Redigerer Alexander Cadogan (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Familie ===
Cadogan var den åttende sønn og yngste barnet av George Cadogan, 5. jarl av Cadogan, og hans første kone Lady Beatrix Jane Craven.

Han giftet seg med Lady Theodosia Louisa, datter av Archibald Acheson, 4. jarl av Gosford, i [[1912]]. Ekteparet fikk en sønn og tre døtre sammen.

=== Karriere ===
Cadogan ble utdannet ved [[Eton College]] og deretter ved [[Balliol College]] i [[Oxford]].

Han tjenestegjorde i utenrikstjenesten fra [[1908]] til [[1950]]. Hans første postering var i [[Konstantinopel]].<ref>David Dilks, ed., ''The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945,'' New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 3.</ref> Hans neste var i [[Wien]], og under [[første verdenskrig]] tjenestegjorde han i ''[[Foreign and Commonwealth Office|Foreign Office]]'' i London.

Etter krigens slutt var han med på [[Fredskonferansen i Versailles]]. I [[1923]] ble han sjef for [[Folkeforbundet]]-desken i utenriksministeriet, og var ganske optimistisk til hva Folkeforbundet ville kunne utrette. Han var mindre sikker på om nedrustningskonferansen i [[Genève]] ville lykkes, ettersom det var for lite tillit partene imellom.<ref>David Dilks, ed., ''The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945,'' New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 4-8.</ref> På denne tiden ble det etablert et godt og tillitsfullt forhold mellom Cadogan og hans kollega og overordnede [[Anthony Eden]].

I [[1933]] var [[Adolf Hitler]] trådt inn på arenaen, og det var opplagt for Cadogan at det ikke ville bli noen gjensidig nedrustning. Han gikk da med på en postering til den britiske legasjon i [[Beijing|Peking]].<ref>London Gazette, 34021, 6 February 1934, s 829</ref> Familien ankom der i [[1934]], etter at den kinesiske regjering hadde evakuert Peking på grunn av problemene med [[Japan]]. Han møtte [[Chiang Kai-shek]] og prøvde å forsikre ham om Storbritannias støtte. Til tross for at det ikke fantes noen allkinesisk regjering gjorde Cadogan sitt beste, men manglet ryggdekning hjemmefra. I [[1935]] ble atter hans anbefaling om britisk lån til den kinesiske regjering avslått,følte at det var lite han kunne utrette.<ref>David Dilks, ed., ''The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945,'' New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 10.</ref>

I [[1936]] var [[Anthony Eden]] nettopp blitt ny utenriksminister, og han tilbød Cadogan posten som ''joint Deputy Under-Secretary''. Cadogan beklaget at han dermed måtte forlate Kina svært brått, men han takket ja og dro tilbake til London. Ting var blitt verre mens han hadde vært utpostert i Kina. [[Italia]] hadde angrepet [[Abyssinia]], og Tyskland var gått inn i [[Rhinland|Rhinlandet]]. Cadogan anbefalte en revisjon av de mer hevngjerrige sider av Versaillesfreden,<ref name="ReferenceA">David Dilks, ed., ''The Diaries of Sir Alexander Cadogan, 1938-1945,'' New York: G. P. Putnam's Sons, 1972, 13.</ref> men ble ikke hørt verken av [[Robert Vansittart, 1st Baron Vansittart|Sir Robert Vansittart]] eller av Eden. De mente at om man modifiserte Versailles-traktaten ville dette oppmuntre Tyskland. Cadogans etterlatte papirer viser at han mente at Storbritannia egentlig manglet en Tysklandspolitikk, og at dette gjorde ting verre.

I [[1938]] overtok Cadogan etter Sir Robert Vansittart som ''Permanent Under-Secretary'' i utenriksministeriet. Han representerte Storbritannia under [[Dumbarton Oaks-konferansen]] i [[1944]]. Der ble han kjent med [[Edward Stettinius]] og [[Andrej Gromyko]].

Cadogan var en av de sentrale skikkelsene i britisk politikk både før og under [[den andre verdenskrig]]. Som de aller fleste embetsmenn i Utenriksdepartementet ble han bittert kritisert for deres [[Appeasement|ettergivelsespolitikk]] mot Tyskland på 1930-tallet. På slutten av andre verdenskrig hadde Cadogan håpet på å bli utnevnt til ambassadør til [[Washington D.C.]] Men denne stillingen ble i stedet gitt til [[Clerk Kerr]]. Cadogan ble i stedet utnevnt til Storbritannias første ambassadør til [[FN]].

Han var Storbritannias representant til [[FN]] fra [[1946]] til [[1950]]. Han var medlem av [[Privy Council]] i [[1946]], og ble senere leder av [[BBC]]s styre (Board of Governors) fra [[1952]] til [[1957]].

Han døde i juli [[1968]], da han var 83 år gammel.