Redigerer Cesare Balbo (avsnitt)

==Biografi==
I 1844 ga Balbo ut boken ''Delle speranze d’Italia'' (Italias håp). Dette verket var delvis et angrep på [[Vincenzo Gioberti]]s bok '' Il primato morale e civile degli Italiani'' fra 1843. Gioberti mente at Kirken samlet Italia, og derfor måtte paven være det natulige samlingspunkt. Balbo mente, som [[Niccolò Machiavelli]] før ham, at Kirken splittet Italia. Slik ble Balbos retning kaldt en neoghibellisme som en motpol til Giobertis neoguelfisme. I tillegg hadde Balbo en langt mer presis gjennomgang av hvordan Italia burde samles enn Gioberti hadde. I møtet mellom liberale elementer og katolske verdier, måtte det inngås premisser og deretter dannes en politisk plattform, mente Balbo. Privat eiendomsrett måtte ivaretas, men sosiale reformer var også viktig. Balbo mente Piemontes hær skulle gjennomføre et oppgjør og tvinge kongen til å utstede en liberal grunnlov inspirert av Frankrike og Storbritannia.<ref>Side 184, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476 – 1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref> Tanken var at Østerrike kunne akseptere et tap i Nord-Italia mot å styrkes på Balkan.<ref name=”søttiseks”>Side 76, i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History'' av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref>

Balbo ble kongedømmet Sardinias første statsminister etter at [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel II]] ble konge. Han ble sittende i litt over fire måneder. Dette var imidlertid regelen; det var først den åttende statsministeren, [[Massimo d'Azeglio]] som satt lengre enn ham, og det i 3 år. Den niende, [[Camillo di Cavour]], ble også Sardinias siste.

Balbo hadde alltid reformasjon foran revolusjon som tanke, og forble moderat resten av sitt liv.