Redigerer Antiokos III den store (avsnitt)

== Bakgrunn og tidlige karriere ==
[[Fil:AntiochosIII.JPG|thumb|left|150px|Sølvmynt med Antiochos III]]
Antiokos III var et medlem av det [[Antikkens Hellas|gresk]]-[[Oldtidens Makedonia|makedonske]] [[selevkiddynastiet]].<ref>Bertman, Stephen (2003): ''Handbook to life in ancient Mesopotamia''. Infobase Publishing. ISBN 0-8160-4346-9, 9780816043460. s. 76</ref><ref>Zion, Noam ; Spectre, Barbara (2000): ''A Different Light: The Big Book of Hanukkah''. Devora Publishing. ISBN 1-930143-37-0, 9781930143371. s. 57</ref> Han var den yngre sønnen av [[Selevkos II Kallinikos]] og [[Laodike (datter av Andromakos)|Laodike II]], og ble født ca. 242 f.Kr. i nærheten av [[Susa]] i det som i dag er [[Iran]].<ref>Jonsson, David J. (2005): ''The Clash of Ideologies''. Xulon Press. ISBN 1-59781-039-8, 9781597810395. s. 566. Sitat: «Antiochus III was born in 242 BC, the son of Seleucus II, near Susa, Iran.»</ref> Han etterfulgte sin bror [[Selevkos III Keraunos]] i 223 f.Kr. som konge av Selevkideriket.

Han arvet et uorganisert og kaotisk rike. Ikke bare hadde Anatolia blitt løsrevet, men de østlige provinsene hadde brutt ut, [[Baktria]] under greske [[Diodotos av Baktria|Diodotos]], og [[Partia]] under høvdingen [[Arsakes I av Partia|Arsakes]]. Kort tid etter at han kom på tronen gjorde [[Medere|Media]] og [[Fars|Persis]] opprør under sine [[satrap]]er (guvernører), brødrene [[Molon]] og [[Aleksander (satrap)|Aleksander]].

Den unge kongen, under skadelig innflytelse fra ministeren [[Hermeias]] (som han arvet fra sin fars styre), ledet et angrep mot [[ptolemeiske kongedømme|ptolemeisk]] Syria framfor å møte opprørerne personlig. Angrepet mot [[Oldtidens Egypt|Egypt]] ble en fiasko og de hærene som ble sendt mot Molon og Aleksander ble en katastrofe. Kun i Anatolia hvor kongens fetter, den dyktige hærføreren [[Akaios den yngre|Akaios]], representerte Selevkiderikets sak, var det klare bedringer. Han fordrev styrkene til [[Pergamon]] tilbake til dets tidligere grenser.

I 221 f.Kr. dro Antiokos III til sist østover og opprøret til Molon og Aleksander falt sammen, noe historikeren [[Polybios]] har tilskrevet delvis til at han fulgte rådene til hærføreren [[Zeuxis]] framfor å lytte til Hermeias.<ref>Polybios: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Polybius/5*.html#51 ''Historie 5.51'']</ref> Underkastelsen av Media, som hadde tatt uavhengighet under Artabazanes, fulgte. Antiokos III kvittet seg med Hermeias ved å få ham myrdet og dro tilbake til Syria i 220 f.Kr. I mellomtiden hadde Akaios selv gjort opprør og tatt tittelen som konge i Anatolia. Ettersom hans makt ikke var godt nok fundert til å kunne angripe Syria, besluttet Antiokos å la ham være for øyeblikket og gjorde et nytt forsøk på å gjenerobre ptolemeiske Syria.

=== Tidlige kriger mot andre hellenistiske herskere ===
[[File:225fkr.jpg|thumb|Selevkideriket på den tid Antiokos' kom påtronen.]]
[[File:194fkr.JPG|thumb|Selevkideriket etter ekspansjonskrigene.]]
Krigene i 219 og 218 f.Kr. ble ført mot grenseområdene til [[det ptolemeiske kongedømme]], men i 217 f.Kr. beseiret [[Ptolemaios IV av Egypt|Ptolemaios IV Filopator]] ham i [[slaget ved Rafia]]. Dette nederlaget utliknet all framgangen han til da hadde hatt, og tvang ham til å trekke seg tilbake til nord for dagens [[Libanon]].

