Redigerer Curach (avsnitt)

== Historisk båt ==
[[Fil:Disused currach.jpg|thumb|Curach{{Foto|Benji Borden}}]]
[[Fil:Currach.3.jpg|miniatyr|Irske curacher med bunnen opp i [[Dunquin]], [[Kerry (grevskap)|Kerry]]]]
[[Fil:Irish 25.jpg|miniatyr|Kapproere i en curach i 1956 nær Galway i Irland]]
Curach for første gang er nevnt skriftlig av romeren [[Julius Cæsar]] som så en slik båt på [[nordatlanteren]], men det var ikke den eneste observasjonen av skinnkledde farkoster han hadde nedskrevet i sine bøker. Fra [[Iberia]] under den romerske borgerkrigen beskrev Cæsar båter bygd med vidjer og deretter overstrukket med skinn. Så tidlig som i 200-tallet f.Kr hadde den greske historikeren [[Timaeus]] (ca. 345- ca. 250 f.Kr) beskrevet farkostene som fraktet [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] fra [[Cornwall]] til det europeiske fastlandet. Disse var skinnkledde båter med et rammeverk av vidjer.

Et arkeologisk funn av en gullmodell fra ca. 200 f. Kr viste en stor havgående og rundformet curach med en tømmermast med en rå og ni årer på hver side samt en tung åre som fungerte som styreåre over babord låring. Trolig var det faktiske skipet som gullmodellen hadde sitt forbilde fra, omtrent 12 meter langt. Gullmodellen var funnet ved Limavady, County Derry, i 1895.

Fra den tidligste irske litteraturen datert til 600-tallet e.Kr er flere båttyper beskrevet i verket ''«Uraicecht Becc»'', «ler-longa» for havgående ferd over lange avstander, «baircc», innlandsfarkost tilgjort av tre, «curach», skinnbåt og «lestar», en småbåt av tre. Den romerske forfatteren [[Caius Julius Solinus]] fra 300-tallet beskrevet de britiske øyene i hans verket ''«Collectanea Rerum Memorabilium»'' viet til den romerske konsulen Oclatinius Adventus i 200-tallet: {{Sitat|Havet som skiller Hibernia fra Britannia er røft og stormfullt gjennom året, og er bare navigerbart for få dager. Sjøreisen i små båter formet av bøyelige pinner, strukket med oksehud. Underveis avslo de reisende fra å spise ombord.}}
Etter hvert som det romerske styret ble svekket på [[Romersk Britannia|Britannia]] i det 4. århundre, økte hyppigheten i angrep av irer på store flåter av curach på den sårbare vestkysten. Flere ganger klarte man å stoppe angrepene, men de militære ressurser nærmet seg bristepunktet i Romerriket, som først ved år 410 sluttet å sende soldater til den perifere provinsen som deretter var forlatt. Så tiltok angrepene over [[Irskesjøen]] til de reneste hærtog med meget store flåter ettersom skottene og pikterne sluttet seg til irene i plyndringstoktene.

På den vestlige delen av Skottland etablerte irske immigranter fra den andre siden av Irskesjøen et kongedømme som deretter opprettholdt kontakten med Irland med deres flåter. Breacán, som nedstammet fra [[Niall Noigíallach]], en legendarisk overkonge av Irland som døde i året 405, etter sigende skal ha hatt en flåte på femti curacher som handelfartøyer mellom Irland og Skottland. Denne flåten forulykket utenfor [[Rathlin Island]] i en sterk [[malstrøm]] utløst av tidevannet. Siden da er stedet der flåten forsvant ifølge ''«Cormac ’s Glossary»'' fra 800-tallet, kjent som ''Coire Breacán'' (Breacáns heksegryten).

