Redigerer Alvis Scorpion (avsnitt)

== Historie og utvikling ==

Etter [[andre verdenskrig]] tilsa britisk doktrine at [[oppklaring]] best ble foretatt med pansrede styrker. Britiske styrker på [[1950-årene|1950-tallet]] brukte en blanding av [[Cruiser Tank Mk VIII Cromwell|Cromwell]] stridsvogner og hjulgående oppklaringsvogner. Cromwell-vogna begynte å bli gammel, men de hjulgående kjøretøyene gjorde god nytte for seg i de mange småkrigene britene var involvert i, blant annet i [[Malaysia]].

Situasjonen som hadde utviklet seg i [[Europa]], med enorme panserstyrker i østblokken, gjorde at britene følte at de måtte utvikle et oppklaringskjøretøy som kunne overleve på den moderne slagmarken. Fighting Vehicles Research and Development Establishment (FVRDE) startet i [[1960]] arbeidet på det som da het ''Armoured Vehicle Reconnaissance'' (AVR). Opprinnelig var planen å ta fram et kjøretøy med en 75 eller 105 mm kanon i et tårn uten 360 grader travers.

De første designene var altfor tunge for å fraktes i den tidens transportfly, men noe lærte de under utviklingen. Konseptet med vognføreren framme i skroget ved siden av motoren var prøvd ut, og [[FMC]] i [[USA]] hadde begynt masseproduksjon av det første pansrede kjøretøy med aluminiumspansring, nemlig [[M113]]. M113 brukte en legering av aluminium, [[magnesium]] og [[mangan]] kalt 5083. Den var både lett å sveise, og stivere og lettere enn stål. I tillegg til dette hadde panserbilen [[Daimler Ferret]] brukt en [[Jaguar (bil)|Jaguar]]-motor på 4,2 liter over 80&nbsp;000 km, og bevist at den var pålitelig nok til å bruke i et kampkjøretøy.

I [[1965]] bygde FVRDE en prototyp kalt TV150000 for å teste mange av disse konseptene. Til å begynne med brukte TV150000 hydropneumatisk hjuloppheng og en motor fra [[Rolls-Royce]], men dette første ga lite i praksis, og senere modeller hadde bladfjærer og Jaguar-motoren. Belter med aluminiumsdeler tillot prototypen å kjøre over 80 km/h, en uhørt hastighet for et beltegående kjøretøy på den tiden.

På denne tiden kom et nytt konsept fra den britiske generalstaben og panserstyrkene, kalt ''Combat Vehicle Tracked (Reconnaissance)'' (CVR(T)). Krav til denne innebar blant annet at to stykker skulle kunne fraktes med [[Lockheed Martin C-130 Hercules|C-130 Hercules]] transportfly samtidig, og den skulle være amfibisk.  Man så for seg to utgaver, én med 75 mm kanon i et tårn med fulltravers, og den andre med [[Swingfire]] panservernmissiler. En rekke varianter skulle også tas fram.

FVRDE tilpasset AVR til CVR(T)-kravene, og i september [[1967]] ble Alvis bedt om å ta fram 30 prototyper av CVR(T) for evaluering. Prototypvognene P1-P17 skulle være av typen Scorpion, mens P18-P30 skulle være til sammen seks andre varianter. [[23. januar]] [[1969]] ble den første prototypen levert innenfor tidsrammen, innenfor budsjettet og innenfor vektrammene; et uvanlig «hat trick» i kjøretøybransjen.

Testing i varmt vær foregikk i [[Abu Dhabi]] og [[Australia]], mens kaldværstestingen foregikk i [[Canada]] og [[Norge]]. Kjøretøyet ble formelt godtatt av den britiske hæren i mai [[1970]], og Alvis mottok ordrer på 275 Scorpion og 288 Scimitar (se under). Levering til hæren begynte i januar [[1972]].

[[Fil:Fv102 striker.jpg|right|thumb|En FV102 Striker under [[operasjon Enduring Freedom]] i 2003.]]

Fram til [[1986]] hadde britene fått levert følgende antall:

* Scorpion: 313
* Striker: 89
* Spartan: 691
* Samaritan: 50
* Sultan: 291
* Samson: 95
* Scimitar: 334

I [[1991]] hadde over 3&nbsp;500 blitt bygget for bruk i Storbritannia og for eksport.

Under operasjon Granby (kalt operasjon Ørkenskjold av amerikanerne), under [[gulfkrigen]] i [[1991]], foreslo Alvis en rekke forbedringer på CVR(T)-familien. Få av disse ble tatt til følge, men CVR(T)-familien gjorde det bra i kamphandlingene, på tross av mangel på for eksempel moderne termiske nattsikter.

