Redigerer Dåp (avsnitt)

== Felleskristent om dåpen ==
Flesteparten av verdens [[kristendom|kristne]] er enige om en grunnleggende [[teologi]]sk forståelse av dåpen. Dåpen er ifølge [[Det nye testamente]] innført av [[Jesus Kristus]]. Den utføres i de fleste trossamfunn i «''Faderens, Sønnens og [[Den hellige ånd]]s navn''» («treenighetsformularet»), med samtidig neddykking eller overøsning med vann.

Dåpen hviler på en uttrykkelig befaling fra Kristus, gjengitt helt sist i [[Evangeliet etter Matteus|Matteusevangeliet]]:
:Da trådte Jesus fram og talte til dem: «''Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.''» Matteus 28,18-20.<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/MAT/MAT.28 Matt 28,18-20, ''nettbibelen.no]</ref>

Dåpens viktighet forkynnes også av Jesus i [[Evangeliet etter Johannes|Johannesevangeliet]]:
:Jesus svarte: «''Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.''» Johannes 3,5.<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/JHN/JHN.3 Joh 3,5, ''nettbibelen.no]</ref>
[[Fil:Meister von Daphni 003.jpg|thumb|right|Fremstilling av Jesu dåp, [[mosaikk]] i den gamle klosterkirke i [[Daphniklosteret|Dafní]], i [[Hellas]]]]
Jesus ble selv døpt av [[Johannes døperen]] i [[Jordan (elv)|Jordanelven]] – selv om dette ikke var en dåp identisk med den han selv innførte, var den en prefigurasjon eller et symbol på den. [[Den hellige ånd]] senket seg ned over ham i en dues skikkelse.

I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som innlemmelsen i kirken. De som ikke praktiserer barnedåp, regner derfor ofte barna som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer.

[[Christian Vs Norske Lov]] fra 1687 sa at foreldre måtte sørge for å få sine barn døpt innen 8 dager etter fødselen; i motsatt fall måtte de betale en bot på 20 lodd [[sølv]]. Ett lodd sølv var rundt 16 gram.<ref>[https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5_02_05.html Christian V's Norske Lov fra 1687, 2. bok, 5. kapittel]</ref> Senere ble dette endret til at barnet skulle bæres til dåpen innen 4 dager om familien bodde i en by; innen en uke på landet.<ref>[[Sølvi Sogner]]: «De barnerike familier», ''Det gjenfødte Norge'' (s. 24), Aschehoug, 1979, ISBN 82-03-11210-2</ref> 

Videre forordnet Chr. Vs lov at barn født av [[trolovelse|trolovede]] foreldre skulle døpes på linje med barn født av gifte foreldre, også om barnefaren døde før ekteskap var inngått. «''Egtebarn skal det og holdis for, som af Fæstefolk fødis, dersom de have været trolovede, og Vielsen haver været berammet, og Fæstemanden døer forinden, med saa Skiel at det kand bevisis og forfaris, at Barnet er avlet siden Forældrene vare af Præsten trolovede.''»<ref>[https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/lover-reskripter/chr5web/chr5_05_02.html Chr. Vs norske lov, § 33]</ref> Utover 1700-tallet ble det i [[Danmark-Norge]] skilt mellom «ektefødte» og «uekte» barn, ikke bare når det gjaldt [[arverett]], men også ved dåpen. Prestene døpte oftest barna så lenge foreldrene lovet å gifte seg med hverandre; der hadde den enkelte prest stor selvstendighet i å utøve skjønn, helt til 1851 da det kom enhetlige regler for hvilke barn som var «uekte» - nemlig de som var født før foreldrene giftet seg.<ref>Sølvi Sogner: «De barnerike familier», ''Det gjenfødte Norge'' (s. 38)</ref>

[[Kirkenes Verdensråd]] kom i [[1997]] med en fellesuttalelse der representanter for [[den katolske kirke|katolske]], [[den ortodokse kirke|ortodokse]] og [[protestantisme|protestantiske]] kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap.

