Redigerer André Chénier (avsnitt)

== Liv og virke ==
Chéniers far, Louis de Chénier, var en velstående tøyhandler i Istanbul. Moren, Elisabeth Lomaca, stammet fra byens greske minoritetsbefolkning. På grunn av økonomiske problemer som følge av [[Syvårskrigen|sjuårskrigen]] flyttet de til Paris i 1765. Familien ble splittet da faren, som hadde hatt en bigeskjeft som fransk konsul i Istanbul, ble fransk konsul i Marokko. Moren og de tre eldste barna ble i Paris, mens en onkel som var tøyhandler i [[Carcassonne]] tok hånd om André og Marie-Joseph.

I 1773 kom de to brødrene tilbake til Paris, der de fikk en solid [[Humanisme|humanistisk]] utdanning på ''[[Collège de Navarre]]''. I morens litterære salong vanket de blant litterater, kunstnere, naturforskere og arkeologer, og oppmuntret av dette selskapet holdt Andrea Chénier rundt 1778 sine første opplesninger av egne dikt. I 1784–1785 var den intellektuelt allsidig interesserte levemannen på en lengre dannelsereise i [[Sveits]] og [[Italia]]. 

Chénier fortsatte å skrive og resitere dikt i morens salong også etter at han var tilbake i Paris. Blant gjestene i salongen var [[Ponce Denis Écouchard Lebrun]], en av tidens mest omtykte forfattere av [[Anakreontikk|anakreonteistiske]] dikt. I ''Epître à Lebrun'' («Rimbrev til Lebrun») la Chénier fram en klassisistisk [[Poetikk|poetologisk]] doktrine om at de gamle mestrene måtte etterlignes, og skrev i samsvar med sin egen doktrine lyrikk i en tidsriktig [[Klassisismen (litteratur)|neoklassisistisk]] anakreonteistisk stil etter greske og latinske forbilder.  Han gav diktene navn som [[Bukolisk diktning|''bucoliques'']] (hyrdedikt), [[Elegi|''élégies'']], [[Epigram|''épigrammes'']], [[Ode|''odes'']], [[Hymne|''hymnes'']] og [[Poema|''poèmes'']]. En del av disse diktene, spesielt elegiene, er inspirert av svermerisk kjærlighet til en viss «Camille» – den gifte Michelle de Bonneuil. 

I tillegg til lyrikk i egentlig forstand, skrev Chénier lengre dikt i samsvar med epokens smak, f.eks. det poetologiske fragmentet ''L’Invention'' (1787) der han forfekter den klassiske doktrine. Arbeidet var tenkt som en opptakt til to stort anlagte læredikt etter Lebruns forbilde: [[Hermes|''Hermès'']] og ''L'Amérique''. Verkene ble aldri ferdigstilt, men bevarte fragmenter som ''Sur des pensers nouveaus faisons des vers antiques'' («la oss dikte antikke vers om nye tanker») antyder en høytflyvende tankediktning med formål om å framstille tidens viten om natur og geografi.

Mot slutten av 1787 tok Chénier en post som sekretær for den nyutnevnte franske ambassadøren i London, men han mistrivdes i London og var ofte på besøk hjemme i Paris. På avstand fulgte han med stigende begeistring den franske revolusjonens første fase. Tilslutt sa han opp stillingen i diplomatiet og reiste tilbake til Paris for å delta med pennen som våpen. Broren Marie-Joseph hadde i mellomtida lyktes å skape seg et navn som politisk dramatiker, men i motsetning til ham tilhørte André de moderate revolusjonære og var talsmann for [[konstitusjonelt monarki]] og en [[meritokrati]]sk forfatning. André Chénier skrev krasse angrep på de radikale [[Jakobinerklubben|jakobinerne]], både på diktform og i pamfletter, og da de grep makten i august 1792 gikk han delvis under jorda. Etter at kongen ble henrettet i januar 1793, flyktet Chénier fra Paris og levde i skjul hos venner i [[Versailles]]. Fra denne tida stammer diktet ''Ode à [[Charlotte Corday]]'', der han priser attentatkvinnen for mordet på den radikale politikeren [[Jean-Paul Marat]]. I Versailles skrev han en gruppe dikt som regnes til hans beste, ''Les Pièces à Fanny'', inspirert av en ung kvinne han møtte under flukten.  

På begynnelsen av 1794 ble Chénier arrestert og dømt til døden. Mens han ventet på å bli henrettet, skrev han skarpe politisk-satiriske dikt som han smuglet ut med skittentøyet. I en gruppe dikt som senere fikk navnet ''Iambes'' («jamber») protesterer han opprørt mot terrorveldets menige håndlangere, ''infâmes soldats''. Diktene i ''Iambes'' viser at Chénier makter å kombinere klassisk poetikk med en enkel og uforstilt gjengivelse av egne opplevelser, noe som gjør dem til et ekte vitnesbyrd fra revolusjonstida. 

Siden [[Robespierre]] hadde lagt Chénier for hat, maktet verken venner eller broren å redde ham. Bare to dager etter at Chénier var henrettet ble tyrannen styrtet, og selv henrettet den påfølgende dagen. Broren, som også sto på Robespierres liste, ble reddet ved at [[skrekkveldet]] fikk en brå slutt.<ref name="velitt220">Edvard Beyer, F. J. Billeskov Jansen, Hakon Stangerup, P. H. Traustedt (red.): ''Verdens litteraturhistorie. Følsomhetens tid. Bind 6 (1750–1800)'', J. W. Cappelens Forlag AS 1972. ISBN 82-574-0068-8.  S. 220. </ref>