I 216 f.Kr. marsjerte Antiokos' hær inn i det vestlige Anatolia for å slå ned det lokale opprøret som var ledet av hans fetter Akaios, og innen 214 f.Kr. hadde han drevet ham fra området og til [[Sardis]]. Etter at fetteren hadde blitt tatt til fange ble han henrettet. Festningen greide å holde ut fram til 213 f.Kr. under Akaios' enke [[Laodike fra Pontos|Leodike]], som senere overga .seg<ref>[http://www.ancientlibrary.com/smith-bio/1827.html «Laodice (8)»]   {{Wayback|url=http://www.ancientlibrary.com/smith-bio/1827.html |date=20060102051334 }}, ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology'', Boston, (1867)</ref>

Etter å ha gjenvunnet de sentrale delene av Anatolia (mens han måtte tolerere kongedømmene i [[Pergamon]], [[Bitynia]], og [[Kappadokia]]), vendte Antiokos seg mot å gjenvinne de fjerntliggende provinsene i nord og øst. Han tvang [[Xerxes av Armenia]] til å anerkjenne hans overherredømme i 212 f.Kr. I 209 hadde han invadert [[Partia]], okkupert hovedstaden Hekatompylos (i dag byen [[Schahr-e Qumis]] i [[Iran]]) og presset seg videre inn i [[Hyrkania]]. Den partiske kong [[Arsakes II av Parthia|Arsakes II]] forhandlet seg til en fredsavtale.

=== Kampanje i Baktria og ekspedisjon i India ===
Året 209 f.Kr. gikk Antiokos i [[Baktria]]<ref>Polybius: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0234%3Abook%3D10%3Achapter%3D49 10.49, ''Antiochus Engages the Bactrians'']</ref> hvor den gresk-baktriske kong [[Euthydemos I av Batria|Euthydemos]] ble beseiret av Antiokos i [[slaget ved Arios]], men etter å ha beleiret hovedstaden Baktra (i dag [[Balkh]]), fikk Eutydemus en ærerik fred av Antiokus som ble bestemt gjennom en ekteskapsallianse hvor Antiokus ga en av sin døtre til Euthydemos' sønn [[Demetrios I av Batria|Demetrios]].<ref name="Polybios 11.34">Polybios: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Plb.+11.34 11.34, ''Antiochus Moves from Bactria Through Interior Asia'']</ref>

Antiokos fulgte deretter i [[Aleksander den store]]s fotefar, krysset inn i [[Kabul]]dalen, nådde det [[India|indiske]] riket til kong [[Sophagasenas]] ([[sanskrit]]: ''Subhagasena''), vendte deretter vestover ved [[Seistan]] og Kerman i 206/205 f.Kr. I henhold til historikeren [[Polybios]]:

:«Han krysset Kaukasus ([[Hindu Kush]]) og gikk ned inn i India; fornyet sitt vennskap med Sophagasenas, indernes konge; mottok flere elefanter inntil han et hundre og femti til sammen; og etter å ha skaffet forsyninger til sine tropper, dro ut igjen personlig med hæren: etterlot Androsthenes fra Kyzikos med plikten av å føre hjem rikdommene som denne kongen hadde gått med på å gi ham.» <ref name="Polybios 11.34" />

=== Krigføring i Persia og Koilesyria ===
Fra byen [[Seleukia]] ved Tigirs ledet Antiokos en kort militær ekspedisjon ned i [[Persiabukten]] mot byen [[Gerrha]] ved den [[Arabia|arabiske]] kysten i 205/204 f.Kr. [[Strabon]] har beskrevet denne byen som svært rik ved å ha «utsmykkede redskaper gjort av [[gull]] og [[sølv]], [...] deres store hjem med deres dører, murer, tak fylt med farger, gull, sølv og hellige steiner.»<ref>Strabon: Geografika, i6. 4. 19-20</ref>

Antiokos synes å ha gjenopprettet Selevkideriket i øst, noe som skaffet ham tittelen «den store» (''Antiochos Megas''). Også i 205/204 f.Kr. etterfulgte [[Ptolemaios V av Egypt|Ptolemaios V Epifanes]] som kun et spedbarn på tronen i [[ptolemeiske kongedømme|ptolemeiske Egypt]] og i henhold til Polybios skal Antiokos ha inngått en hemmelig avtale med [[Filip V av Makedonia]] om dele de egyptiske besittelsene ved å dra fordel av en tid hvor egyptisk konge var et barn. Avtalen innebar at [[Kongeriket Makedonia|Makedonia]] skulle motta Egypts besittelser rundt [[Egeerhavet]] og [[Kyrene]], mens Antiokos skulle annektere [[Kypros]] og Egypt.

