Redigerer 17. mai 1940 (avsnitt)

=== Diktet ===

''gjengitt med opprinnelig språk og tegnsetting.''<ref name=":1" />

Idag står flaggstangen naken
<br>blant Eidsvolls grønnende trær.
<br>Men nettopp i denne timen
<br>vet vi hva frihet er.
<br>Der stiger en sang over landet,
<br>seirende i sitt sprog
<br>skjønt hvisket med lukkede leber
<br>under de fremmedes åk.
<br>
<br>Der fødtes i oss en visshet:
<br>frihet og liv er ett, –
<br>så enkelt, så uunnværlig
<br>som menneskets åndedrett.
<br>Vi følte da trelldommen truet
<br>at lungene gispet i nød
<br>som i en sunken u-båt …
<br>Vi vil ikke dø slik død.
<br>
<br>Verre enn brennende byer
<br>er den krig som ingen kan se
<br>som legger et giftig slimslør
<br>på bjørker og jord og sne.
<br>Med angiverangst og terror
<br>besmittet de våre hjem.
<br>Vi hadde andre drømmer
<br>og kan ikke glemme dem.

<br>Langsomt ble landet vårt eget,
<br>med grøde av hav og jord,
<br>og slitet skapte en ømhet,
<br>en svakhet for liv som gror.
<br>Vi fulgte ikke med tiden,
<br>vi bygde på fred, som i tross,
<br>og de hvis dåd er ruiner
<br>har grunn til å håne oss.
<br>
<br>Nu slåss vi for rett til å puste,
<br>Vi vet det må demre en dag
<br>da nordmenn forenes i samme
<br>befriede åndedrag.
<br>Vi skiltes fra våre sydpå,
<br>fra bleke, utslitte menn.
<br>Til dere er gitt et løfte:
<br>at vi skal komme igjen.
<br>
<br>Her skal vi minnes de døde
<br>som ga sitt liv for vår fred,
<br>soldaten i blod på sneen,
<br>sjømannen som gikk ned.
<br>Vi er så få her i landet;
<br>hver falden er bror og venn.
<br>Vi har de døde med oss,
<br>den dag vi kommer igjen.