Redigerer Anthologia Graeca (avsnitt)

== Litterær historie ==
Kunsten med [[leilighetsdikt]] har blitt kultivert i [[Hellas]] fra en tidlig tid. I mindre grad som et virkemiddel for personlige følelser enn som et anerkjente minnesmerke om bemerkelsesverdige enkeltpersoner eller hendelser, da plassert på gravmonumenter eller [[Votivgave|votivofringer]]: slike poetiske komposisjoner ble betegnet som epigrammer, det vil si inskripsjoner.<ref>{{Ordbok-søk|Epigram}}</ref>><ref> [http://www.etymonline.com/index.php?term=epigram&allowed_in_frame=0 «Epigram»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Det moderne betydningen av ordet er et avvik fra dens opprinnelige mening ved at det indikerte at diktet hadde til hensikt å bli gravert eller innrisset som inskripsjon.

Et slikt dikt eller tekst var nødvendigvis kort og kortfattet, og denne begrensningen sammenfalt med enkelheten i gresk smak i å foreskrive nøyaktighet i uttrykket, modenhet i meningen, renhet i uttrykket, og målbevissthet i tanken, som det uunnværlig for den epigrammatiske stilens utmerkelse. Begrepet ble snart utvidet til enhver stykke tekst hvor disse forhold ble oppfylt.

Overgangen fra epigrammets monumentale forhold til dets rent litterært vesen ble favorisert ved utmattelsen av langt mer luftige former for poesi, den generelle økningen, fra den generelle spredningen av kultur, av dyktige forfattere og et lesende publikum med dannelse og kunnskap. Men først og fremst av endrete politiske omstendigheter i tiden, hvilket oppmuntret mange som ellers ville ha engasjert i offentligheten til å følge sine litterære interesser. Disse grunnene kom særlig fram under den [[Hellenistiske sivilisasjon|hellenistiske]] tiden i [[Alexandria]] da epigrammet som poetisk form var fullstendig utviklet.

Rundt år 60 f.Kr. tok sofisten og poeten [[Meleagros fra Gadara]] på seg oppgaven å kombinere de mest utsøkte utstrømningene til sine forgjengere til et enkeltstående verk med framragende poesi. Samlinger av inskripsjoner fra monumenter hadde tidligere blitt satt sammen av [[Polemon fra Athen]] og andre, men Meleagros var den første som prinsippet en omfattende og innholdsrik anvendelse. Hans utvalg, satt sammen fra førtiseks av hans forgjengere, og inkluderte en rekke av hans egne bidrag, fikk tittelen Blomsterkransen (gresk: Στέφανος). Et innledende dikt fra hver poet er sammenlignet med en bestemt blomst, fantasifullt bedømt som velegnet for den nevnte poetens genialitet. Han arrangerte sin diktsamling alfabetisk i henhold til første bokstav for hvert epigram.

I tiden under keiser [[Tiberius]] på midten av 100-tallet e.Kr. ble arbeidet til Meleagros fortsatt av en annen epigramdikter, Filippos av Thessalonika, som var den første som benyttet begrepet antologi. Hans samling, som inkluderte dikt fra tretten forfattere som kom etter Meleagros, ble også arrangert alfabetisk, og inneholdt et innledende dikt. Den generelle kvaliteten var dog av lavere kvalitet enn Meleagros’ samling. Noe senere, under keiser [[Hadrian]], ble ytterligere en tilføyelse som ble utformet av sofisten Diogenianos Grammatikos (100-tallet) og deretter satte Straton fra Sardis sammen sin elegante samling Musa Puerilis (Μουσα Παιδικη), bestående av sine egne produksjoner og av forfattere fra før sin tid. Ingen ytterligere samling fra ulike kilder er nedtegnet før i tiden under keiser [[Justinian I den store|Justinian]] da skriving av epigrammer, særlig med seksuell figur eller tendens, fikk en stor blomstring fra pennene til [[Agathias Scholastikos]], [[Paulus Silentiarius]] og deres litterære sirkler. Deres oppfinnsomme, men affekterte produksjoner ble samlet av Agathias i en ny antologi kalt Sirkelen (Κυκλος). Denne var den første som var inndelt i bøker, og arrangert i henhold til emnene til de enkelte tekstene.