Atter en gang angrep Antiokos den ptolemeiske provinsen [[Koilesyria]] og [[Fønikia]], og ved 199 f.Kr. synes han å ha tatt besittelse av området før hærføreren [[Skopas fra Aitolia]] gjenerobret det for Egypt. Men denne gjenerobringen var kortvarig. I 198 f.Kr. klarte Antiokos å beseire Skopas i [[slaget ved Paneion]] (i nærheten av Banias/Paneas ved foten av [[Hermonfjellet]]). Dette nederlaget betydde slutten på [[ptolemeiske kongedømme]]s herredømme over [[Judea]].

=== Krig mot Roma og død ===
[[Fil:Antiochus III coin.JPG|thumb|left|Mynt med Antiokos III hvor baksiden framstiller en krigselefant.]]
Antiokos forflyttet seg deretter til Anatolia både til lands og til havs for å sikre kystbyene som tilhørte levningene av ptolemeiske oversjøiske besittelser og de uavhengige greske byene. Dette alarmerte [[den romerske republikk]] ettersom de greske byene [[Smyrna]] og [[Lampsakos]] appellerte til [[Roma]] om hjelp. Den politiske spenningen i Anatolia vokste etter at Antiokos i 196 f.Kr. etablerte et fotfeste i [[Trakia]] på europeisk jord. Grekere som evakuerte grunnet romerne ga Antiokos denne muligheten, og han hadde også flyktningen [[Hannibal]] fra [[Kartago]] ved sitt hoff som innstendig rådet ham å gå videre inn i Europa.

I 192 f.Kr. invaderte Antiokos [[Antikkens Hellas|Hellas]] med en hær på 10 000 menn og ble derfor valgt til øverstkommanderende av [[det aitoliske forbundet]]. Antiokos skulle bli den store greske frigjøreren.<ref>Bringmann, Klaus (2007): ''A history of the Roman republic''. Polity. ISBN 0-7456-3371-4, 9780745633718. s. 91. Sitat: «The Aetolians called on Antiochus the ‘liberate’ Greece and to act as arbitrator between them and the Romans. Thereupon the king landed in Demetrias in the late autumn of 192 with a small army, and the Aetolian assembly elected him supreme strategos. His attempt to gather together al those who were dissatisfied with the peace agreement of 196 under the banner of Greek freedom had some success but proved a failure overall.»</ref> I 191 f.Kr. møtte han romerne, ledet av [[Manius Acilius Glabrio]], som lyktes avskjære Antiokos fra sine forsterkninger i Trakia, og møtte ham til slag ved [[Thermopylene]]. Romerne hadde en styrke som var dobbelt så stor, og med sine gjenværende tropper klarte Antiokos å flykte til [[Khalkis]] på [[Evvia|Euboia]], og derfra dro han over havet til [[Efesos]]. Romerne fulgte opp sin suksess med å invadere Antaolia, og ledet av [[Scipio Asiaticus]] var det igjen seierrike i det avgjørende [[slaget ved Magnesia]] i [[190 f.Kr.]] Igjen var romerne tallmessig overlegne. Samtidig ble Hannibal beseiret i et sjøslag utenfor [[Side (Pamfylia)|Side]] i [[Pamfylia]]. Det la Anatolia åpent for romerne.

Med den ydmykende [[freden i Apameia]] i 188 f.Kr. ble Antiokos III tvunget til å oppgi alle sine erobringer i Europa, alt land vest for [[Taurusfjellene]] i Anatolia, overgi hele sine flåte med unntak av tolv [[trireme]]r, overgi alle sine [[krigselefant]]er, og betale en krigserstatning på 15 000 sølvtalenter. De landområdene i Anatolia ble fordelt blant Romas allierte. En annen konsekvens av dette nederlaget i vest var at alle de fjerne provinsene i øst som Antiokos hadde sikret seg, igjen grep anledningen av det svekkede Selevkideriket med å erklære sin uavhengighet. Antiokos dro på et nytt militært hærtokt østover, motivert både av at han trengte penger for å betale romerne og for å holde fast på sitt fragmenterte rike. Han døde mens han plyndret et tempel ved [[Elymais]] i [[Perserriket|Persia]] i 187 f.Kr.<ref name=" Wilson. Nigel Guy 2005 58 " />