Redigerer Alessandro Manzoni (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Oppvekst, utdannelse og giftermål ===
Han var av adelig slekt: Gjennom moren nedstammet han fra den høyt ansette [[Cesare Beccaria]]. Sin første undervisning fikk han i [[Lugano]], men studerte hovedsakelig i Milano, hvor han bodde nesten hele sitt liv. Han var en stor beundrer av [[Giuseppe Parini]] og [[Vincenzo Monti]],{{Tr}} og Monti lærte han personlig å kjenne. Selv om han senere ble hans motstander i sine litterære synspunkter, opprettholdt han et vennlig forhold til ham.{{Tr}}

I [[1805]] foretok han sammen med moren en reise til [[Paris]], der han oppholdt seg i fem år. Her skrev han sitt første originale verk, diktet ''In morte di Carlo Imbonati'' (1806) og gjorde bekjentskap med flere av datidens kjente menn i [[Sophie de Condorcet|Madame de Condorcets]] salong i Auteuil, blant annet [[Claude Fauriel]], en fransk historiker og filolog. Her traff han også [[Jens Baggesen]]. Hans ''Parthenais'', som Fauriel hadde oversatt, gjorde sterkt inntrykk på ham.

I 1808 giftet han seg i Milano med Enrichetta Blondel, datter av en rik bankier i [[Genève]]. Hun var opprinnelig [[Jean Calvin|kalvinist]], men var gått over til [[katolisisme]]n. Med hennes innflytelse ble Manzoni, som hadde vært en ivrig [[Voltaire|voltairianer]], en troende katolikk.

Den første poetiske frukt av denne omvendelsen{{Tr}} ble ''Inni sacri'': ''La Resurrezione'', ''Il norne di Maria'', ''Il Natale'', ''La Passione'', utgitt i 1815, og ''La Pentecoste'' som utkom syv år etter.

=== Deltagelsen i den nasjonale bevegelsen ===
Manzoni tok ivrig del i den nasjonale bevegelsen som førte til [[Risorgimento|Italias samling]], og han hyllet [[Joachim Murat]]s dristige forsøk med den uferdige [[canzone]] ''Il proclama di Rimini'', der han hevder at foreningen av Italia under én konge er det eneste middelet til landets frelse.{{Tr}} Ved budskapet om [[Napoleon]]s død på [[Sankt Helena (øy)|Sankt Helena]] skrev han oden ''Il cinque maggio,'' som vakte begeistring{{Tr}} i og utenfor Italia. Den ble oversatt til [[tysk]] av [[Goethe]] og av [[Paul Johann Ludwig von Heyse|Paul Heyse]].

Skjønt Manzoni ikke direkte tok del i den litterære striden mellom [[klassisisme]]n og [[romantikken]]s forkjempere, står han absolutt på romantikkens standpunkt.{{Tr}} Men det er ingen tåkete, overspent mystikk med ham.{{Tr}} Hans arbeider preges av nasjonale og historiske synspunkter.{{Tr}} De to tragediene ''Il conte di Carmagnola'', som foregår i 15. århundre, og ''L'Adelchi'', som skildrer [[Karl den store]]s kamp med [[longobardene]], er basert på grundige studier og forsynt med historiske noter.{{Tr}} Hans forbilde var [[Shakespeare]], og kravet om de tre enheter er ikke overholdt. Selv forklarer han årsakene til å bryte med de klassiske reglene i brevet til den franske kritikeren [[Victor Chauvet]], ''Sur l'unité de temps et de lieu dans la tragedie'' (1823).<ref>{{kilde www|url=http://www.classicitaliani.it/manzoni/chauvet1.htm/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-10-10 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080111172533/http://www.classicitaliani.it/manzoni/chauvet1.htm |arkivdato=2008-01-11 }} </ref>

=== Den historiske romanen ''I Promessi Sposi'' fra 1827 ===
Allerede i [[1821]] hadde han begynt sin store historiske [[roman]] ''I Promessi Sposi'',<ref name="promessi" /> som utkom i 1827. Romanen behandler Milanos historie i det 17. århundre. Flere personer og episoder er historiske, som opprøret i Milano [[11. oktober]] [[1628]] og [[pest]]ens herjing av byen. Men de to hovedpersonene, Lucia og Lorenzo, og deres fantastiske opplevelser er dikterens egen oppfinnelse. I sine karakterskildringer og sin historiske fremstilling overgår han nesten sitt nærmeste forbilde, [[Walter Scott]].{{Tr}}

Da boken dukket opp, vakte den stor beundring og samtidig sterk kritikk.{{Tr}} Det var særlig språkformen, med de mange [[Lombardia|lombardiske]] uttrykkene og vendingerne, kritikken gjalt. Og Manzoni, som så berettigelsen av kritikken, reiste til [[Firenze]] hvor han gjennomgikk boken språklig – med stor nøyaktighet, og etter 13 års arbeid utga han romanen på nytt (1840). I denne skikkelse kom ''I Promessi Sposi'' til å stå som norm for [[italiensk|det italienske riksspråk]].{{Tr}} Samtidig med annen utgave utkom ''La storia delta Colonna infame'', en historisk, kritisk studie.

Med unntak av korte opphold i Paris og i Firenze, levde Manzoni fra 1810 et tilbaketrukket liv i Milano. Han stod i nært vennskapsforhold til flere av tidens store menn, blant andre [[Giuseppe Giusti]] (1809-1850) og [[Massimo d'Azeglio]] (1798-1866), som ektet en av hans døtre. Det var til minne om Manzoni at [[Giuseppe Verdi]] skrev ferdig sitt ''Messa di requiem'' i 1874.