Disse og andre samlinger som ble framstilt i løpet av middelalderen har siden gått tapt. Den delvise innlemmelsen i et enkelt bind, klassifisert i henhold til innholdet i femten bøker, ble gjort av en mann ved navn Konstantin Kefalas. Hans navn er bevart i et enkeltstående manuskript med hans samling. Han levde antagelig i en litterær blomstringstid i Konstantinopel på begynnelsen av 900-tallet under navnet [[Konstantin VII|Konstantin Porfyrogenitos]]. Tilnavnet Porfyrogenitos betyr «den lillafødte», det vil si at han var av kongelig tilknytning som sønn av den [[Bysants|bysantinske]] herskeren [[Leo VI]]. Han synes kun å ha gjort utdrag fra eksisterende antologier og med tillegg med utvalg fra [[Lukillios]], [[Palladas]] og andre epigramdiktere som tidligere hadde blitt publisert adskilt. Hans opplegg er grunnlagt på et klassifiseringsprinsipp, og i nær grad tilsvarer det til hva som ble benyttet av Agathias. Hans prinsipp for utvelgelse er ukjent; det er kun sikkert at mens han utlot mye av hva han burde ha tatt med, bevarte han uansett mye av hva som ellers ville ha gått tapt.

Graden av vår forpliktelse kan bli fastslått ved en sammenligning mellom hans antologi og den til den neste redaktør, munken [[Maximos Planudes]] (1320-tallet), som ikke kun i stor grad mishandlet antologien til Kefalas ved utelatelser, men som også skjemmet den ved å legge inn poesi som han selv var forfatter av. Imidlertid er ettertiden likevel takknemlig for bevarelsen av epigrammer som av ulike årsaker har blitt utelatt fra den eneste gjenværende kopi av Kefalas.

Planudes' antologi i sju bøker var den eneste utgave av antologien som var kjent under renessansen da interessen for den antikke greske litteraturen våknet i Vest-Europa. Den ble første gang publisert i Firenze av [[Johannes Laskaris]] i 1494. Lenge fortsatte den å være den eneste tilgjengelige samlingen for selv om manuskriptet kjent som ''[[Anthologia Palatina]]'', den eneste bevarte manuskript som bevarte samlingen til Kefalas, ble oppdaget i [[Bibliotheca Palatina|det palatinske bibliotek]] i Heidelberg,<ref>Navnet på biblioteket, Bibliotheca Palatina, er fra det latinske ordet ''palatium'', «palass»</ref> og kopiert av franske [[Claudius Salmasius]] i [[1606]], men ble ikke publisert før så sent som i [[1776]] da det ble inkludert i [[Richard François Philippe Brunck|Brunck]]s ''Analecta Veterum Poetarum Graecorum''.

Manuskriptet i seg selv hadde jevnlig hatt ulike eiere. I [[1623]] hadde det blitt stjålet under herjingen av Heidelberg under [[tredveårskrigen]] og ble sendt med resten av innholdet i det palatinske bibliotek til [[Roma]] som en gave fra kurfyrste [[Maximilian I av Bayern|Maximilian]] i [[Bayern]] til pave [[Gregor XV]]. Han fikk manuskriptet delt i to deler. Det første som var den største delen, ble tatt til [[Paris]] i [[1797]]. Det kom tilbake til Heidelberg i 1816, men i ufullstendig tilstand. Den andre delen forble igjen i Paris. Det er i dag representert i Heidelberg ved en fotografisk faksimile (gjengivelse).

Bruncks utgave ble avløst av den standardiserte utgave til Friedrich Jacobs (1794–1814, 13 bind), som ble gjenopptrykket i en mer bekvem utgivelse i årene 1813–1817, og utgjør tre bind Tauchnitz-serien av gresk litteratur fra antikken. 

Den beste utgaven for generell hensikt er kanskje den til [[Johann Friedrich Dübner]] i Didots ''Bibliotheca'' (1864–1872), som inneholder ''Anthologia Palatina'', epigrammene til ''Anthologia Planudea'' som ikke eksisterte i den foregående, en appendiks av tekster avledet fra andre kilder, rikelig med noter valgt fra alle, og en bokstavelig prosaoversettelse til latin av Hugo Grotius. Et tredje bind, redigert av E. Cougny, ble publisert i 1890. Den beste utgaven av ''Anthologia Planudea'' er en utgivelse framstilt av van Bosch og van Lennep (1795–1822). Det finnes også en fullstendig utgave av teksten gjort av Stadtmüller i [[Bibliotheca Teubneriana|Teubner-serien]].