Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

== Birkebeinernes politiske ståsted ==
Birkebeinerne var en politisk gruppering, men ikke i moderne forstand – de hadde ingen uttalt felles [[ideologi]] eller syn på hvordan samfunnet burde organiseres. I samtiden kaltes birkebeinerne en ''flokk'', på samme måte som de mange gruppene de kjempet mot. Det birkebeinerne og motstanderne deres først og fremst var opptatt av, var hvem som hadde rett til å bli [[Liste over Norges monarker|Norges konge]]. Skillelinjene gikk hovedsakelig mellom to [[ætt]]er; etterkommere av [[Sigurd Jorsalfare]], og etterkommere av [[Harald Gille]] og hans sønner. Sigurd og Harald var sannsynligvis halvbrødre. Magnus Erlingsson var dattersønn av Sigurd, og Sverre hevdet å være sønn av Haralds sønn, [[Sigurd Munn]]. Birkebeinernes senere motstandere støttet alle etterkommerne til Magnus.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112</ref>

===Konflikten med Kirken===
[[File:Nidarosdomen Trondheim 8 cropped.jpg|mini|[[Øystein Erlendsson]] var en av Sverres fremste kirkelige motstandere]]
I tillegg til ættespørsmålet, vokste Kirken fram som en sterk maktfaktor i middelalderen, som del av en enhetlig politisk organisasjon ledet av Paven i Roma. I [[1161]] gikk erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] med på å kongekrone [[Magnus Erlingsson]], som riktignok var dattersønn av Sigurd Jorsalfare, men ikke kongssønn og dermed ikke rettmessig tronarving etter den verdslige tradisjonen. Da erkebiskop Øystein gikk med på å krone Magnus, var det for å sikre fred og styre etter Kirkens kristne lover som en ''rex justus'', og først og fremst bringe fred.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 257 ff. I denne delen viser Alnæs først og fremst til Kåre Lunden og Knut Helle.</ref> Erkebispen representerte Kirken, som så det som en hovedoppgave å få slutt på ufredstiden og lovløsheten som hersket i det hedenske samfunnet. I og med at Magnus Erlingsson ikke var av rettmessig kongsbyrd ifølge den verdslige rettsordningen, innebærer det at Kirkens fremste representant satt den verdslige maktordningen til side og stilte Kirkens autoritet bak kroningen. Både erkebiskopen og kongsemnet viste til arven etter [[Olav den hellige]] i sine taler. Av verdslig makt forsøkte Magnus og faren [[Erling Skakke]] også å få støtte av danskekongen [[Valdemar I av Danmark|Valdemar]].<ref>Antakelig var avtalen mellom Erling Skakke og Valdemar om Erlings underordning ikke et resultat av en likeverdig avtale, slik Snorre og Fagerskinna forsøker å fremstille det som, men et resultat av at Valdemar mente å ha et regulært tronkrav i Norge, og at Erling ble tvunget til å akseptere Valdemars krav. Krag (1990): 185-187</ref>

Selv om birkebeinerne ikke hadde noen politisk ideologi, brukte de også [[propaganda]] i kampen om det norske kongedømmet. Etter kristningen brukte kongene og kongsemnene ofte [[myte]]n om [[Olav den hellige]] for å rettferdiggjøre sine krav på tronen. Da Sverre kjempet mot Magnus Erlingsson, fremstilte han seg som Olav den helliges etterfølger og arvtaker. Sverre mente altså at han hadde rett til å bli norsk konge fordi han, i motsetning til Magnus, var utvalgt av Olav den hellige. Som «bevis» hevdet Sverre at Olav hadde kommet til ham i en drøm, gitt ham våpen og utpekt ham til sin forkjemper.<ref>Sverres saga, kap. 3</ref> Det fantes altså en myte om Olav den hellige som «Norges evige konge», som birkebeinerne brukte i kampen mot sine motstandere.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref> Tidlig i sin tronkamp blandet Sverre også sammen kirkelige og verdslige maktgrunnlag - ved å hevde at Paven i Roma hadde gitt Sverres mor Gunnhild syndsforlatelse gjennom skrifte, og at Paven da skal ha oppfordret henne til å fortelle sønnen at han var av kongsætt slik at en ekte kongssønn kunne bli norsk konge.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 268.</ref> Et annet middel for å fremme kongskrav var historieskriving - både Sverre og sønnesønnen Håkon lot skrive sine sagaer, ''[[Sverres saga]]'' og ''[[Håkon Håkonssons saga]]''. Sverre fikk også skrevet ''[[En tale mot biskopene]]'', etter at han ble [[Ekskommunikasjon|bannlyst]] av Paven. I skriftet skyldte Sverre på de norske biskopene for bannlysningen.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122-123</ref>

Mot slutten av birkebeinerperioden ble det tydeligere hva maktkampen mellom Kirke og kongemakt bestod i. Ved erkebiskop Øystein Erlendssons død i [[1188]] gikk embedet til Stavangerbispen [[Eirik Ivarsson]]. Han var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret i [[Paris]], og gikk straks i gang med å gjennomføre det etter hvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285-286.</ref> Parallellen til den forutgående [[investiturstriden]] er sterk, slik denne stridens grunnlag ble videreført blant andre av erkebiskop Eiriks store teologiske forbilde, Sankt Victor:
:''«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»''<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285.</ref>
I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Her støtte Kirkens og kongsmaktens ideologi sammen langs en ny akse - Sverres kongsverdighet avhang ikke av om han var kongssønn, men om han var født innenfor ekteskap. Men til grunn for konflikten lå altså dypere økonomiske interesser knyttet til bøter og kirkeytelser, eierskapet over kirker og bispestillinger, til og med erkebispens rett til å stille 90 hirdmenn i stedet for de lovfestede 30. Et annet spørsmål gjaldt kirkens domsmakt i egne indre saker.

