Redigerer Benedikt XII (avsnitt)

== Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Intet er kjent om Jacques Fourniers bakgrunn eller liv før hans geistlige karriere. Det første man vet om han, er at han som ung inntrådte i [[cistercienserordenen]]. Først var han i klosteret i [[Boulbonne]], og senere flyttet han til Fontfroide, hvis [[abbed]] var hans utenomekteskapelige farbror. Han studerte senere [[teologi]] ved [[universitetet i Paris]], der han tok doktorgrad.

===Biskop===
I 1317 ble han biskop av [[Pamiers]], og kom til å bekjempe [[katarer|katarene]]. Ni år senere, i 1326, ble han innsatt som biskop av [[Mirepoix]].

===Kardinal===
I 1327 ble Fournier utnevnt av [[pave]] [[Johannes XXII]] til [[kardinalprest]] med ''[[Santa Prisca (Roma)|Santa Prisca]]'' som [[Titulus|tittelkirke]].

===Pavevalget===
Etter pave Johannes XXIIs død i 1334 trådte [[konklave]]t sammen for å utse ny pave. Kardinal [[Jean-Raymond de Comminges]] syntes å være den opplagte ettertrederen, men da han nektet å love å [[Avignon-pavedømmet|forbli i Avignon]], og i stedet ville flytte tilbake til [[Roma]], mistet han sin støtte. Kardinal Fournier ble dermed uformodet valgt til pave, uformodet selv om han var en av få i kardinalkollegiet som virkelig var meritert for oppgaven, og skjønt hans opphav var hyllet i mørke og han ikke hadde noen egen formue. Han ble valgt med to tredjedeler av stemmene og besteg pavetronen den 8. januar 1335.

===Pontifikat===
Han innledet sitt pontifikat med atskillige reformtiltak, både vedrørende embetskumulasjon og klostervesenet, likesom han tok avstand fra den ellers florerende [[nepotisme]]n. Ifølge [[Ægidius av Viterbo]] skal Benedikt ha ytret: ''«En pave skal være som [[Melkisedek]]: uten far, uten mor, uten avstamning»''.

I politikken ble han ved sin tronbestigning mindre vel bevandret. Han søkte fremfor alt å gjenopprette freden innen kirken, så vel på det læremessige område som i forholdet til den verdslige makt. Han inngrep utjevnende i stridene på [[den iberiske halvøy]], og opptrådte forsonlig selv mot [[Ludvig IV av Det tysk-romerske rike|Ludvig av Bayern]], skjønt alle forliksforsøk strandet på grunn av det franske hoffs intriger. Fra denne fase av striden mellom kurien og Ludvig stammer kurforeningen i [[Rense]] i 1338.

I likhet med den utslåtte pavekandidaten, kardinal Comminges, var Benedikt bestemt på å tilbakeføre pavedømmet til Roma. Han ga derfor ordre fra Avignon om å restaurere [[Peterskirken]] og [[Lateranet]]. I Roma var mange positive til å ta imot paven, men [[kardinalkollegiet]] anså at det var umulig for kirken å leve og virke i et Italia som var herjet og splittet av partistrider. Benedikt besluttet å oppføre [[pavepalasset i Avignon]] i 1339.

Benedikt var meget interessert i [[teologi]], og i 1335 lot han det utlyses fire måneders studier i [[patristikk]]. Arbeidet ble lagt frem 29. januar 1336 i [[bulle]]n ''Benedictus Deus'', som slo fast at man kom til himmelen eller helvete umiddelbart etter døden, og ikke ventet på dommedag i et slags mellomstadium, slik man man hadde trodd tidligere.<ref>{{Kilde www|url=https://www.papalencyclicals.net/ben12/b12bdeus.htm|tittel=Benedictus Deus, On the Beatific Vision of God|besøksdato=13.11.2022}}</ref> Han bekjempet energisk visse kirkelærer som oppstod blant noen [[fransiskanere]] ([[Fraticelli]], [[Marsilius av Padova]], [[Wilhelm av Ockham]], [[Mikael av Cesena]]), og stilte seg blant annet bak pave Johannes XIIs standpunkt i [[fattigdomsstriden]].

For å få bukt med illojalitet i [[Irland]], forsøkte han å få [[Edvard III av England]] til å gjennomføre en inkvisisjon der. Han forsøkte også å jobbe for gjenforening med østkirken, og sendte kirken i [[Armenia]] bistand da de ble invadert av [[muslim]]ene.

Benedikt har i en satire av [[Petrarca]] og blant flere ikke-katolikker, iblant blitt ansett som en av de mer kritiserte paver, mens han i andre leirer har inntatt en hedersplass.