Redigerer Augustin av Canterbury (avsnitt)

== Bakgrunn for misjonen ==
Etter tilbaketrekningen av de [[Romerriket|romerske]] legionene fra [[Romersk Britannia|provinsen Britannia]] i [[410]], ble innbyggerne overlatt til seg selv for å forsvare seg mot [[Saksere|saksernes]] angrep. Før den romerske tilbaketrekningen hadde Britannia blitt konvertert til kristendommen og produsert den [[Askese|asketiske]] Pelagius.<ref name="Hindley_3–9">Hindley (2006), s. 3–9</ref><ref name="Mayr-Harting_78–93"> Mayr-Harting (2004), s. 78–93</ref> Britannia sendte tre biskoper til kirkerådet i Arles i 314, og en [[Gallia|gallisk]] biskop dro til øya i 396 for å hjelpe til med å avgjøre disiplinære saker.<ref>Frend (2003), s. 80–81</ref> Materielle levninger vitner om en økende tilstedeværelse av kristne, i hvert fall fram til rundt 360.<ref>Frend (2003), s. 82–86</ref> Etter at de romerske legionene dro, slo hedenske germanske stammer seg ned i de sørlige delene av øya, mens den vestlige delen av de britiske øyer, utenfor de angelsaksiske kongedømmene, forble kristne. Denne [[Keltisk kristendom|keltiske kirken]] utviklet seg isolert fra Roma under påvirkning av misjonærer fra [[Irland]]<ref name="Hindley_3–9"/><ref name="Mayr-Harting_78–93"/> og var sentrert om klostre i stedet for bispedømmer. Andre karakteristiske kjennetegn var beregningen av datoen for [[påske]] og frisyrestilen på [[tonsur]] (kronraking) som geistlige hadde.<ref name="Mayr-Harting_78–93"/><ref>Yorke (2006), s. 115–118, diskuterer spørsmålet om «den keltiske kirken» og hva det var.</ref> Bevis for kristendommens overlevelse i den østlige delen av de britiske øyer i løpet av denne tiden er blant annet overlevelsen av kulten til sankt Alban, betraktet som den første britiske martyren, og forekomsten av stedsnavn på ''eccles'', avledet fra det [[latin]]ske ''ecclesia'', som betyr «kirke».<ref>Yorke (2006), s. 121</ref> Det er ingen bevis for at disse innfødte kristne forsøkte å konvertere angelsakserne.<ref>Stenton (1971), s. 102</ref><ref name="Mayr-Harting_32–33">Mayr-Harting (2004), s. 32–33</ref> De angelsaksiske invasjonene ødela de fleste restene av den romerske sivilisasjonen i områdene, blant annet de økonomiske og religiøse strukturene.<ref>Kirby (2000), s. 23</ref>

[[Fil:Britain peoples circa 600.svg|upright=1.4|thumb|Kart over de generelle konturene av noen av de britiske kongedømmene i ca. 600]]

Det var på denne bakgrunnen at pave Gregor bestemte seg for å sende et misjonsoppdrag for å konvertere angelsakserne til kristendommen i 595.<ref name="Stenton_104–105">Stenton (1971), s. 104–105</ref><ref> Jones (1928)</ref> Kongeriket Kent ble styrt av Æthelbert, som giftet seg med en kristen prinsesse fra [[Frankerriket]] ved navn Bertha før 588,<ref name="Stenton_104–105"/> og kanskje tilogmed før 560.<ref name="Kirby_24–25">Kirby (2000), s. 24–25</ref> Bertha var datter av [[Karibert I]], en av frankernes [[Merovingere|merovingerkonger]]. Som en av betingelsene for ekteskapet hennes tok hun med seg en biskop ved navn Liudhard til Kent.<ref name="Nelson"> Nelson (2006)</ref> I Canterbury fikk de restaurert en kirke som dateres til [[Romersk Britannia|romertiden]]<ref name="Hindley_33–36"> Hindley (2006), s. 33–36</ref> – muligens den nåværende [[St. Martins kirke (Canterbury)|St Martins kirke]]. Æthelbert var en hedning på dette tidspunktet, men tillot sin kone frihet til kristen tilbedelse. En biograf av Bertha sier at Æthelbert under hans kones innflytelse ba pave Gregor om å sende misjonærer.<ref name="Nelson"/> Historikeren Ian N. Wood mener at initiativet kom fra det kentiske hoffet så vel som dronningen.<ref>Wood 1994), s. 9–10</ref> Andre historikere mener imidlertid at Gregor selv tok initiativet til misjonsoppdraget, selv om de nøyaktige årsakene er fortsatt er vanskelig å avgjøre. [[Beda den ærverdige|Beda]], en munk fra [[800-tallet]] som skrev en historie om den engelske kirken, ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'', registrerte en berømt historie der Gregor så lyshårede slaver fra England på det romerske [[slave]]markedet og ble inspirert til å prøve å omvende folket deres.<ref>Mayr-Harting (2004), s. 57–59</ref> Angivelig skal Gregor ha spurt hvem de lyshårete slavene var. Han ble fortalt at de var [[anglere]] fra øya Britannia, og Gregor svarte at de ikke var anglere, men [[Engel|engler]].<ref>Bede (1988), s. 99–100</ref> Mer praktiske årsaker, som anskaffelse av nye provinser som anerkjenner pavedømmets forrang, og et ønske om å påvirke den framvoksende makten til det kentiske riket under Æthelbert, var sannsynligvis involvert.<ref name="Hindley_33–36"/> Oppdraget kan ha vært en utvekst av misjonsinnsatsen mot [[Langobarder|langobardene]] som, som hedninger og [[Arianisme|arianske]] kristne, ikke hadde et godt forhold til den [[katolsk]]e kirken i Roma.<ref name="Mayr-Harting">Mayr-Harting (2004).</ref>

