Redigerer Billighetserstatning (avsnitt)

==Historisk utvikling og praksis i Norge==
Billighetserstatning eller «rettferdsvederlag» er en svært gammel ordning, der staten har gitt vederlag i saker der det har vært ansett at enkeltpersoner har lidt urimelig overlast fra det offentliges side, og der erstatning ikke har vært direkte lovhjemlet. Siden [[1814]] kunne enkeltpersoner etter forordning om ''«andragender, søknader og bønneskriv»'' sende søknad til Stortinget om erstatning. Antall søknader økte årlig, og utover på [[1900-tallet]] ble saksbehandlingen etterhvert uoversiktlig. I [[1938]] ble det vedtatt at alle saker skulle sendes over til [[Finansdepartementet]], som skulle foreta en vurdering, for deretter å oversende dem til Stortinget. Søknadsmengden fortsatte å øke, og i [[1953]] ble det opprettet et utvalg («Rettferdsvederlagsutvalget») som kunne avgjøre sakene i første instans, med klagerett til Sortinget. I [[1972]] ble dette ansvaret overført til [[Forbruker- og administrasjonsdepartementet]], og i [[1981]] til [[Justisdepartementet (Norge)|Justisdepartementet]]. Fra [[1. januar]] [[2004]] overtok [[Justissekretariatene]] oppgaven som sekretariat. 

===Utviklingen i antall saker===
Noen illustrerende tall for utviklingen i antallet saker:
* 1814 – 4 saker.
* 1938 – 19 saker.
* 1947 – 1952 – I gjennomsnitt 26 saker pr. år.
* 1990 – 238 saker.
* 1995 – 682 saker.
* 1998 – ca. 1 400 saker.
* 2000 – 540 saker.
* 2001 – 532 saker.
* 2002 – 2006 – Data mangler.