Redigerer Benediktinerordenen (avsnitt)

==Benedikts regel==
Selv om ordenen har navn etter Benedikt, som levde ca. 480 – ca. 550, ble den ikke grunnlagt av ham. Benedikt grunnla klostre ved [[Subiaco]] og [[Monte Cassino]] og skrev en [[klosterregel]], kjent som «Benedikts regel», for disse. Regelen var en av flere som ble brukt i klostre på hans tid, men den var på flere måter bedre enn de andre og spredde seg til flere land. I 816 eller 817 slo [[Ludvig den fromme]] fast at bare «Benedikts regel» var tillatt i [[Frankerriket]]. 

I begynnelsen var det ikke noen samhørighet mellom klostrene, men [[munk]]er og [[nonne]]r begynte snart å føle at de tilhørte et samfunn som gikk ut over klostermurene. Dette samfunnet utviklet seg til Benediktinerordenen. Ordensregelen er fortsatt en standard for det vestlige klosterlivet, sammen med «[[Augustin]]s regel». 

De første klostrene i [[Norge]] og på [[Island]] tilhørte Benediktinerordenen.<ref>Jón Vidar Sigurdsson: ''Den vennlige vikingen'' (s. 105), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4</ref> [[Ansgar]] som brakte [[kristendom]]men til [[Danmark]], var benediktiner. Munkenes viktigste oppgave er den felles [[tidebønn]]en og deretter arbeid. Deres [[motto]] er ''Ora et labora'' – «Be og arbeid».
De var etter «Benedikts regel» forpliktet til: 
* fast oppholdssted
* fattigdom og [[sølibat]]
* lydighet

Ordenen oppmuntret ikke munkene til kontakter utenfor klostersamfunnet, ut fra § 54 i klosterreglene: «Om en munk kan motta brev eller annet.» En munk fikk verken ta imot eller sende brev eller gaver uten [[abbed]]ens tillatelse. Selv om munken fikk ta imot en gave, kunne abbeden likevel gi den til hvem han ville av «brødrene, og han som den egentlig var tiltenkt, må ikke være misnøyd av den grunn, for ikke å gi [[djevel]]en innpass.»<ref>Jón Vidar Sigurdsson: ''Den vennlige vikingen'' (s. 105)</ref>