Redigerer Alexey Zaitzow (avsnitt)

== Livsløp ==
Zaitzow var av russisk høyadel,<ref name="Stang 183">Stang (2006), s. 183</ref> og måtte rømme fra [[Det russiske keiserdømmet|Russland]] under [[Den russiske revolusjon|revolusjonen i 1917]]. Hans far var da arrestert av [[bolsjevik]]ene og ble skutt og drept under en fangetransport.<ref name="Stang 183" />

Etter to år på flukt, kom Zaitzow til Lillehammer i 1920. Der livnærte han seg blant annet ved å holde kurs i maling på silke,<ref>Brodtkorb skriver at Zaitzow, i tillegg til sine andre utdannelser, hadde studert ved kunstakademiet i St. Petersburg. Denne opplysningen er ikke funnet i andre tilgjengelige kilder. Brodtkorb (2011), s. 144</ref> og ved å selge lampeskjermer han selv hadde malt.<ref>Stang (2006), s. 184</ref> Etter omtrent to år flyttet han til Oslo.<ref>Kildene oppgir ulike år. Brodtkorb: 1923; Stang: oppstartår ved Statens kunstakademi i Oslo 1922.</ref>

Han var utdannet marineløytnant og ingeniør fra hjemlandet, men kunne ikke bruke utdannelsen i Norge, på grunn av språkproblemer. Han valgte da å utdanne seg til billedkunstner, og studerte ved [[Statens kunstakademi]] under [[Christian Krohg]] fra 1922 til 1926.

Selv om han utdannet seg til billedkunstner, var han fortsatt opptatt av tekniske nyvinninger, som film og fjernsyn.<ref>Østgårdsgjelten, s. 123</ref> Rundt 1930 bygget han sin egen fjernsynsmottager. En journalist fra ''Radiobladet'' titulerte ham «Norges første fjernsynsamatør», men Zaitzow påpekte at en mann i Fredrikstad også hadde tatt inn TV-sendinger fra utlandet på omtrent samme tid som ham selv.<ref>Torp, Per «På fjernkino i Oslo». I: ''Radiobladet'', 3. årg., nr. 17, s. 1</ref> Zaitzows fjernsynsmottager finnes i dag ved [[Norsk Teknisk Museum]].

Etter tiden ved akademiet, arbeidet han i hovedsak som teaterscenograf, først ved ulike private teatre i Oslo, deretter ved [[Oslo Nye Teater|Det nye teater]] (1928–1936) og [[Nationaltheatret]] (1935–1941).
[[Fil:Alexey Zaitzow set design 1.jpg|miniatyr|Scenografiskisse av Zaitzow]]
[[Fil:Ilebu kapell.jpg|thumb|Zaitzow utsmykket Ilebu fengselskapell i 1948.]]

Da [[Sovjetunionen]] gikk inn på [[de allierte (andre verdenskrig)|de alliertes]] side mot [[Hitler-Tyskland]] under [[andre verdenskrig]] sommeren 1941, meldte Zaitzow seg inn i [[Vidkun Quisling|Quislings]] fascistparti [[Nasjonal Samling]] (NS). Begrunnelsen var at han og familien var blitt forfulgt av bolsjevikene.<ref>[https://www.dagbladet.no/magasinet/beromt-kunstner-ble-nazist/66390820  Mina Hauge Nærland i Dagbladet 2007:''Berømt kunstner ble nazist'']</ref> Han så Tyskland som venn av det russiske folk, og hadde tillit til Quisling på grunn av [[Vidkun Quisling#Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen|hans samarbeid med Nansen]].<ref name="VG">N.N. «Onkel Einar og Zaitzow for retten». I: ''VG'', 3. oktober 1946</ref> Som medlem av NS var Zaitzow med og utformet propagandautstillinger. Han arbeidet i reklamebyrået [[Herolden]], der han laget både propagandaplakater og -pamfletter. Disse skrev han for å advare det norske folk mot farene fra [[Bolsjevik|bolsjevismen]].<ref name="VG" />

Samme år som han meldte seg inn i NS, ble han oppsagt fra stillingen ved Nationaltheatret, angivelig på grunn av teatrets økonomiske situasjon, men historiker [[Nils Johan Ringdal]] antyder at det kan ha vært på grunn av Zaitzows ideologiske valg.<ref name="Ringdal 247">Ringdal, s. 247</ref>

Zaitzow arbeidet etter dette en del som scenograf ved [[Deutsches Theater i Oslo]]. Han skrev også et hørespill, ''Dagboken'' (1943), der han forsvarte de norske [[frontkjemper]]ne. Ifølge Tilman Hartenstein i boka ''Det usynlige teatret: Radioteatets historie 1926–2001'', var hørespillet i formen en ganske stilsikker blanding av opplest dagbok, brev og noen dramatiske scener.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hartenstein, Tilman|dato=2001|tittel=Det usynlige teatret: Radioteatets historie 1926-2001|forlag=Norsk rikskringkasting|utgivelsessted=Oslo|side=47|språk=|isbn=82-7118-275-7}}</ref>

I [[landsvikoppgjøret|straffeoppgjøret]] etter [[andre verdenskrig i Norge|krigen]], ble Zaitzow funnet skyldig i å ha begått [[Forræderi|landssvik]] med sine propagandaskrifter. Ved vurdering av den endelige straffeutmålingen i [[Høyesterett]], la dommeren vekt på hans og hans families skjebne under og etter revolusjonen i 1917.<ref>Høyesterettsdom, avsagt 6. juni 1947 (sak L.nr. 68 B.S. nr. 664/1946. Sitert i Stang (2006), s. 192</ref> I 1946 ble han dømt til tvangsarbeid, og sonet ett år og fem måneder ved [[Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Ilebu]]. Mens han var der, fikk han fengselsledelsens tillatelse til å utsmykke fengselskapellet. Han ville lage et «Lengselens kapell», som et sonoffer for sine feilslåtte ideologiske valg under krigen.<ref>Stang (2006), s. 192</ref> Zaitzow har selv skrevet om tanken bak utsmykningen, om selve arbeidet med den, og om symbolikken i de ulike motivene.<ref>[http://ilafengsel.no/zaitzows-fortelling.html Zaitzows fortelling om utsmykkingen]</ref> Kapellet er fortsatt i bruk.

Familiens økonomi var vanskelig etter krigen. Alt de eide var beslaglagt for å dekke en idømt bot. Den første som sørget for at Zaitzow fikk arbeid som scenograf igjen, var [[Leif Juster]], som selv hadde vært aktiv motstandsmann under krigen. Han ga ham flere oppdrag for revyteateret [[Edderkoppen teater|Edderkoppen]].<ref>Stang (2006). s. 196</ref> Etter hvert ble Zaitzow en meget viktig medarbeider for filmskaperen [[Edith Carlmar]], og senere også for arkitekt [[Arne Korsmo]] og hans kone [[Grete Prytz Kittelsen|Grete Prytz Korsmo]].

Alexey Zaitzow var far til skuespilleren, figurmakeren og figurteaterskaperen [[Tatjana Zaitzow]] (født 1942).