Redigerer Abimael Guzmán (avsnitt)

== Historie ==
Guzmán ble født i havnebyen Mollendo i regionen Arequipa, som utenomekteskapelig sønn av en velstående kjøpmann og Berenice Reynoso.{{Tr}} Moren døde da han var fem år, og han vokste opp hos hennes familie. I en alder av tretten år tok farens familie hånd om han, og han flyttet til byen Arequipa hvor han fikk skolegang ved et katolsk skole. Han begynte ved universitetet i byen da han var 19, og det var der han oppdaget og ble interessert i marxismen gjennom bøker av [[José Carlos Mariátegui]], grunnleggeren av Perus kommunistiske parti.{{Tr}}

Guzmán tok magistereksamen i juss og filosofi, med hovedoppgaver om [[Immanuel Kant]] og «det borgerlige demokratiet». I 1962 ble han utnevnt til professor i filosofi ved universitetet i [[Ayacucho (distrikt)|Ayacucho]] av universitetets rektor, Efrain Morote Best, en antropolog som ifølge enkelte senere skulle bli Perus Kommunistiske Partis intellektuelle leder.{{Tr}} Rektoren inspirerte ham til å studere [[quechua]], som er språket til [[Quechuafolket|Perus urbefolkning]], og han ble i økende grad aktiv i venstrebevegelsen. Han samlet likesinnede unge akademikere rundt seg, og de satte seg som mål å gjennomføre en [[revolusjon]] i Peru. I 1965 besøkte han for første gang [[Kina]]. I løpet av 1970-tallet gikk han under jorden. Han hadde over en periode ledet universitetet.{{Tr}}

I løpet av 1960-tallet hadde det kommunistiske partiet splittet seg i flere ulike fraksjoner. Guzmán, som hadde tatt standpunkt for Kinas linje mot Sovjetunionens nye linje, ble leder for Perus kommunistiske parti, antok navnet formann Gonzalo, og begynte å agitere for et bondeopprør etter maoistisk modell. Hans tilhengere utnevnte han, selv om han vernet om sin anonymitet, til «kommunismens fjerde sverd» (etter [[Karl Marx]], [[Vladimir Lenin]] og [[Mao Zedong]]).{{Tr}} Guzmán hyllet Maos utvikling av Lenins idéer om imperialismen som hva den borgerlige staten var tuftet på. Han hevdet imperialismen ville falle innen 50-100 år, og kalte denne epoken for «verdensrevolusjonens strategiske offensiv». Han rettet ikke bare den antiimperialistiske kritikken mot USA, men også mot det han kalte «sosialimperialisme» som han anså at Sovjetunionen representerte etter [[Josef Stalin|Stalin]]s død.{{Tr}}