Redigerer Gjeter

{{Snever|''Reingjeting og reingjetere bør få mer plass, siden dette er den mest utbredte formen for gjeting i dag.''}}
:''«Gjeter» kan også referere til klovdyrgruppen [[geiter]]''
[[Fil:Sami people north of Arctic Circle, Norway.jpg|miniatyr|Reingjeting er en kontinuerlig prosess, som pågår året rundt og over enorme [[utmark]]sområder, spesielt på [[Nordkalotten]].]]
[[Fil:Rumunia 5806.jpg|thumb|Sauegjeting i [[Făgăraşfjellene]] i [[Romania]].]]
[[Fil:Mustering sheep in Patagonia.jpg|thumb|Sauegjeting i [[Patagonia]] i [[Argentina]].]]
En '''gjeter''' er en person som har som oppgave å passe på en flokk med [[husdyr|tamdyr]] som beiter, som regel i [[utmark]]. Gjeteren skal holde flokken samlet, flytte flokken mellom ulike beiter og passe på at dyra finner nok mat, ikke skader seg eller kommer bort, noe som innbefatter vern mot [[rovdyr]] og tyver. I tillegg kan gjeteren ha oppgaver med å [[melking|melke]], [[saueklipping|klippe]] eller [[slakting|slakte]] dyr.

Ordet «hyrde» brukes synonymt med «gjeter», men regnes i dag som en foreldet form, hovedsakelig brukt i religiøse sammenhenger.<ref name=NAOB/>

Gjeteryrket har urgamle tradisjoner. I Norge har gjetere vanligvis passet på både [[storfe]], [[småfe]] og [[rein]]sdyr, men også [[gris]] og [[hest]] har vært gjett.  Gjeting i Norge har vært utført som enkeltbruksgjeting i tilknytning til en gård, [[seter]] eller [[støl]], men også som driftegjeting eller legegjeting av dyreflokker over større avstander.  I legegjeting overnatter gjeteren i utmarka. Mange lokale ord brukes for å omtale en gjeter, inkludert ''hjuring'', ''hyring'', ''høring'', ''høling'' og ''kjuring''.<ref name=IA/> Det latinske ordet for gjeter er [[pastor]].

== Gjeting ==
En viktig motivasjon for å drive gjeting er å utnytte beitegrunnlaget best mulig. Det var derfor gjeterens ansvar å passe på at det ikke ble overbeitet, gjennom å drive dyra til nye plasser ved behov. I tillegg hadde gjeteren tradisjonelt en rekke andre oppgaver, som gjorde det nødvendig å holde dyreflokken mest mulig samlet.

=== Vern mot rovdyr ===
Vern mot [[rovdyr]] har alltid og overalt vært en viktig motivasjon for å drive gjeting. Også i Norge var rovdyrfaren lenge kanskje den viktigste årsaken til gjeting.<ref name=ME9/> Da rovdyrbestanden avtok, ble det betydelig mindre gjeting. Spesielt plagsomme store [[rovpattedyr]] som [[ulv]] og [[bjørn]]. I en kongelig forordning fra 1733 ble bjørnen og ulven likestilte som [[skadedyr]], og det skulle betales ut en fellingspremie på to [[riksdaler]] for hvert dyr.<ref name=HH260/> Også [[gaupe]] og [[jerv]] tok tamdyr, men disse dyra var ikke med i forordningen fra 1733. Først i 1846 kom jerven med i lovverket. Mindre farlig for husdyra var [[rødrev|rev]] og [[kongeørn|ørn]]. Før 1750 kunne bønder i Rogaland enkelte steder ikke benytte stølene sine, fordi ulven og bjørnen tok dyra. I perioden 1846–1850 ble det skutt i gjennomsnitt 265 bjørner hvert år i Norge. Fra 1846–1932 ble det felt {{nowrap|8 039}} bjørner tilsammen. Rundt år 1900 var imidlertid bjørneplagen enten kraftig redusert eller helt borte.<ref name=ME42/>