I [[1993]] bestemte den britiske hæren seg for å rasjonalisere utvalget av oppklaringskjøretøyer.  [[Alvis Saladin|Saladin]], Ferret, Scorpion og Fox ble trukket ut av tjeneste. Da 76 mm-kaliberet også forsvant, ble [[L21 Rarden]] 30 mm standardbevæping på oppklaringskjøretøyer i den britiske hæren, med en kaliber som også ble brukt på [[stormpanservogn]]a [[FV 510 Warrior|Warrior]]. Skroget på Scorpion ble kombinert med tårnet til Fox, og man endte opp med et kjøretøy som lignet på Scimitar. Dette ble kalt ''Sabre''. Gjenværende CVR(T)-vogner ble oppgradert med dieselmotor, nye [[Clansman]]-radioer og termiske sikter.

Den [[canada|canadiske]] hæren anskaffet hjulkjøretøyet [[MOWAG Piranha]] 6x6 mellom [[1979]] og [[1982]], kalt AVGP i canadisk tjeneste. Én variant brukte tårn fra Scorpion 76 mm, og var tenkt å brukes i opplæring i stridsvognbruk og som ildstøtte for infanteriet. Denne varianten het ''Cougar'', og det ble bygget 195 av dem.

=== I operativ tjeneste ===

[[Fil:FV107 CVR(T) Scimitar.png|right|thumb|Scimitar]]

[[Falklandskrigen]] i [[1982]] var første gang Scorpion så kamp. Avdelingen [[The Blues and Royals|Blues and Royals]] sendte 3. og 4. tropp fra [[eskadron]] B., hver med to Scimitar, to Scorpion og en Samson. De gikk i land med angrepsstyrken og gravde seg ned i påvente av [[Argentina|argentinsk]] motangrep.  Hovedmotstanden kom fra det argentinske flyvåpenet, og en Scimitar hevdet å ha skutt ned en [[McDonnell Douglas A-4 Skyhawk|A4 Skyhawk]] med 30 mm-kanonen sin.

Natten mellom [[11. juni|11.]] og [[12. juni]] støttet Scorpionene angrepet på [[Mount Longdon]] med 76 mm-ild. Mellom [[13. juni|13.]] og [[14. juni]] støttet de 3. tropp [[2 PARA]]s angrep på [[Wireless Ridge]], mens 4. tropp støttet 2. bataljon [[Scots Guards]] sitt angrep på [[Mount Tumbledown]]. Før disse angrepene gikk en Scorpion ute på en avledningsmanøver på en [[landmine]], men mannskapet ble ikke alvorlig skadet. Under konflikten tilbakela Scorpionene gjennomsnittlig 560 km hver over vanskelig terreng. Vognene viste seg pålitelige, og bare én girkasse måtte byttes ut.  Scorpionene fyrte gjennomsnittlig av 60 skudd med 76 mm-kanon, og Scimitarene gjennomsnittlig 120 30 mm-skudd hver.

Undet Gulfkrigen i 1991 ble britiske [[1. Armoured Division]] sendt inn med et middelstungt oppklaringsregiment, 16th/5th Queen's Royal Lancers (16/5L). Scorpion var ute av sitt vante element, da den flate [[irak]]ske ørkenen gjorde den sårbar, samtidig som de nyere [[Challenger (romferge)|Challenger]]-stridsvogner gikk fortere i terrenget enn den eldre Scorpion. Som en følge ble 16/5L satt under den britiske artillerisjefens kommando, og avgitt til 32nd Heavy Regiment, et artilleriregiment med [[M110]] 203 selvdrevne [[haubits]]er, og 39th Heavy Regiment, en artilleriregiment med [[M270 MLRS|MLRS]] rakettkastere. De ble en del av General Support/Recce Strike Group, og 16/5L fikk et batteri artilleriobservatører og tre luftstøttekontrollører <!-- ta gjerne og rydd opp i oversettelsen her --> for å koordinere nærstøtte fra [[Fairchild-Republic A-10 Thunderbolt II|A-10]] og [[Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon|F-16]].

På morgenen [[26. februar]] var 16/5L 80 km inne i Irak uten å ha støtt på noen motstand. Ved daggry identifiserte de irakske posisjoner, som viste seg å være et forsterket mekanisert bataljon.  De ble tatt under ild med MLRS og A-10, og mens de fremdeles bedrev ildledelse kom alle fire eskadroner i kamp med irakiske styrker. Etter å ha tapt flere [[T-55]] til Swingfire-missiler, oppga en irakisk panserkolonne å forsterke stillingen.  

Under [[operasjon Grapple]] i [[Bosnia-Hercegovina|Bosnia]] i oktober [[1992]] sendte britiske myndigheter ned en kampgruppe med mekanisert infanteri for å støtte [[UNPROFOR]]. Oppklaringseksadroner fra 9th/12th Royal Lancers og [[The Light Dragoons]] ble sendt ned etter tur. I mars [[1994]] ble en til kampgruppe med mekanisert infanteri sendt nedover, med enda en oppklaringseskadron.