Redigerer Antonio Vivaldi (avsnitt)

== Biografi ==
=== Oppvekst ===
[[Fil:Chiesa di San Giovanni in Bragora - Venezia.jpg|thumb|left|Kirken Vivaldi ble døpt i: ''Chiesa di San Giovanni Battista in Bragora'', Sestiere di Castello, Venezia. {{Byline|Didier Descouens}}]]
Vivaldis far, Giovanni Battista Vivaldi (1655–1736), kom fra [[Brescia]] til Venezia som tiåring. Han var barberer som sin far, men ble senere yrkesmusiker. I 1676 giftet han seg med skredderdatteren Camilla Calicchio, og Antonio var deres førstefødte av i alt ni barn, og den eneste som ble yrkesmusiker. Han skal ha kommet til verden under et jordskjelv og ble døpt i all hast, enten på grunn av jordskjelvet eller fordi hans senere helseplager var åpenbare allerede ved fødselen. Faren hadde et godt ry som musiker, og ble i en av samtidens reisehåndbøker nevnt som en fiolinvirtuos verd å høre. Han ble ansatt som fiolinist i [[Markuskirken]] og hadde som medlem av musikerforeningen ''Sovvegno dei musicisti di Santa Cecilia'' en mengde verv innenfor det venetianske musikklivet

Antonio viste tidlig sin begavelse på fiolin og skal allerede i ung alder ha vikariert for sin far i orkesteret. [[Giovanni Legrenzi]] oppgis å ha gitt Antonio undervisning i musikkteori, men siden Legrenzi døde da Vivaldi bare var tolv år blir dette betvilt – selv om han i den beskjedne alder av tretten år skrev verk påvirket av Legrenzis stil. Faren kan ha vært komponist selv: operaen ''La Fedeltà sfortunata'' (1688) var komponert av en Giovanni Battista Rossi, det samme navnet Vivaldis far var oppført under i Sovvegno di Santa Cecilia. Navnet ''Rossi'' (rød) bar han på grunn av hårfargen.

Vivaldi led av en medisinsk tilstand han selv omtalte som ''tetthet i brystet'', sannsynligvis en form for [[astma]]. Dette forhindret ham ikke i å lære å spille fiolin, komponere eller delta i ulike musikkaktiviteter, men blåseinstrumenter kunne han ikke spille. 15 år gammel, i 1693, begynte han å studere til [[Prest#Katolske og ortodokse prester|prest]] i [[den katolske kirke]]. Ordinasjonen skjedde da han var 25 år, og han fikk snart det kjente tilnavnet ''il Prete Rosso'' («den røde prest»), sannsynligvis fordi han i likhet med sin far var rødhåret. Mange venetianere kjente ham bare under dette navnet.<ref>Etter Goldoni (''Mémoires'') : R. de Candé, ''op.cit.'' side 37</ref>

=== Ved ''Conservatorio dell'Ospedale della Pietà'' ===
[[Fil:Ospedale della Pietà.jpg|thumb|upright=1.0|left|Ospedale della Pietà i Venezia]]
Etter ordinasjonen ble han [[kapellan]] ved kirken ''Sta. Maria della Pietà'', og på oppdrag av [[Francesco Gasparini]] fiolinlærer ved det tilknyttede barnehjemmet [[Ospedale della Pietà]], for foreldreløse og forlatte jenter. Dette var en av fire slike institusjoner finansiert av [[Republikken Venezia]]. Foreldreløse gutter lærte et håndverk mens jentene fikk musikalsk opplæring. De mest talentfulle ble igjen som medlemmer av Ospedales anerkjente kor og orkester.

I et og et halvt år holdt Vivaldi messer her, men i 1704 ble han fritatt fra denne oppgaven. Han beholdt prestetittelen, men det ser ikke ut til at han var i aktiv prestetjeneste senere. I et vesentlig senere brev oppgir Vivaldi ''strettezza di petto'', dvs tetthet i brystet, som årsak til at han sluttet i prestetjenesten. Mer nærliggende er det nok at det skyldtes personlige årsaker, problemer med ledelsen, at musikeryrket ga lite tid til overs og at han ikke lengre var avhengig av inntektene fra arbeidet som prest.

Det framgår av bøkene til Ospedale della Pietà at han etter kort tid underviste i [[cello]] og [[viola d'amore]] i tillegg til fiolin. Ifølge en anekdote spilte han også [[cembalo]].