Dåpen betraktes av de fleste som et sakrament (skjønt i ortodokse kirker kalt ''mysterion''). Unntak fra dette er blant annet de kristne eller kristenjudaiserte unitarkirker som [[Den norske unitarkirke]]), [[Frelsesarmeen]], [[Brunstad Christian Church]] og [[Vennenes samfunn]] ([[Vennenes samfunn|kvekerne]]) som ikke har sakramenter.
[[Fil:Baptism - Marcellinus and Peter.jpg|thumb|left|upright|[[Freske]] i Marcellinus- og Peterskatakomben, Via Labicana i Roma.]]
=== Overøsing eller neddykking? ===
[[Troende dåp|Det baptistiske dåpssyn]] har sitt forbilde i urkristen dåpspraksis med full neddykking. Flere kirkesamfunn, særlig [[Den ortodokse kirke]], [[baptisme|baptister]], [[pinsebevegelsen|pinsevenner]] og enkelte protestantiske bevegelser, praktiser den tradisjonelle dåp ved ''full neddykking'', en praksis som er ment å symbolisere Jesu død og oppstandelse: Dåpskandidaten dykkes under vann (døden), og løftes opp igjen (oppstandelsen). Dåp forstås også som en ny fødsel; dåpskandidaten kommer opp av vannet som et nytt menneske.

Flertallet av kristne mener at metoden ikke er avgjørende for gyldigheten av dåpen. Dette betyr ikke at man ikke har fastlagte regler, men at man har et felles minstekrav for hva som kan regnes som dåp.

Det er for eksempel i en del kirkesamfunn foreskrevet at man skal døpe ved neddykking, mens andre har overøsning av vann som normal form; likevel vil de ofte akseptere den andre formen dersom det er nødvendig (for eksempel der neddykking ikke er mulig og dåpen må gis raskt). Det finnes enkelte unntak, for eksempel hos baptistene som kun godtar full neddykking.

=== Dåpsopplæring ===
I forbindelse med voksendåp må kandidatene i mange kirkesamfunn gjennom en opplæringsperiode, tradisjonelt kalt [[katekumenat]]et. Denne kan ha forskjellige former, men siktemålet er å gi en forståelse av innholdet i dåpen og den kristne tro. Ved barnedåp forventes det at foreldre og faddere, og etterhvert også menigheten, skal gi dåpsopplæringen i ettertid. Katekumatet innledes gjerne av en [[primsigning]] hvor katekumenen velsignes av en geistlig.

=== Barnedåp ===
[[Fil:Child baptism.jpg|thumb|Barnedåp ved overøsing]]
De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et [[sakrament]] som kun kan gis en gang. Men samtidig er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døper om igjen når voksne slutter seg til dem. Dette har vært et heftig diskusjonstema gjennom kirkens historie; såkalte [[anabaptister]] (''gjendøpere'') var aktive og hadde stor oppslutning både i oldkirken og senere. Under [[reformasjonen]] oppsto det store grupper av anabaptister i [[Europa]], og motstanden mot dem var så stor at [[protestantisme|protestanter]] og [[den katolske kirke|katolikker]] la sine uenigheter til side for å bekjempe dem. [[Mennonitter|Mennonittene]] har direkte røtter i reformasjonstidens døperbevegelse og også mange menigheter i [[Baptisme|Baptistkirken]] anser seg som anabaptistenes arvtagere.

Skikken med å døpe [[spedbarn]] er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre av. Helt fra begynnelsen av apostlenes forkynnelse er det imidlertid mulig, når hele «hus» ble døpt (jf. Apg 16,33; 18,8; 1 Kor 1,16), at man da også døpte barna, selv om ikke teksten sier at det var spedbarn en døpte.

Ved barnedåpen antas [[arvesynd]]en å tvettes bort, etter at [[syndefallet|Adams og Evas synd]] angivelig svekket menneskenaturen og skadet menneskets forhold til Gud.<ref>Elstad, Hallgeir; ''Store norske leksikon'' (2005-07): «arvesynd» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 24. juni 2024 fra [https://snl.no/arvesynd]</ref>

=== Nøddåp ===
En del kirkesamfunn har retningslinjer for nøddåp, det vil si dåp utført der man frykter at barnet kan dø i løpet av kort tid.