Bortsett fra Æthelberts tillot religiøs frihet til sin kone, ble valget av Kent sannsynligvis diktert av en rekke andre faktorer. Kent var den dominerende makten i det sørøstlige England. Etter at kong [[Ceawlin av Wessex]] ble avsatt i 592, var Æthelbert blitt ''[[bretwalda]]'', eller ledende angelsaksisk hersker; Beda omtalte Æthelbert som å ha ''imperium'' (overherredømme) sør for elven [[Humber]]. Handelen mellom frankerne og Æthelberts rike var godt etablert, og språkbarrieren mellom de to regionene var tilsynelatende bare en mindre hindring, ettersom tolkene for misjonen kom fra frankerne. Til slutt tillot Kents geografiske nærhet til frankerne støtte fra et kristent område.<ref>Brooks (1984), s. 6–7</ref> Det er noen bevis, blant annet Gregors brev til frankiske konger om å til støtte for misjonen i England, og at noen av frankerne følte at de hadde et krav om å overherre over noen av de sørlige engelske kongedømmene på denne tiden. Tilstedeværelsen av en frankisk biskop kunne også ha gitt tillit til påstander om overherredømme, hvis Berthas biskop Liudhard ble ansett for å opptre som en representant for den frankiske kirken og ikke bare som en åndelig rådgiver for dronningen. Frankisk innflytelse var ikke bare politisk; arkeologiske levninger vitner også om en kulturell påvirkning.<ref>Kirby (2000), s. 27</ref>

I 595 valgte Gregor Augustin, som var prior for kirken og klosteret [[San Gregorio al Celio]] i Roma, til å lede misjonen til Kent.<ref name="Stenton_104–105"/> Paven valgte ut munker til å følge Augustin og søkte støtte fra det frankiske kongedømmet og presteskapet i en rekke brev, hvorav noen eksemplarer er bevart i Roma. Han skrev til kong [[Teoderik II]] av [[Burgund]] og til kong [[Teodebert II]] av [[Austrasia]], samt deres bestemor [[Brunhilda av Austrasia|Brunhilda]], og søkte hjelp til misjonsoppdraget. Gregor takket kong [[Klotar II]] av [[Neustria]] for å ha hjulpet Augustin. I tillegg til gjestfrihet, ga de frankiske biskopene og kongene tolker og frankiske prester til å følge oppdraget.<ref>Brooks
 (1984), s. 4–5</ref> Ved å be om hjelp fra de frankiske konger og biskoper, bidro Gregor til å sikre en vennlig mottakelse for Augustin i Kent, ettersom det  ville være usannsynlig for Æthelbert var å mishandle en misjon som synlig hadde støtte fra hans kones slektninger og folk.<ref>Brooks (1984), s. 6</ref> Dessuten satte frankerne pris på sjansen til å delta i misjonen som ville utvide deres innflytelse i Kent. Særskilt Klotar II trengte et vennlig rike over kanalen for å hjelpe til med å vokte kongedømmets flanker mot hans andre frankiske konger.<ref>Wood (1994), s. 9</ref>

Kilder nevner ikke hvorfor pave Gregor valgte en munk til å lede oppdraget. Pave Gregor skrev en gang til Æthelbert og komplimenterte Augustins kunnskap om [[Bibelen]], således var Augustin tydeligvis godt utdannet. Andre kvalifikasjoner var administrative evner, for Gregor var abbeden av San Gregorio al Celio i Roma i tillegg til å være pave, noe som betydde at den daglige driften av klosteret til ble gitt til Augustin, prioren.<ref name="Fletcher_116–117">Fletcher (1998), s. 116–117</ref>