Ospedales orkester oppnådde snart en legendestatus som lokket tallrike reisende til byen. Framførelsene skjedde under gudstjenestene. Den største delen av Vivaldis tallrike fiolinkonserter og sonater skrev han for Ospedale. Av disse ble 30 fiolinkonserter skrevet for hans dyktigste elev og senere kollega ved Ospedale, ''Anna da Violin''.

Forholdet til Ospedales ledelse var ofte anstrengt. Lærerne var ansatt for et år av gangen, og styret stemte hvert år over hvorvidt de skulle beholde en lærer. Vivaldi ble sjelden enstemmig valgt, og i 1709 mistet han jobben etter 7 mot 6 stemmer. Han var da freelancemusiker i ett år, men ble enstemmig valgt inn igjen i 1711, så styret forsto nok  hvor viktig han var. I 1713 ble han ansvarlig for de musikalske aktivitetene ved institusjonen, og i 1716 forfremmet til ''maestro di' concerti''.

[[Fil:vivaldi.jpg|thumb|upright=1.0|Ukjent musiker, kanskje Vivaldi<br /><small>maleri, F. M. de La Cave (1723)</small>]]
Etter at han fikk trykt to sonatesamlinger, 12 [[triosonate]]r op.1 og 12 [[Sonate|fiolinsonater]] op.2 (Venezia hhv. 1705 og 1709), vant Vivaldi europeisk berømmelse med konsertsamlingen ''L'Estro Armonico'' (omtrentlig «den harmoniske inspirasjon») op. 3 (Amsterdam 1711). Denne dundrende suksessen fulgte han i 1714 opp med ''La stravaganza'' (forsøksvis «Det ekstraordinære»<ref>For en utførlig forklaring av navnet og konsertene se {{Kilde www
 |url = http://www.hoasm.org/VIIIA/VivaldiStravaganza.html
 |tittel = VIVALDI "La Stravaganza"
 |besøksdato = 2009-05-12
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = Christopher Hogwood
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = 
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}</ref>) op 4, en samling konserter for solo fiolin og strykerorkester. Fram til 1729 ga han ut tilsammen 12 samlinger, deriblant de tolv solokonsertene op 8 (1725) ''Il cimento dell'armonia e dell'inventione'' (ca. «konkurransen mellom harmoni og oppfinnsomhet») hvor de fire første konsertene er ''Le Quattro Stagioni'' («de fire årstider»).

I «De fire årstider» framstiller Vivaldi naturscener ved hjelp av instrumentalmusikk. Her hører vi kvitrende fugler av ulike arter, bjeffende hunder, summende mygg, gråtende gjetere, stormer, branner, fulle dansere, stille netter, jegere, byttedyr, klukkende bekker, frosne landskap og barn som går på skøyter. Vivaldi forfattet selv en beskrivende [[sonett]] til hver av konsertene.

=== Operaimpresario ===
Vivaldi begynte å komponere operaer allerede mens han var ansatt i Ospedale, og fram til 1739 komponerte han over 50 operaer. Den første var ''Ottone in villa'' som ble uroppført i [[Vicenza]] i 1713. Året etter tok Vivaldi spranget over til Venezias operascene og ble [[impresario]] ved det venetianske operahuset ''[[Teatro San Angelo|San Angelo]]''.

I anledning venetianernes seier mot tyrkerne i august 1716 komponerte Vivaldi det patriotiske [[oratorium|oratoriet]] ''Juditha triumphans'' med stoff fra [[Judits bok]]. Oratoriet ble oppført på Ospedale hvor alle de elleve sangerne var jenter fra Pietà, de sang også de mannlige karakterene. Mange av ariene inneholdt partier for soloinstrumenter, som blokkfløyte, obo, klarinett, viola d'amore og mandolin, og viser hvilken bredde det var på jentenes talenter.

Samme år, 1716, skrev og produserte Vivaldi også to operaer, ''L'incoronazione di Dario'' (RV 719) og ''La costanza trionfante degli amori e degli odi'' (RV 706). Den siste var så populær at den ble utgitt på ny to år senere med tittelen ''Artabano re dei Parti'' (RV 701, tapt) og ble tilslutt oppført i [[Praha]] i 1732. De følgende årene skrev Vivaldi flere operaer som ble oppført over hele Italia.

[[Fil:Teatro alla moda.jpg|thumb|upright=1.0|Omslagssiden til ''Il teatro alla moda'']]
Vivaldis moderne operastil gav ham en del problemer med mer konservative musikere. For eksempel skrev amatørmusikeren [[Benedetto Marcello]] en [[pamflett]] med tittelen ''Il teatro alla moda'' som angrep Vivaldi og den moderne operastilen. Marcellofamilien var Sant'Angelo-teatrets rettmessige eiere og hadde kjempet en lang og forgjeves rettslig kamp for å få kontroll over det igjen. Pamfletten angriper Vivaldi uten å nevne ham direkte, men omslaget viser båten Sant'Angelo med en fiolinspillende engel iført prestehatt ombord (til venstre i båten). Den obskure teksten under bildet nevner ikke-eksisterende steder og navn, og ikke minst ''ALDIVIVA'' som er et [[anagram]] over ''A.Vivaldi''.