Kravene er minimale: Treenighetsformularet, vann og kirkens intensjon. Med det siste menes at den som døper, må mene å gjøre det kirken gjør; personen som døper, trenger ikke selv å være kristen. Det kan dermed f.eks. være en ikke-kristen jordmor, som akter å foreta den rite som hun vet at de kristne foreldre ønsker.

Slike dåp har vært forekommende også i Norge, ikke bare ved for eksempel sykepleiere på sykehus eller jordmødre i akutte situasjoner Situasjonen i områder der kristne forfølges, eller presteløse områder, der det heller ikke er diakoner, ordenssøstre eller andre kirkelige assistenter) faller også inn under denne tankegangen.

'''Epidemier:''' Dåp på denne måte er også naturlig i andre ekstraordinære situasjoner ([[covid-19]]-rammede områder med store avstander eller «lockdown» synes i så fall å passe inn turde også å passe).

Kravet til vannet er bare at det skal kunne kalles vann; i [[den katolske kirke]] er dette svært nøye spesifisert, mens man i mange andre kirkesamfunn lar den enkelte avgjøre om det er bra nok.

I Norge søkte man i [[middelalderen]] [[pave]]n om å få døpe i [[øl]]<ref>. [[Gregor IX]] svarte på henvendelsen: «Siden det etter Evangeliets lære er slik at at en mann må fødes påny av vann og Den hellige ånd, skal de ikke regnes som gyldig døpt som er døpt med øl (''cervisia'')»; se http://www.newadvent.org/cathen/02258b.htm.</ref> fordi det mange steder var vanskelig å skaffe rent vann. Det ble ikke gitt tillatelse til å døpe i øl generelt.

I trossamfunn som ikke regner dåpen som frelsesnødvendig, eventuelt som ''normalt'' frelsesnødvendig og derfor en alvorlig forpliktelse for foreldrene, oppstår ikke problematikken rundt nøddåp. Det er også derfor at spørsmålet om hvem som kan utføre gyldig eller lovlig dåp, vurderes på annet vis.

=== Dåpsformel ===
Alle de tradisjonelle trossamfunn er enige om at dåpen må utføres «trinitarisk», det vil si «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn». Dette er også de ord som foreskrives i dåpsbefalingen i Det nye testamente. Med fremveksten av bevegelser som ønsker å tilstrebe et kjønnsnøytralt språk har det imidlertid her og der vært prester eller forstandere som har endret på formelen, særlig i noen engelsktalende land, men også andre steder.

Trossamfunnene har strittet imot slike forandringer. Etter at noen slike episoder ble kjent i den katolske kirke i Nord-Amerika, og ikke minst etter at enkeltpersoner blant protestantiske dåpsforvaltere stadig mer åpent fremmet en annen praksis, kom [[Kongregasjonen for Troslæren]] i [[Vatikanet]] i [[2008]] med en katolsk tolkningsuttalelse som formelt fastslo ugyldigheten av to slike dåpsformler. Begge formlene fjerner maskuline navn for Gud, altså unngår å døpe i Faderens og Sønnens navn.
: Første tvilsspørsmål: – ''Er en dåp gyldig dersom den utføres med ordene «I baptize you in the name of the Creator, and of the Redeemer, and of the Sanctifier» eller «I baptize you in the name of the Creator, and of the Liberator, and of the Sustainer»?''
: Svar: – ''Nei''
: Andre tvilsspørsmål: – ''Må personer døpt med disse dåpsformer bli døpt «in forma absoluta»?''
: Svar: – ''Ja''

De engelske setningene ble også benyttet i den latinske grunnversjonen, men tilsvarende uttrykk på andre språk var også ment. Uttalelsen fikk generell tilslutning også fra andre større kristne samfunn, deriblant fra [[Den norske kirke]].

