Redigerer Charles-Henri Sanson (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Charles-Henri Sanson var eldste sønn av Charles-Jean-Baptiste Sanson (1719–1778) og hans første hustru Madeleine Tronson.

Han nedstammet fra en skarpretterfamilie som opprinnelig var fra [[Skottland]] og slo seg ned i [[Abbeville]] i [[Picardie]] i Frankrike og innehadde viktige embeder der. Én gren av familien utøvde fra 1688 skarpretterembedet i Paris og [[Versailles]]: Charles-Louis Sanson (1635–1707), en etterkommer av kartografen [[Nicolas Sanson]], var i 1662 løytnant i Marquis de La Boissières regiment. Han giftet seg i 1675 med Marguerite Jouënne (død 1681), datter av skarpretteren i Rouen, Pierre Jouënne. Han måtte avslutte sin militære løpebane og kom som enkemann i 1687 til Paris.

Den 24. september 1688 overtok han det parisiske skarpretterembede etter Nicolas Levasseur, og giftet seg i 1699 med  Jeanne-Renée Dubut. Sønnen av første ekteskap, Charles Sanson (født 1681, død 25. september 1726), innehadde så embedet fra 1707 til 1726 og giftet seg i 1707 med Anne-Marthe Dubut. Hans etterfølger ble sønnen Charles-Jean-Baptiste Sanson. Under hans mindreårighet (i 7 år) representerte hans mor og hennes annen ektemann, François Prudhomme, som «regent» (''régent'', offisiell fransk tittel for en interimbøddel) til 1739.

Charles-Henri Sanson ble til å begynne med oppdratt på [[klosterskole]]n i [[Rouen]]. Men i 1753, da han var 14 år, ble det ved en indiskresjon fra en far av en annen elev, som ved et besøk gjenkjente Charles-Henris far som skarpretter. Til skolelederens beklagelse måtte Charles-Henri forlate skolen som ville hegne om sitt rykte.  Charles-Henri fikk deretter privatundervisning og studerte senere ved [[universitetet i Leiden]] for å bli lege. Han hyste en særlig motvilje mot det embede som gikk i arv i familien.

=== Skarpretter ===
Etter at faren ble delvis lam og etter påtrykk fra farmoren, Anne-Marthe Sanson, avbrøt Charles-Henri sitt medisinstudium og tiltrådte i 1754 som bøddel for å sikre familiens livsunderhold. Som bøddel (''bourreau'') ble han kjent som «Monsieur de Paris» – «Herren fra Paris» (med undertonen «en viss herre fra Paris»).

Den 10. januar 1765 giftet Sanson seg med sin annen hustru, den seks år eldre Marie-Anne Jugier. De fikk to sønner, Henri (1767–1830), som ble hans offisielle etterfølger, og Gabriel (1769–1792), som også ble medhjelper ved henrettelser.

I 1757 assisterte Charles-Henri Sanson sin onkel, Nicolas-Charles-Gabriel Sanson (1721–1795, skarpretteren i Reims) ved den ekstremt grusomme lemlestelsen og henrettelsen av kongeattentatsmannen [[Robert François Damiens]]. Onkelen sluttet deretter i tjenesten.

Sanson fikk så den blodrøde kappen i 1778, dette arvelige levebrødet som ''exécuteur des hautes oeuvres de Paris'' etter faren Charles-Jean-Baptiste. Han utøvde embedet både under monarkiet, og under [[den franske revolusjon]], frem til 1795. Det overveiende flertall av henrettelsene ble utført av Sanson assistert av inntil seks hjelpere.

Han gjennomførte 2918 halshugginger, hvorav et av ofrene var kong [[Ludvig XVI]], selv om han personlig var tilhenger av monarkiet. Dronning [[Marie Antoinette]] ble halshugd av hans sønn Henri, som ''[[de facto]]'' utførte farens arbeide fra 1793  - selv overvar han bare henrettelsene.

Da [[giljotin]]en ble lansert, så Charles-Henri på det som et fremskritt. Han var med på å få den tatt i bruk som standardmetode ved henrettelser. Etter at [[Joseph-Ignace Guillotin]] offentlig foreslo at denne [[Antoine Louis]]' nye henrettelsemaskinen skulle taes i bruk, leverte Sanson et memorandum til den lovgivende forsamling som ble tillagt stor vekt på grunn av skarpretterens særlige sakkunnskap.<ref>Croker (1857): [http://books.google.com/books?id=fQZoAAAAMAAJ&dq=john%20wilson%20croker%20%22essays%20on%20the%20early%20period%20of%20the%20french%20revolution%22&pg=PA534#v=onepage&q&f=false p.534 ff.] Croker includes the full text of Sanson's "Memorandum of Observations on the Execution of Criminals by Beheading.".</ref> Sanson, som eide og vedlikeholdte alt sitt eget utstyr, argumenterte overbevisende for at flerhenrettelser var for krevende ved bruk av de gamle metoder. Den (relativt) lette vekt på redskapene gjorde dem sårbare ved hyppig bruk; kostnadene for reparasjoner og vedlikehold ville bli umulig høye (en urimelig byrde for skarpretterens økonomi, fremholdt han). Dessuten, og enda verre, ble den fysiske belastningen såpass stor at det kunne inntreffe uhell, og at de som skulle henrettes kunne da være henfalne til desperate handlinger under de da langt uttrykte og uberegnelige prosedyrer.<ref>Gerould, Daniel (1992); ''Guillotine: Its Legend and Lore''; Blast, NY; ISBN 0-922233-02-0. See p.14. |"[I]n March, 1792... he [Sanson] explained the need for a new instrument. His sword grew blunt after each decapitation, (etc.)". ''See also'' Croker (1857), p.534: "It is to be considered [wrote Sanson] that when there shall be several criminals to execute at the same time, the terror that such an execution presents... [would be] an invincible obstacle...."</ref>

Med giljotinen ble en rekke prominente revolusjonære henrettet, som for eksempel [[Georges Danton]], [[Camille Desmoulins]], [[Maximilien de Robespierre]] og [[Antoine de Saint-Just]]. Charles-Henri Sanson var godt fornøyd over at de var blitt dømt til døden.

I 1795 gikk embedet også offisielt videre til hans sønn [[Henri Sanson|Henri]].