Bjørnen tok både storfe og småfe, mens ulven hovedsakelig var ute etter sauene. [[Peder Claussøn Friis]] skriver at ulveplagen i siste halvdel av 1500-tallet var svært stor, og ulven gjorde stor skade på husdyra. Ulven opptrådte mer uregelmessig enn bjørnen og kunne være borte i lange perioder, for så å dukke opp igjen. Særlig aktive ulveperioder var det i årene 1720–1780 og fra 1815–1820 og fram mot 1865. Ulveplagen toppet seg i perioden 1846–1863. I 1846–1850 ble det utbetalt [[skuddpremie]] for gjennomsnittlig 206 ulver i året.<ref name=ME42/>

Både ulven og jerven kunne ta livet av mange dyr på en gang, mens jerven er et høyfjellsdyr og kunne være spesielt plagsom i fjellbygdene. Gjeteren hadde som regel lite å hjelpe seg med til vern mot rovdyra, annet enn å lage lyd og bråk for å forsøke å skremme dem vekk. Til å lage lyd kunne man bruke ulike gjenstander, som jernringer, kobberkjeler, [[lur]] og [[bukkehorn]]. En ''smellstaur'' var en meter lang granstokk, kløvd fra den ene enden og inn mot midten. Slike staurer kunne smelle kraftig når de ble slått. En ''kråkesmelle'' eller ''kråkeskralle'' var en [[skralle (musikk)|skalle]] som kunne brukes til å lage høy lyd med. Enkelte steder kunne man ha okser i flokken, som kunne jages mot bjørnen. Hyrdestaven kunne brukes til å slå eller stikke med, og hunden kunne også være til god hjelp, men ulven kunne ta også ta hunder. Rovdyra var redde for ild, så fakler i ulike fasonger kunne også brukes.<ref name=ME42/><ref name=TNH10/>

=== Pass av beiteområdet ===
Gjeting var viktig for å holde flokken samlet og innenfor det området der man hadde beiterett. Dersom husdyra kom inn på en annens beiterett, kunne det føre til strid og vondt blod. I eldre tider var grensene i utmarka ofte uklare, noe som kunne føre til stridigheter. Det finnes plasser med navn som «Sjuguttsteinen» og «Sjuguttmyra» knyttet til sagn om sju gjetergutter som slo hverandre i hjel i slåsskamp om beiterettigheter.<ref name=ME14/>

Dyra måtte også holdes borte fra åker og eng. Mange steder i utmarka var høy eller lauv samlet i [[stakk (landbruk)|stakker]], og dyra måtte ikke få forsyne seg av disse. Det kunne også være viktig å beskytte dyra mot farlige fjellområder, myrområder, vassdrag eller breområder.  Ei ''skor'' er en avsats i en fjellside, og en sau som har gått i ''skorfeste'' kommer verken fram eller tilbake.<ref name=IA/> Dyret må ha hjelp for å komme ned eller opp.

=== Beskyttelse mot insekter ===
Insekter kunne ofte være svært plagsomme for dyra, og gjeteren måtte gjøre det hen kunne for å redusere plagen.  [[Hudbremser|Kubrems]] er en parasitt som kunne være svært plagsom for storfe. Disse insektene legger egg under huden på kyrne, og når larvene får utvikle seg, kan det dannes store byller. Bremsene har en karakteristisk lyd når de flyr, og summingen kunne sette panikk i husdyra.   Bålrøyk var vanlig brukt for å jage insektene vekk fra dyra. I en rettssak på [[Ringerike]] i 1678 fortelles det at to gutter på tolv år og en jente på ti har forårsaket skogbrann, fordi de hadde laget «røykeild» for å hjelpe husdyra.<ref name=ME16/>

Dyra kunne også trekke ut på breer og snøfenner eller ut i vann, for å slippe unna insektene eller for avkjøling.  Når dyra ''skina'' gikk de ut i vannet, og navnet «Skinnstø» 
vitner mange plasser om lokaliteter brukt av kyrne til dette.<ref name=IA/>

=== Flytting av dyreflokken ===
Dyra måte ofte flyttes rundt fra område til område, for å utnytte beitet best mulig.  Om natten skulle dyra ofte samles på gården eller på seteren.