=== Reiseår ===
Etter stridighetene i Venezia aksepterte Vivaldi et tilbud om en prestisjefylt post hos greve [[Philipp von Hessen-Darmstadt]] i [[Mantova]]. Her var han i tre år fra 1718 og skrev flere operaer, blant annet ''Tito Manlio'' (RV 738). I 1721 reiste han til [[Milano]] for å presentere det pastorale dramaet ''La Silvia'' (RV 734, tapt). Året etter var han tilbake med oratoriet ''L'adorazione delli tre re magi al bambino Gesù'' (RV 645, også tapt).

Fra 1721 oppholdt han seg flere ganger i [[Roma]], spilte to ganger for [[pave]] [[Benedikt XIII]] og fikk mange bestillinger på operaer og [[kirkemusikk]]. I 1726 vendte han tilbake til Venezia som musikalsk leder ved ''Teatro S. Angelo''. Der ble han en levende legende som fiolinvirtuos og et valfartsmål for mange musikere fra hele Europa. På denne tiden lærte han [[mezzosopran]]en ''[[Anna Girò]]'' å kjenne. Hun ble hans elev, protégée og foretrukne ''[[primadonna|prima donna]]''. Anna og halvsøsteren Paolina fulgte Vivaldi på mange reiser, og det ble selvsagt spekulert mye rundt dette. Vivaldi selv sto fast på at forholdet var rent kunstnerisk,<ref name="heller">Heller, Karl (1997). ''Antonio Vivaldi: The red priest of Venice.'' Hal Leonard Corporation, ISBN 978-1-57467-015-8</ref> og man  fant aldri bevis for annet enn vennskap og profesjonelt samarbeid. Mellom 1729 og 1733 besøkte Vivaldi tallrike norditaliensk byer ([[Verona]], [[Ancona]], [[Reggio Emilia|Reggio]] og [[Ferrara]]). Han var sannsynligvis også i [[Praha]] hvor han fikk uroppført to operaer.

=== Siste år og død ===
[[Fil:Pier Leone Ghezzi - Caricature of Vivaldi.jpg|thumb|upright=1.0|Karikatur, P.L.Ghezzi (1723)]]
Rundt 1730 skjedde det en stilendring i musikklivet, [[barokkmusikk]]en ble etter hvert sett på som gammeldags og ''[[den galante stilen]]'' kom på moten. Det venetianske publikumet sviktet Vivaldi, og det er en sannsynlig grunn til at han i sine sene år reiste rundt og promoterte musikken sin i Nord-Italia.  I 1740 reiste han til Wien, sannsynligvis i håp om å tjene til livets opphold hos [[Karl VI av Det tysk-romerske rike]] som var en stor beundrer av Vivaldis musikk. Keiseren døde imidlertid i oktober samme år, og Vivaldis helse var på dette tidspunktet så dårlig at han døde 28. juli 1741, ti måneder etter ankomsten. Han som en gang var Europas mest kjente musiker døde ensom og fattig, og ble lagt i en enkel grav ved [[Stefansdomen]] hvor den unge [[Joseph Haydn]] på det tidspunktet var korgutt. Både samtidige beretninger og nyere forskning støtter antakelsen om at Vivaldi døde som et fattiglem.<ref>Musikkviteren [[H. C. Robbins Landon]] støtter denne antakelsen og siterer rapporten om Vivaldis død i ''Commemorali Gradenigo'' hvor det skrives at Vivaldi tjente over 50 000 dukater i sitt liv, men at han sløste bort alt på en uansvarlig livsførsel: ''«Abbe Lord Antonio Vivaldi, incomparable virtuoso of the violin, known as the Red Priest, much esteemed for his compositions and concertos, who earned more than 50,000 ducats in his life, but his disorderly prodigality caused him to die a pauper in Vienna»'', Landon, ''Vivaldi: Voice of the Baroque'' Thames and Hudson 1993, p.166</ref>  Han er begravet ved Karlskirche i Wien der hovedbygget til Technische Universität ligger. Huset han bodde i mens han var i Wien er revet – det lå der det kjente Hotel Sacher senere ble oppført. Minneplaketter er satt opp på begge stedene.