Senere er det mulig at [[Brendan sjøfareren]] brukte en slik båt på sin ferd til [[Nord-Amerika]] rundt 530 e. Kr. Denne irske oppdagelsesreisende var medlem i en gruppe på seksti munker som ønsket å finne «det forjette landet» (''«terra secreta»'' på [[latin]]), og var bare syv år gammelt på sin første reisen som varte i syv år. Fortellingene om sjøreisene kom fra boken ''«Navigatio Brendani Sancti»'' (''Brendans reiser''), skrevet av en utvandret irsk munk. Denne boken skulle bli meget populær i middelalderen, oversatt til flere språk inkludert [[norsk]]. {{Sitat|using iron tool ... prepared a very light vessel, with wickerwork sides and ribs ... and covered it with cow-hide, tanned in oak bark, tarring its joints: and they put on board provisions for forty days, with butter enough to dress hides for covering the boat, and all utensils necessary for the use of the crew.}}(Tatt fra «Traditional Boats of Ireland» i engelsk)
En andre munk hadde også dratt ut til sjøs om bord på en curach. Columba (gammelirsk ''Colm Cille'' eller ''Columcille'') dro fra [[Derry]] i året 563 til de vestlige øyene sammen med tolv følgevenner som straff for hans deltagelse i et militærslag som hadde gått galt. Han gikk på land i [[Iona]] og grunnlagt det kjente [[Iona-klosteret]], senere et av de største religiøse sentre i vestlige Europa. Andre munker hadde også dratt ut på sjøreiser eller skrevet ned beretninger om sjøreiser som sett med verket ''«Immram Brain»'' ([[Brans sjøreise]]) etter en maritim tradisjon innenfor litteratur, ''[[immram]]'' (bokstavelig betyr «ro rundt») fra tiden før vikingenes ankomsten. Bran mac Febail dro ut sammen med tretti andre på tre curacher, hver bemannet med ni roere. Under reisen kom han til den legendariske øya ''Tir inna mBan'', «Kvinnenes land» med hjelp av en kvinne som [[los]].

[[Viking]]enes ankomsten ved begynnelsen på 800-tallet fikk meget drastiske følger for den irske litteraturtradisjonen som ikke lenge skildret skinnkledde båter med få unntak. Neste gang en curach var beskrevet, var i den siste halvparten av 1100-tallet fra [[Gerald av Wales]]' bok ''«Topographia Hibernica»'' fra 1188 om to skipbrudne ombord på deres båt beskrevet som en trang og avlange båt laget av vidjer og overstrukket med skinn. 

Store curacher eksisterte også inn i [[Tidlig moderne tid|den tidlige moderne tiden]] som bekreftet i historien skrevet i [[Spania]] om hvordan Donnall Cam O Suilleabhain Beara sammen med sine slektninger og minst ett tusen mann flyktet nordover etter å ha lidd nederlaget under Munster-opprøret i januar [[1604]]. Da Donall Cam skulle ta seg over elven [[Shannon]], var alle båtene og ferjene ført bort i forveien. Hans onkel kom med forslaget om å slakte noen av deres hester og samle vidjer og løsplanker for å bygge en curach. Med skinnene fra elleve hester og vidjer som var flettet inn i et rammeverk, forsterket med løsplanker, tok det to dager å bygge en større og en mindre båt. Den større båten var 26 fot lang, 6 fot bred og 5 fot dyp med flat bunn. Donnall Cam klarte å berge seg over elven, men mange av hans følgevennene ble innhentet av de engelske troppene som fulgt etter dem. Historien om flyktet fra Irland til Spania var nedskrevet av Donnall Cams sønn Phillip.

Militæringeniøren Thomas Phillips som kom til Irland i august 1684 for å inspisere havnestedene og fortifikasjoner, var en dyktig kunstner som laget tegninger av byer og havner samt omkringliggende landskap. Phillips var spesielt interessert i curacher, og etterlatt seg flere tegninger av en seilførende curach med en stor råseil fra en tømmermast, oppkalt som ''de ville irenes fartøy'' selv om han hadde misforstått noe av konstruksjonen som skyldes hvordan man den var bygd.

I 1978 seilte historikeren [[Tim Severin]] i en slik båt fra [[Irland]] til [[Newfoundland]]. Det var for å kunne bevise at det er teoretisk mulig for Brendan sjøfareren å komme fram til det amerikanske kontinentet.