Redigerer Carlo Maria Martini (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Jesuitt, prest===
Martini sluttet seg til [[jesuittene|jesuittordenen]] i 1944, i en alder av 17 år. Han studerte filosofi ved jesuittenes universitet i [[Gallarate]] ved Milano, og teologi ved det teologiske fakultet i [[Chieri]], der han ble presteviet den 13. juli 1952 i en alder av 25 år.

I 1958 promoverte han ved Det pavelige universitet Gregoriana i [[Roma]] med doktorarbeidet ''Il problema storico della Risurrezione''. Etter noen år som dosent ved fakultetet i Chieri vendte han tilbake til Roma, der han blant annet fordypet seg i [[Bodmer papyri|Bodmer-papyrusene]], og promoverte denne gangen ved Det pavelige bibelinstitutt (''Biblicum''), med avhandlingen ''Il problema della recensionalità del codice B all luce del papiro Bodmer XIV''.

Etter en tid som dekanus ved ''Biblicum'' var han rektor der fra 1969 til 1978. Da ble han kansellist{{tr}} for Det pavelige universitet Gregoriana.

===Erkebiskop, kardinal===
[[Pave Johannes Paul II]] utnevnte den 29. desember 1979 Martini til erkebiskop av Milano. Han ble kreert til kardinal i 1983, med ''[[Santa Cecilia in Trastevere|Santa Cecilia]]'' som [[tittelkirke]].

Kardinal Martini engasjerte seg sosialt og politisk, blant annet i opposisjon mot det høyreorientere partiet [[Lega Nord]].{{tr}} Han deltok også i dialog med annerledestenkende, som i sin korrespondanse med den italienske forfatteren [[Umberto Eco]].

Kardinal Martinis liberale tilnærming i flere [[teologi]]ske henseender gjorte ham populær, men utløste også en del kritikk. Etterhvert kom han med en rekke kontroversielle uttalelser som gav ham stor oppmerksemhet i media.

Kardinal Martini deltok i [[St. Gallen-gruppen|en gruppe likesinnede prelater]] som møttes årlig i januar fra 1995 til 2006 i [[Sankt Gallen]] i Sveits for å diskutere reformer med hensyn til utnevnelsen av biskoper, kollegialitet, bispekonferansene, pavens primat, og seksualmoral; de var ikke enige i alt og ethvert men de delte den oppfatning at kardinal [[Joseph Ratzinger]] ikke var den slags kandidat de håpet å se valgt ved det neste pavevalget.<ref>{{cite news|last1=Pentin|first1=Edward|title=Cardinal Danneels Admits to Being Part of 'Mafia' Club Opposed to Benedict XVI|url=http://www.ncregister.com/blog/edward-pentin/cardinal-danneels-part-of-mafia-club-opposed-to-benedict-xvi|access-date=15. august 2017|work=National Catholic Register|date=24. september 2015}}</ref><ref>{{cite news|last1=Pentin|first1=Edward|title=Cardinal Danneels' Biographers Retract Comments on St. Gallen Group|url=http://www.ncregister.com/blog/edward-pentin/st.-gallen-group-not-a-lobby-group-say-authors|access-date=15. august 2017|work=National Catholic Register|date=26. september 2015}}</ref>

I april 2006 fikk Martini av Ignazio Marino, bioetiker ved Thomas Jefferson University Hospital i Philadelphia, spørsmålet om hvorvidt [[kondom]]bruk kunne tillates i noen sammenheng. Martini svarte at det i visse situasjoner kan være rett å benytte kondom.<ref>Time Magazine, 1. mai 2006.</ref> Som eksempel gav han om en av partene i et [[ekteskap]] lider av [[HIV]] eller [[AIDS]]. Martini påpekte imidlertid at Kirken ikke offisielt kan støtte bruk av prevensjonsmidler, men at kondom [[moralteologi]]sk sett er å betrakte som «et mindre onde» i denne spesifikke situasjon.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4929962.stm BBC News] ''Cardinal backs limited condom use.''</ref>

I mars 2007 kritiserte kardinal Martini offentlig de kirkelige myndigheter som med alle midler forsøkte å påverke katolske politikere i konservativ retning. Martini hevdet at Kirken måtte lytte til andre standpunkter og gå inn i en gjensidig dialog. Martini kritiserte også Kirkens organisasjon og ment at den var alt for sentralisert.

Den 11. juli 2002 gikk han av som erkebiskop av Milano, og samme dag ble [[Genova]]s erkebiskop, kardinal [[Dionigi Tettamanzi]], utnevnt til hans etterfølger. Kardinal Martini, som led av [[Parkinsons sykdom]], hadde da for lengst offentliggjort sitt faste forsett om å gå av på 75-årsdagen og bedt paven om tillatelse til å trekke seg tilbake til [[Jerusalem]] for å tilbringe sine siste år med studier og bønn. På grunn av urolighetene i området endret han disse planene, og levde sine siste år i en jesuittresidens utenfor Roma.