=== Hvem kan døpe? ===
I Den katolske kirke er det biskoper, prester og diakoner som er de ordinære forvaltere av dåpssakramentet, men generell fullmakt til lovlig dåp gis svært ofte til kateketer og ordenssøstre, ikke minst i områder med store avstander eller prestemangel. Imidlertid innprentes alle katolikker at hvem som helst kan døpe gyldig, bare de ønsker å utføre en dåp i kirkens ånd og ellers foretar dåpen på rett vis. Dette undervises det gjerne i for eksempel på katolske sykepleierskoler. Den katolske kirke fastholder at også ikke-kristne kan døpe gyldig, slik at nøddåp som er foretatt på sykehus av ikke-troende eller annerledes troende jordmødre, leger eller sykepleiere, anerkjennes.

De fleste trossamfunn har samme holdning som Den katolske kirke i forhold til nøddåp. Men noen avviser at ikke-ordinerte eventuelle ikke-forstandere kan foreta ordinær dåp. Andre avviser fullstendig at dåp, heller ikke nøddåp, kan skje ved noen andre enn en forstander – det er et standpunkt som man kan finne blant de trossamfunn som ikke anser dåpen som frelsesnødvendig.

=== Bloddåp og lengselsdåp ===
De trossamfunn som anerkjenner dåpen som frelsesnødvendig, forholder seg på forskjellige vis til spørsmålet om hva som skjer med kristustroende som dør uten å ha rukket å bli døpt, med kristnes spedbarn som dør før dåpen, og med udøpte mennesker som uforskyldt er ukjente med den kristne lære eller som har avvist den på et sviktende grunnlag (avvist et vrengebilde av kristendommen). De fleste trossamfunn vil ikke utelukke muligheten for at Gud likevel velger å frelse slike mennesker, men vil ikke svare «på Guds vegne» om dette.

Den katolske kirke har utviklet en tilnærming der det i tillegg til «vanndåpen» tales om «bloddåpen» og om «lengselsdåpen».

Problematikken om '''bloddåpen''' ble aktualisert meget tidlig i kirkens historie, da man reflekterte over katekumenenes (dåpskandidatenes) skjebne dersom de ble arrestert under de romerske kristenforfølgelser og led martyrdøden. Om bloddåpen er den katolske kirke så overbevist at den i år 2000 til og med helligkåret to katekumener som ble drept under [[bokseropprøret]] i [[Kina]] ([[Chi Zhuze]] (1882–1900) og [[Zhang Huailu]] (1843–1900)). '''Lengselsdåpen''' handler om andre kristustroende som av andre grunner dør naturlig eller unaturlig uten å være døpt. [[Den katolske kirkes katekisme]] behandler disse spørsmål slik (1258–1261):

: ''Til alle tider har Kirken vært overbevist om at de som dør for troen, uten å ha mottatt dåpen, blir døpt ved sin død for og med Kristus. Denne bloddåpen, på samme måte som lengselsdåpen, bærer dåpens frukter uten å være sakrament. Katekumener som dør før de er blitt døpt, sikres den frelse de ikke har kunnet motta gjennom sakramentet ved sitt uttalte ønske om å motta det, sammen med anger for syndene og nestekjærlighet. «Kristus er død for alle, og til syvende og sist har alle mennesker et felles kall som er guddommelig. Derfor må vi fastholde at Den hellige ånd gir alle mulighet for å ta del i påskens mysterium på en måte som Gud vet om» (Gaudium et spes, 22). Hvert menneske som er uvitende om Kristi Evangelium og Hans Kirke, og som søker sannheten og gjør Guds vilje slik det kjenner den, kan bli frelst. Man kan gå ut fra at slike mennesker ville ha ønsket dåpen uttrykkelig, dersom de hadde kjent til dens nødvendighet. Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst (jf. 1 Tim 2,4), og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: «La barna komme til meg, og vis dem ikke bort» (Mark 10,14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.''

De fleste trossamfunn har samme trosmessige holdning, om enn den kles i annet teologisk språk.

[[Fil:Aquileia. Battesimo. Foto di Giovanni Dall'Orto.jpg|thumb|right|Freske med kvinner og menn som døpes, fra basilikaen i Aquileia (12. årh.)]]