I forbindelse med legegjeting, kjøp og salg av dyr samt slakting kunne det være forflytninger av dyreflokker over store avstander. Rundt århundreskiftet til år 1700 kjøpte for eksempel østlendinger dyr i Rogaland og dreiv flokker over fjellet til [[Kongsberg]], til slakting.<ref name=TNH25/> Slike flokker kunne inneholde hundretalls av kyr, over tusen sauer og flere hester. Krøtterdrift til slakt varte til langt opp i mot århundreskiftet til år 1900.

=== Stell av dyra ===
Gjeteren hadde ansvaret for dyras velvære og måtte stelle de som ble syke og eller skadde.  I det tradisjonelle stølsbruket ble både kyr, sauer og geiter melket.<ref name=HH163/>

== Gjetingens historie  ==
[[Fil:"Lago", reingjeter i Rievsatvagge (5491364485).jpg|miniatyr|Reingjeterens viktigste redskaper var [[lapphund]]en, [[lasso]]en, [[samekniv]]en og [[hyrdestav]]en.]]
Gjeting har sannsynligvis eksistert like lenge som vi mennesker har holdt husdyr. Sau og geit ble [[domestisering|domestiserte]] for cirka {{nowrap|10 500 år}} siden,<ref name="Alberto, Boyer, Orozco-terWengel et al. (2018)"/> mens tamfe ble domestisert bare et fåtall århundrer senere.<ref name="MacHugh, Larson & Orlando (2017)"/> I [[Den fruktbare halvmåne]], der disse tamformene oppsto, må gjeting derfor ha vært kjent siden domestiseringen skjedde. Det greske klassiske verket [[Odysseen]] forteller i bok fjorten om Odyssevs' grisegjeter ''Evmaios''.<ref name=OD/> I [[Første Mosebok]] fortelles det om [[Kain og Abel]] at Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. I [[Juleevangeliet]] omtales hyrdene som besøkte det nyfødte Jesusbarnet i stallen og «holdt nattevakt over flokken sin».<ref name=LUK2/> Å være gjeter har derfor blitt karakterisert som et av verdens eldste yrker.<ref name=ME7/> Skikken spredde seg siden østover og vestover i [[Eurasia]] og sørover til Afrika.

Akkurat når skikken med gjeting nådde Norge og Norden forøvrig er litt uklart. Det er funnet [[pollen]]spor etter beite datert til omkring {{nowrap|år 4000 f.Kr.}}<ref name=TO23/> Ved [[Stangelandshelleren]] (Hedleberget), rett sør for Stavanger, er det gjort funn av beinrester etter tamokse som har blitt datert til cirka {{nowrap|3255–2915 f.Kr.}}<ref name=TO32/> Arkeologiske funn fra [[Skipshelleren]] i [[Vaksdal]] kommune i Hordaland omfatter beinrester etter både sau, geit og storfe i [[kulturlag]] som dateres {{nowrap|5 000 år}} tilbake i tid.<ref name="Byrkjeland & Indrelid (2015)"/> En [[helleristning]] fra [[bronsealderen]] på Dysjaland i [[Sola]] viser trolig en gjeter med hund og buskap,<ref name=TO72/> så tradisjonene er lange også i Norge.

Reinsdyret ble ikke domestisert før for cirka {{nowrap|2 000–3 000 år}} siden,<ref name="Røed et al. (2008)"/> noe som gjør reingjetere til relativt «ferske» gjetere sammenlignet med andre. Man regner med at domestiseringen av reinen skjedde i [[Fennoskandia]] og Russland, men [[samer|samene]] var i all hovedsak enten [[jegere og samlere|jegere og sankere]] eller fiskere på den tiden, og overgangen til [[reindrift]] skjedde faktisk ikke før i det 16. og 17. århundre hevder Røed, Bjørklund & Olsen (2018),<ref name="Røed, Bjørklund & Olsen (2018)"/> selv om nok gjeting av rein begynte lenge før dette. Det har vi fått kunnskap om fra den gamle [[sagalitteratur]]en, der blant annet Snorre forteller om [[Ottar fra Hålogaland]]s reise til [[Alfred den store]] på slutten av 800-tallet. Der fortalte Ottar kongen at han hadde 600 usolgte tamme rein, hvorav seks [[lokkerein]], hjemme på gården sin. Det antyder klart at reindrift og reingjeting må ha pågått alt før den tid.

