Redigerer Albrekt av Mecklenburg (avsnitt)

== Albrekt blir svensk konge ==
Albrekt var den andre sønnen til hertug Albrecht den store av Mecklenburg og den svenske kongen [[Magnus Eriksson]]s søster Eufemia. Albrekt sto i tur som arvtager til den svenske kronen om Håkon og Magnus skulle dø.
[[Fil:Albert of Mecklenburg with his father.jpg|thumb|left|Albrekt av Mecklenburg (venstre) med sin far (høyre), fra et maleri i ''Mecklenburgkrøniken''. Albert er den første svenske regent som er avbildet med de tre kronene.]]
[[Fil:Albrekt av Mecklenburgs kungliga sigill 1.jpg|thumb|left|Albrekt av Mecklenburgs kongelige segl]]
Bakgrunnen for opprøret mot Magnus Eriksson er en kuriøs historie: Sønn av Magnus, [[Håkon Magnusson]], konge av Norge, lot sin far fengsle ettersom han ikke ville akseptere fredsforslaget ved [[Greifswald]] i 1361 da Magnus mente at de svenske sendebudene hadde overskredet sine fullmakter. I februar 1362 ble Håkon formelt valgt til svensk konge ved [[Morasteinen]], men kort tid etterpå ble far og sønn forliket og styrte Sverige sammen. I samme periode ble det ført en kort krig mot Danmark og danskenes konge [[Valdemar Atterdag]], men fredsforhandlingene ble påbegynt høsten 1362. Under disse forhandlingene valgte Håkon å ekte Valdemars datter [[Margrete I|Margareta]]. En anledning til dette kan ha vært for å få [[Skåne]]. Dog hadde de svenske stormennene på Håkons vegne allerede inngått en forlovelse med [[Elisabet av Holstein]], en forlovelse som nå ble brutt. Stormennene protesterte og situasjonen eskalerte til et mer eller mindre åpent opprør. Selv [[Birgitta av Vadstena|den hellige Birgitta]] ga luft til sin misnøye mot Magnus. Som følge av dette ble flere av de ledende stormennene drevet i landflyktighet i 1363 av kong Magnus.

De forviste stormennene, med [[Bo Jonsson (Grip)]] i spissen, dro til nordlige [[Tyskland]], henvendte seg der til hertug Albrecht den store av Mecklenburg og tilbød den svenske kronen til dennes sønn Albrekt den yngre. Albrecht den eldre gikk til slutt med på å la stormennene sitte i ved rikets råd om han støttet maktovertagelsen i Sverige. Tyskerne steg i land i Sverige med 1 600 mann, riddere, væpnere og svenner. De forflyttet seg nordover uten å møte større motstand og de tyskvennlige byene Stockholm og Kalmar ga seg uten større spill av blod. I november 1364 ble Albrekt en yngre hyllet i Stockholm. Magnus ble avsatt og rømte som så mange av hans forgjengere til Norge. Den 18. februar 1364 ble Albrekt formelt valgt til svensk konge ved [[Morasteinen]]. De stormenn som hadde stått bak maktovertagelsen ble belønnet med høye posisjoner av kong Albrekt.

I 1365 kom Magnus sammen med sønnen Håkon Magnusson tilbake til Sverige med en [[Norge|norsk]] hær samt en styrke av trofaste svensker. Ved [[Gata skog]] i nærheten av [[Enköping]] ble den norsk-svenske hæren beseiret av Albrekts tyske hær. Magnus ble tatt til fange av Albrekt.

Albrekt ble foruten sin far også støttet av flere nordtyske fyrster samt av [[Hansaene|hansabyene]]. På kong Håkons side stilte den danske konge Valdemar Atterdag seg. Albrekt og Mecklenburgerne fikk også en vanskelig motstaner i det svenske folket som mislikte den tyske innflytelsen. Deler av folket reiste seg og støttet Håkon, og for Albrekt ble forholdene kritisk da Håkon med hær la seg til ved [[Norrmalm]] ved [[Stockholm]] i 1371. Likevel klarte Albrekt ved hjelp av de svenske stormennene å forsvare sin stilling, men først etter at de hadde tvunget en erklæring av ham som økte deres innflytelse og samtidig minsket Albrekts egen makt. På dette viset kom en fred i stand hvor Magnus ble satt fri mot en drøy løslatelsessum som ble utbetalt til Albrekt.

Det svenske riket var nå delt. Riksråden hadde i 1371 sluttet fred med kong Håkon og han fikk hele [[Skara]] stift, mens resten av Sverige ble styrt av drotsen Bo Jonsson (Grip). Albrekt var fortsatt formelt sett Sveriges konge, men i praksis styrte han kun over Stockholm og noen kongsgårder.