Konflikten mellom Kirke og kongsmakt var minst like intens i [[Danmark]], hvor nesten kontinuerlig arvefølgestrid og borgerkriger tidvis ble avgjort ved at Kirken aktivt valgte side i stridighetene. Fra ca 1050-1250 lå Kongen i latent strid med den stedlig kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt (Peterspænge) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg 2005, side 54-76.</ref> Fra omkring [[1250]] ble striden ytterligere tilspisset, da biskopene vedtok den såkalte [[Vejlekonstitutionen]] som truet Kongen med å nekte geistlige tjenester og handlinger, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg 2005, side 74-76.</ref>

=== Den økonomiske maktkampen ===
[[File:Sverre 01.png|mini|Mynt utsendt av [[kong Sverre]] (framside og bakside)]]
I starten var birkebeinerne bare en fattig opprørsflokk, navnet kom av bjørkeneveret de brukte som sko, og mange var omstreifere eller fredløse. Deres første mobiliseringsmøte i [[1177]] fant sted i [[Värmland]] i [[Sverige]], hvor de også etter hvert høstet politisk støtte fra både lendmenn og konge. Mange trøndere som støttet birkebeinerne var misfornøyde med å miste sysler og makt de hadde fått av Øystein Møyla. Etter at [[vikingtiden]] med sine lønnsomme [[Plyndring|plyndringstokter]] var over på slutten av [[1000-tallet]], trengte [[aristokrati]]et nye måter å få inntekter på, slik at de kunne opprettholde sin livsstil. Ifølge [[historiker]] [[Sverre Bagge]] var borgerkrigene en løsning på denne krisen. Krigene førte til større økonomisk overskudd hos kongemakten. Aristokratiet kunne søke seg til kongens tjeneste og få lønnsomme [[Embede|embeter]] som [[Lendmann|lendmenn]] eller [[Sysselmann|sysselmenn]].

Birkebeinerne hadde tidlig livnært seg på plyndring, først på Trøndelagskysten, og siden fra bøndene utover i landet ettersom de la det under seg.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 270.</ref> Samtidig hadde både birkebeinerne og senere opprørsfokker stor appell i Indre Østlandet og Värmland, et område som var mindre rikt enn de flatere landbruksbygdene nærmere kysten. Under borgerkrigene ble birkebeinerne direkte forespeilet både plyndringsgods, sysler og embeder som belønning for å støtte Sverre. Ved angrepet på Nidaros sommeren 1177 mottok hver birkebeiner løfte om belønning før kampen:
:''«Dere skal få vite hva dere sloss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann,; han skal også få ære og andre gode ting av oss.»''<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 273.</ref>
Programmet er dermed et klassisk førstatlig plyndringsløfte, og løfte om at birkebeinerne skal få erstatte det sittende aristokratiet og selv bli aristokrati. 

Først med kong Sverre begynte birkebeinerne å bli betydelige utfordrere til kampen om det norske kongedømmet. Sverre var en svært dyktig hærfører, og selv med langt færre mann enn motstanderen greide han å gå seirende ut av kampene.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122</ref> I starten fikk birkebeinerne liten støtte hos [[Bonde|bøndene]], og måtte derfor satse på mange profesjonelle krigere. Nettopp dette ble da også trolig årsaken til at birkebeinerne vant frem.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124-125</ref> Bøndene utgjorde imidlertid en stor del av hæren hos både birkebeinerne og motstanderne deres. Fordi bøndene var så viktige, turde ikke kongene presse dem for hardt for [[Skatt|skatter og avgifter]], men krig betydde uansett utgifter for bøndene. Derfor ønsket bøndene fred, og støttet av den grunn gjerne den til enhver tid sittende kongen.

Etter [[slaget ved Fimreite]] i [[1184]], der birkebeinerne drepte kong Magnus Erlingsson, ble også mesteparten av det norske aristokratiet, mennene som hadde støttet Magnus, drept. Nå ble birkebeinerne i stor grad det nye aristokratiet. Mens det gamle aristokratiet hadde vært mer selvstendige rikmannsslekter som hadde skapt sin egen posisjon forholdsvis uavhengig av kongemakten, ble det nye aristokratiet i langt større grad et ''tjenestearistokrati'': personer uten lokale maktposisjoner, som var avhengige av kongens støtte for å opprettholde sin nye posisjon, og derfor langt mer lojalt mot kongemakten. Slik var borgerkrigene med på å styrke kongemaktens - birkebeinernes - posisjon.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 125-127</ref>

Selv om birkebeinerne måtte fortsette å kjempe mot nye utfordrere etter slaget ved Fimreite, var det stort sett de som hadde kontrollen over mesteparten av Norge etter dette. [[Trøndelag]] var birkebeinernes hovedområde, men etter slaget ved Fimreite fikk de også kontrollen over [[Vestlandet]]. Det var bare [[Viken (historisk område)|Viken]] og [[Opplandene]] (Østlandet) som gjenstod. Disse områdene fikk birkebeinerne kontroll over med Sverres sønn [[Håkon Sverresson]], men mistet den igjen etter hans tidlige død. Dermed ble det først etter ribbungenes nederlag i [[1227]] at birkebeinerne fikk kontrollen over hele Norge.