=== Gjeting i sommerhalvåret ===
I det førindustrielle jordbruket i Norge ble dyra i sommerhalvåret enten gjett i tilknytning til gårdsbruket, eller sluppet på sommerbeite ved ei seter eller en støl. Det var gjerne familiemedlemmene som sto for gjetingen, men på større gårder kunne også tjenestefolk ha sånne oppgaver. I riktig gammel tid brukte noen også treller. Og det var vanlig å slippe både storfe og småfe på sommerbeite.<ref name=HH163/><ref name=ME7/>

Støling og setring foregikk i utmarka, ofte i tilknytning til høyereliggende beiteområder. Å få dyra dit var både tidkrevende og strevsomt arbeide, og ofte måtte både folk og fe gå i timer og dager for å nå sommerbeitene. På sommerbeite ble gjerne dyra samlet inn for natten i ei begrenset innhegning, kalt et kve. Prosessen ble kalt ''grindgjeting'' eller ''kveing''.<ref name=ME12/> Inngjerdingen kunne være laget som flyttbare grinder, så nattkveet kunne flyttes rundt omkring etter behov, slik at graset fikk best mulig utnyttelse av gjødsla fra dyra. Om dagene fikk dyra gå fritt på beite, med tilsyn av en gjetergutt eller to. Oppgaven deres var å holde dyra trygge og innenfor for et gitt område.

''Styregjeting'' er en form for gjeting som i dag karakteriseres mer av å være et slags tilsyn med dyra,<ref name=ME15/> som stort sett får gå fritt, men styres (kontrolleres) ved behov. Metoden er i dag mest brukt til gjeting av rein, spesielt når reinflokkene skal veksle mellom vinter- og sommerbeite. Tidligere var imidlertid denne metoden i bruk da dyra sesongvis skulle flyttes mellom gårdene og setrene. En annen metode er såkalt ''kantgjeting'', en slags variant av styregjetingen. Da kontrolleres dyra bare i utkantene av beiteområdet, slik at de ikke kommer inn på andres beiterett eller i farlig terreng. Begge metodene har blitt brukt til gjeting av spesielt sau og rein.

=== Barnegjetere ===
Presten [[Hans Strøm]] skriver om gjeting rundt 1760 at «i mangel av fornøden Tiænestefolk» måtte gårdsbrukene benytte barn til gjeting.<ref name=ME7/>  Det kunne være barn som hørte til gården, men det var også vanlig at barn fra husmannsplasser og mindre gårdsbruk måtte reise fra foreldrene, for å gjete for andre.  Alderen var ofte ikke mer enn 10-14 år, og både gutter og jenter måtte bidra.<ref name=HH163/> Gjetergutter var mest brukt, fordi de ble sett på som sterkere og fordi jentene ofte var opptatt med andre huslige sysler.<ref name=ME55/> Opplæringen kunne starte alt fra seksårsalderen.<ref name=TO111/> Det var ikke uvanlig at seterjentene hadde med seg en gjetergutt eller gjeterjente til å hjelpe til.  Det er anslått at det tidlig på 1800-tallet var {{formatnum:50000}}-{{formatnum:70000}} barn som var med som gjetere. Det tilsvarer at alle friske barn på landsbygda gjette i minst to sesonger.  En gjetergutt fra Hedmark forteller at «det første året gjorde jeg ikke annet enn å gråte.  Men det var svært dårlig med mat i stua, så jeg måtte ut».<ref name=ME55/>

I Vest-Agder var det lenge vanlig å sende barna av gårde til gjeterarbeid i Aust-Agder.<ref name=ME63/>  Overbefolkning og stor fattigdom gjorde det nødvendig å sende barna ut. De små måtte reise fra foreldrene fra april til november for å gjete. Det var en sikker vårtegn i Vest-Agder å se barneflokker til fots på vei østover. Disse [[barnevandringer|barnevandringene]] varte fra midten av 1700-tallet og fram i mot 1900.

