Redigerer Alexander Kielland (avsnitt)

== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Alexander Kielland var oldebarn av [[Jens Zetlitz]], «Glædens muntre sanger»<ref>[https://byhistoriskforening.org/byhistorisk_skilting/jens-zetlitz/ Jens Zetlitz]; Byhistorisk skilting, byhistoriskforening.org</ref> og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.<ref>{{kilde www| url=https://www.geni.com/people/Alexander-Kielland/6000000006589193118| tittel=Alexander Lange Kielland| verk=geni.com| besøksdato=2024-01-08}}</ref> 

Barndomshjemmet var Stavangers tidligere [[radesyke]]hus og lå ved [[Breiavatnet (Stavanger)|Breiavatnet]]. (Her ligger i dag [[Kiellandshagen]].) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble [[unnfangelse|unnfanget]] natten etter [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] i [[revolusjonene i 1848|revolusjonsåret 1848]], «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.<ref>[[Tor Obrestad]]: ''Sannhetens pris'' (s. 37), Cappelens forlag 1996, ISBN 9788202576783</ref> 

Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 37)</ref> Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, en streng og alvorstung mann, Stavanger [[sparebank]]s direktør. 

Kielland stod sine to eldre søsken Jacob (1841–1915) og [[Kitty Kielland]] som ble kjent som malerinne nærmest, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), [[Tycho Kielland|broren Tycho]] og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker [[Olaf Skavlan]]. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av [[hjertesvikt]].<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 61)</ref>

Som gutt begynte Kielland på [[Stavanger katedralskole|Kongsgaard skole i Stavanger]], men mistrivdes. Han tok [[examen artium]] i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i ''Udarbeidelse i Modersmaalet''.<ref>Kiellands vitnemål fra [[examen artium]] fra 1867. Originalen er i [[Statsarkivet i Stavanger]], privatarkiv 11, boks 13.</ref> Han skulle senere, i boka ''[[Gift (Kielland)|Gift]]'', ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder. 

I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille [[fløyte]]. Dertil var han en ivrig [[fluefiske]]r. Like før han fylte 13 år, døde moren. 

I 1863 giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde [[haugianer|haugiansk]] bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 47-50)</ref>

I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av [[tuberkulose]] da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen som var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig [[utropstegn]]. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 77-78)</ref>

Etter fullført skolegang studerte han [[jus]] i [[Kristiania]] – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste. 

Han var svært opptatt av filosofen [[Søren Kierkegaard]], og kirkekritikken i ''Øieblikket'' kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av ''Øieblikket'', og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 127-28)</ref> Om han senere ba sin sønn la være å [[konfirmasjon|konfirmere]] seg, mener [[Tor Obrestad]] likevel at Kielland som «kristen etiker» ikke fjernet seg fra selve troen.<ref>[[May Grethe Lerum]]: 100 år siden Kiellands død, ''[[Verdens Gang]]'' 4. april 2006</ref>

I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde [[teglverk]] på [[Madla]] som han drev fram til [[1881]]. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn.<ref>[https://tidsaand.no/tidslinjen/1872/september/18/alexander-kielland-gifter-seg-med-sin-ungdomskjaereste-beate-ramsland Alexander Kielland gifter seg med sin ungdomskjæreste Beate Ramsland; 18 september 1872]; tidsaand.no</ref> Mens han drev teglverket, leste han mye, også [[filosofi]], der han følte seg særlig inspirert av [[John Stuart Mill]] og [[Georg Brandes]]. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «''Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede''».<ref>[[Francis Bull]]: Talen til Kiellands 100-årsdag, ''Essays i utvalg'' (s. 222), Gyldendal forlag, Oslo 1964</ref>

Kielland ba [[Sigbjørn Obstfelder]] hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også [[Gabriel Finne]], så han fikk [[stipend]]. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette [[Lars Hertervig]]s kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet ''Ved smien''<ref>[https://digitaltmuseum.no/021048503888/i-smia-olje-pa-lerret Hertervigs maleri ''Ved smien'']</ref> og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i ''Dagbladet'' under tittelen ''En efterglemt'',. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 429)</ref> 

=== Debut ===
I [[1878]] dro Kielland til [[Frankrike]], der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en [[forlegger]]. Kielland debuterte med skuespillet ''Paa Hjemvejen'' (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av ''Novelletter'', foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra [[Camilla Collet]]s ''[[Amtmandens Døtre]]'' og [[Kristian Elster d.e.|Kristian Elster]]s ''Tora Trondal'' fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på ''Garman & Worse''.<ref>Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, ''Essays i utvalg'' (s. 223)</ref>

''Garman & Worse'' utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og [[Edvard Brandes]] hadde anbefalt ham å lese ''Röda rummet'' som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst [[Unionen mellom Norge og Sverige|unionen]]. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.<ref>[https://www.xn--slvberget-l8a.no/Laering/Kiellandsenteret/Kielland-og-Strindberg Brevvekslingen med Strindberg] {{Wayback|url=https://www.xn--slvberget-l8a.no/Laering/Kiellandsenteret/Kielland-og-Strindberg |date=20210728151107 }}; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus</ref> 

I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen ''Arbeidsfolk'' med fokus på [[fattigdom]] og sosial nedverdigelse, om høsten kom ''[[Else (roman)|Else]]'' med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i ''Arbeidsfolk'', skrev Kielland til sin bror: «''Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.''»<ref>[[Gorgus Coward]]: ''Diktere og diktekunst'' (s. 152), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962</ref> 

En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for ''[[Gift (roman)|Gift]]'' (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, [[latinskole]]n, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor.<ref>[https://www.daria.no/skole/?tekst=3563 Kiellands samfunnskritikk i ''Gift]</ref> En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i ''Fortuna'' (1884) og ''Sankt Hans fest'' (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham [[diktergasje|dikterlønn]].<ref>Gorgus Coward: ''Diktere og diktekunst'' (s. 154)</ref>

=== Diktergasje og striden med Oftedal ===
Norge unnlot å slutte seg til [[Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk|Bernkonvensjonen]] og på grunn av dette gikk norske forfattere glipp av honorar for utenlandske [[oversettelse]]r. Som kompensasjon fikk Ibsen, Bjørnson og senere også Lie diktergasje fra staten. Etter hvert solgte også Kielland så godt i utlandet at han la inn et krav, og i november 1884 sendte han sin søknad til regjeringen, men fikk avslag. Både Ibsen og Bjørnsson talte for at Kielland skulle få støtte på lik linje med dem selv, men dette fikk heller ikke gjennomslag. Bjørnson sa fra seg sin egen dikterlønn i protest, noe som bidro til splittelse i Venstre.<ref>[https://www.gyldendal.no/forfattere/kielland-alexander-lange/a-20252-no/  Alexander Lange Kielland 1849-1906]; gyldendal.no</ref> Saken førte dermed til at Sverdrup mistet den samlende kraft som hadde vært hans styrke.<ref name=":0">Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 243-52)</ref><ref name="nbl">{{NBL|Alexander_L_Kielland}}</ref>

En av hovedtalerene mot Kiellands ditergasje var presten venstremannen Lars Oftedal, som mente at hans tekster var ugudelige.<ref name="nbl" /> Resultatet ble en svært offentlig feide mellom Oftedal og Kielland. Til tross for dette var det uansett likheter mellom dem, og Kielland kan ha kjent seg igjen i at Oftedal levde i et ulykkelig ekteskap. De to brukte dessuten samme rorkar, Asbjørn, når de fiska på Orrevannet. Og etter Oftedals fall i 1891 gikk aldri Kielland ut mot ham offentlig igjen.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 286-93)</ref><ref name=":0" />