=== Kvinner og dåp ===
En problemstilling om kvinner og dåp kan i dag synes selsom. Men historisk er det likevel av interesse å drøfte spørsmålet – under tre synsvinkler: Hva gjelder den tidlige skikk med å døpe personer som var nakne ''(gymnos)'' mens døperen som regel var en (mannlig) prest; hva gjelder påskenattsfeiringens dåpsliturgi; og hva gjelder kvinners adgang til å foreta dåp?

'''Nakendåp''': Tidlige kilder belegger at kandidatene ble døpt nakne, blant annet for å understreke handlingens radikale natur. Her strides de lærde: Det er dem som mener at det er høyst usannsynlig at mannlig presteskap døpte nakne voksne kvinner, og det pekes på at uttrykket ''gymnos'' i kildene, ''nakenhet'', hadde en mye videre bruk enn det «splitter naken» man senere tenker seg med ordet. Det kunne dreid seg om at man kun skulle ta av seg de ytre klærne. At man likevel brukte ordet nakenhet kunne tenkes å skyldes å understreke det teologiske element om en ''ny fødsel'' i dåpen.

Imidlertid finnes det i gamle skildringer sterke elementer som trekker i en annen retning, og som også kan kaste lys over hvilken rolle som de kvinnelige diakoner, ofte nevnt i eldre kilder, hadde å oppfylle. I en gammel koptisk kilde fra Egypt heter det blant annet: ''«Den person som døpes, blir nå avkledt … alle gull- og sølvornamenter og klær tas av …»''. Likeså et rituale fra [[Edessa]]: ''«Diakonen fjerner fra katekumenen alle klær, ornamenter, øreringer og hva enn de har på seg …»''. I [[apostolisk konstitusjon|de apostoliske konstitusjoner]] (ca. år 400) står det uttrykkelig (nr. 3,15 og 3,16) at ''«ingen mann skal se»'' den kvinnelige katekumen, og at både neddykking og salving skal foretas av en diakonisse. Ved dåp skjedde nemlig samtidig en salving (knyttet til det som i dag er konfirmasjon eller krismering i den katolske og de ortodokse kirker), og den var ikke kun – som i vår tid – på pannen, men over store deler av kroppen.

Det er også kjent fra noen kilder at det var benyttet forheng mellom døper og dåpskandidat: Den døpende/salvende biskop/prest ville da salve kandidatens hode (og la en diakon ta seg av resten) og fremsi dåpsformelen, og samtidig selv ''påbegynne'' nedsenkningen ved å føre kandidatens hode nedover (og så la diakonen ta seg av resten), eller ved å døpe ved overøsning (og la diakonen eventuelt fortsette med nedsenkningen i baptisteriets vannbasseng).

'''Dåp påskenatt''': I de første århundrer av kristendommens historie ble påskenatt det fremherskende tidspunkt for dåp. Det skjedde da i baptisteriet, der man hadde et slikt. Først ble barna døpt, så mennene og til slutt kvinnene. Men her kom oldtidens og Midtøstens renhetsforskrifter, som hadde nedfelt seg i noen grad i kristendommen, inn som en faktor: Menstruerende kvinner ble ansett som ''rituelt urene''. (Likeså var man rituelt uren i mange dager etter en fødsel.) Dermed har man forklaringen på at ikke ''alle'' årets kvinnelige katekumener mottok dåpen påskenatt, men at det også var senere terminer for dåp i løpet av påsketiden eller rett etter pinsen - som faller femti dager etter påskesøndag.

'''Kvinner som døpere''': På et meget tidlig tidspunkt avklarte kirken at dåpens sakrament kunne gis gyldig også av lekfolk (menn og kvinner). Men lenge var det en rangering ved slike nøddåp: Kvinner stod nederst på listen og skulle ikke døpe dersom det var et alternativ, det vil si en mann, som kunne gjøre det. Dette kan synes som en særdeles upraktisk regel, ettersom fødselshjelperne nesten alltid var kvinner. Forklaringen var den periodiske rituelle urenhet.