Redigerer Arvo Pärt (avsnitt)

== Liv ==
Pärts musikalske opplæring startet da han var sju år. Fjorten år gammel skrev han sine egne komposisjoner. Han begynte å studere musikk i 1954, arbeidet som lydtekniker i [[Eesti Raadio]] og studerte fra 1958 til 1963 komposisjon hos [[Veljo Tormis]] og [[Heino Eller]] i [[Tallinn]]. De tidlige, [[Nyklassisismen (musikk)|neoklassisistiske]], verkene hans er inspirert av musikken til [[Dmitrij Sjostakovitsj|Sjostakovitsj]], [[Sergej Prokofjev|Prokofjev]] og [[Béla Bartók|Bartók]]. Senere eksperimenterte Pärt med [[Arnold Schönberg|Schönbergs]] [[Tolvtonemusikk|tolvtoneteknikk]] samt [[serialisme]].

Sovjetiske kulturfunksjonærer reagerte på Pärts ikke-systemkonforme komposisjonsteknikker og religiøst inspirerte musikk, og i 1960 vakte komposisjonen ''Nekrolog'', det tidligste estiske verk i tolvtoneteknikk, offisiell misbilligelse. Pärt var på leting etter en ny uttrykksform, og som student ved Moskva konservatorium fant han denne i 1963 med den såkalte ''collage-teknikken'', som innebar at han lånte klangmateriale fra andres komposisjoner, framfor alt [[Johann Sebastian Bach]]. Teknikken viste seg imidlertid å være en blindgate for Pärt; han hadde på følelsen at «det ikke hadde noen hensikt å komponere når man nesten bare siterte».<ref>''«es mache keinen Sinn mehr, Musik zu schreiben, wenn man fast nur mehr zitiert.»''</ref><ref name="Harenberg">''Harenberg Komponistenlexikon'', Mannheim 2004. s. 691</ref>

I begynnelsen av 1970-årene ble Pärt medlem av [[den russisk-ortodokse kirke]]. Under en lang pause i sin skapende virksomhet (1968–1976) – den 3. symfoni (1971) er hans eneste autoriserte verk fra denne perioden –  beskjeftiget han seg framfor alt med [[gregoriansk sang]], [[Notre-Dame-skolen]] og klassisk vokal[[polyfoni]]. Da Pärt presenterte klaverstykket ''Für Alina'' i 1976, viste det seg at han hadde brukt fraværet til å utvikle sin egen særpregede stil der personlige emosjoner trer tilbake til fordel for en asketisk inspirert balanse. Dette nye tonespråket, som har gjennomsyret hans verk siden, kalte han ''Tintinnabuli''-stilen («bjellestilen»). Med det mener han at treklangens «bjelleklang» toner med gjennom hele stykket. Målet er å redusere klangmaterialet til det absolutt vesentligste. Komposisjonsteknisk består Pärts tintinnabuli-verk av to stemmer: én består av en dur- eller molltreklang, den andre er melodistemmen som ikke nødvendigvis går i samme toneart som den første. Strenge regler knytter de to stemmene sammen. Toklangen er den minste musikalske byggesteinen, og derfor består også melodistemmen av to stemmer. Til tross for materialets enkelthet og målsettingen om å skjære vekk alt overflødig mangler ikke strukturen som oppstår, kompleksitet. Med hjelp av gamle teknikker, som [[Kanon (musikk)|proporsjonskanons]], utviklet han former som med sin regelmessighet utstråler en stor ro. Treklangtonenes statikk representerer så å si evigheten, mens melodienes dynamikk står for tidens forgjengelighet. 

På grunn av trykket fra sovjetmakten emigrerte Arvo Pärt og familien i 1980. Siden da har han bodd i [[Berlin-Lankwitz]]. Etter [[Sovjetunionen]]s sammenbrudd og Estlands uavhengighet tilbringer han deler av året på sitt estiske landsted.  

Til å være en samtidskomponist kan Pärt glede seg over en uvanlig popularitet, og han er tildelt en rekke utmerkelser.  

Konsertsesongen 2006/7 tilegnet Arvo Pärt oppførelsene av sine verk til den myrdede journalisten [[Anna Politkovskaja]], som gjentatte ganger hadde kritisert [[Vladimir Putin]]s politikk.<ref>Programhefte til [[Hamburger Symphoniker]]nes framføringer 5. symfoni 24./25. februar 2007</ref>