Redigerer Andre fransk-dahomeiske krig (avsnitt)

== Forløp ==
Kongedømmet Dahomey hadde vært det dominerende maktsentrum i denne delen av Afrika fra tidlig 1700-tall av,<ref>Law 1988, s. 431</ref> og hadde aktivt deltatt i [[Den atlantiske slavehandelen|den transatlantiske slavehandelen]] ved å selge slaver til europeiske handelspartnere.<ref>Law (1986), s. 240</ref> Etterhvert ble imidlertid slavehandelen avviklet fra europeisk side, der stadig flere land innførte restriksjoner og lover mot slavehandel.<ref name=":72">Monroe (2016)</ref> Isteden ble [[palmeolje]] en viktig handelsvare.<ref name=":72" />

Franskmennene ønsket kontroll over kystbyen [[Cotonou]], for å sikre adgangen til områdene for den største palmeoljeproduksjonen. I 1863 inngikk den franske visekonsulen en muntlig avtale med Dahomeys representant i byen. Franskmennene mente avtalen betydde at Dahomey avsto Cotonou til Frankrike, noe kong Glele bestemt avviste. Han hadde bare ment at avtalen ga dem tillatelse til å drive handel der, og fortsatte å kreve inn toll fra byen.<ref name=":13">Alpern (1998), s. 192–193</ref> Dette eskalerte til en [[første fransk-dahomeiske krig]] i 1890, der franske styrker samlet i Cotonou først ble angrepet av dahomeiske styrker.<ref name=":13" /> De franske styrkene viste seg overlegne dahomeiske styrkene, som måtte trekke seg tilbake med større tap.<ref>Alpern (1998), s. 195</ref> To måneder inntraff enda et slag, i Atchoupa, som franskmennene også vant, hovedsakelig på grunn av bedre våpen.<ref name=":14" />

Etter slaget om Atchoupa fulgte fredsforhandlinger mellom de stridende partene, og en fredsavtale ble signert 3. oktober 1890. Krigen var en stor seier for Frankrike, og en fornedrende, men øyeåpnende erfaring for Dahomey. Kong Behanzin skjønte at hans hær ikke kunne motstå franskmennene uten moderne våpen, så han begynte å kjøpe våpen og ammunisjon fra tyske handelsfolk i Whydah. Våpnene ble til dels betalt med slaver, som nå ble kalt kontraktarbeidere, for å omgå forbudet mot slavehandel.<ref name=":14">Alpern (1998), s. 196–197</ref> Til tross for fredsavtalen mente begge parter at de nå gikk inn i en periode som var mer en våpenhvile enn en varig fred.