Redigerer Antikkens religionskritikk (avsnitt)

== Religionskritisk strømning ==
[[Fil:Fresco of a Mycenaean woman, circa 1300 BC.jpg|thumb|left|Da de greske mytene ble nedskrevet og fortolket mistet de etter hvert sin kraft som en levende, religiøs strømning.]]Den [[Hellas|gresk]] [[Satire|satirisk]] og [[Retorikk|retoriker]] fra 100-tallet e.Kr., [[Lukian av Samosata]], bidro i sine satiriske dialoger til den tradisjon av mytefortolkning som oppsto i [[oldtidens Hellas]] hvor [[filosof]]ene allerede i 500-tallet f.Kr. begynte å interesse seg hva [[myte]]ne «egentlig» handlet om – å tolke bilder og symboler i de tilsynelatende fantastiske historier i tradisjonelle myter. I Lukians tekster er åpenbart at han selv ikke har trodd på eksistensen av de guder han skriver om.

Lukian beskriver på en meget menneskelig måte gudenes hverdag på [[Olympos|Olympen]] hvor gjenkjennbare dagligdagse hendelser gjerne utvikler seg til absurde situasjoner. Lukian tilhører den [[humor]]istiske enden av en religionskritisk understrøm som fantes gjennom hele den antikke periode ved siden av alminnelig religiøsitet.<ref>Chr. Gorm Tortzen, side 56</ref>

Andre kritikere var mer radikale, et eksempel stammer fra et fragment av et [[drama]] som ble skrevet av [[Platon]]s onkel [[Kritias]]. Det fremgår ikke av den bevarte teksten om Kritias selv er enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i stykket: at gudene og dyrkelsen av dem helt igjennom er skapt av mennesker, og skapt for å gi mening til samfunnsinstitusjonene og dets lover som regulerer menneskenes liv. Et synspunkt som kjennes fra [[Xenofanes]] fra begynnelsen av [[400-tallet f.Kr.]] og hos den greske [[Sofisme|sofisten]] [[Prodikos]] et århundre senere.

Kritias avviste kanskje ikke gudenes eksistens, og en slik radikal avvisning var tross alt sjelden i antikken, men fragmentet viser at den forekom og var velkjent.