=== Gjeting i drifteheiene ===
[[File:Heller Buarekvelven.jpg|thumb|Heller i Buarekvelven i [[Suldal]].  Driftelege for gjetere fra 1840-årene til 1890-årene.]]
Ei ''driftehei'' er en del av et fjellområde som blir leid bort til dyrebeite.<ref name=TNH9/>   Dyra ble passet av profesjonelle gjetere, som regel voksne eller halvvoksne menn.  Dyreflokkene kunne være sammensatt av både storfe og småfe, kanskje også hester.  ''Krøt(t)er'' er en samlebetegnelse for både ku, sau og geit,<ref name=IA/> og krøtterdriftene startet midt på 1700-tallet og varte til omkring 1900-1910.  I Rogaland og Vest-Agder var dette en svært vanlig form for gjeting, og store deler av fjellområdet ble tatt i bruk.

Krøtterdriftene kunne være sammensatt av dyr fra mange gårdsbruk.  Økningen i folketallet gjorde at også antallet husdyr økte, men egen utmark var ofte for liten til å ha dyra på beite. Da var en løsning å sende dyra på leid sommerbeite. Gjeterne samlet dyra om våren og gjette flokken til heis, og om høsten ble dyra ført tilbake til eierne. Slike dyr ble kalt ''leiekrøtter'', ''hegningskrøtter'' eller ''graskrøtter''.   Drifteflokken kunne imidlertid også være oppkjøpte dyr, som om høsten skulle føres til slakt.

Som regel var det to gjetere som arbeidde sammen.  Dyra ble samlet på en fast liggeplass hver natt, og om dagen gikk dyra på beite i området rundt liggeplassen.  Den faste liggeplassen ble kalt en ''lege'' eller ''læger'', med sammensetninger som ''driftelege'' og ''felæger''.  Gjeterne overnattet i leget, og gjeteformen er derfor kalt ''legegjeting''.  Drifteleget kunne ha en liten steinbu eller trebu til overnatting, men ofte hadde gjeterne bare en [[heller]] til ly for natta.  Noen ganger måtte de overnatte under åpen himmel.  En krøtterdrift kunne ha 10-20 drifteleger, og en flyttet flokken rundt mellom disse.  På hver plass var en sjelden lenger enn 2-7 netter.

Å drive med legegjeting var et hardt liv.  Gjeterne måtte ofte gå lange strekk i all slags vær.  Det var vått og kaldt, og maten var heller skral. Gjeterne gikk og lå i de samme klærne hele tiden:  bukse og trøye i [[vadmel]], ullsokker og lærstøvler. Mot regnet la en et skinn over skuldrene. Først etter 1900 kom det første regntøyet - melsekker innsatt med olje. Noen var så heldige at de hadde en hatt eller lue, men de fleste gikk barhodet.  Skjegget fikk gro som det ville.  Lus var vanlig.

Også dyra i krøtterflokkene hadde det vondt.  Mange orket ikke de lange forflytningene.  Noen omkom under kryssing av elver under forflytningen.  Noen frøs i hjel under frostnetter.  Mange ble tatt av rovdyr.

Til mat hadde gjeterne med seg hvetemel og salt, ofte også flatbrød og kavring.  I tillegg kunne en ha med smør, ost, tørka kjøtt, kaffe og tobakk.  De fleste kyrne i en krøtterdrift hadde ikke melk, og derfor hadde en ofte med en ekstra melkeku til kostholdet.

Torfinn Normann Hageland har samlet en bred oversikt over kjente legegjetere i Rogaland og Vest-Agder, en liste på flere hundre navn.<ref name=TNH28/>
Noen eksempler:

* Sjur Sjurson Natland fra [[Erfjord]] drev legegjeting i Breive driftehei 1869-1885.  Krøtter oppkjøpt i Ryfylke.  Opptil 600 sauer, 140 storfe og ti hester.
* Reier Jakobsson Vålheim fra [[Årdal i Ryfylke]] drev legegjeting på Tretthellerbeitet ca 1868-1870.  Krøtter oppkjøpt i Setesdalen.  100-150 kyr og 6-700 sauer.  Dyra ble tatt til Årdal og så med båt til Stavanger.  
* Fanuel Sveinsson Eidland fra [[Gjesdal]] legegjette kyr og 2600-3000 sauer i Tysstad driftehei, i perioden 1857-86.
* Anna Olsdotter Fidjeland fra [[Sirdal]] gjette 1000 sauer årlig for rogalandsbønder.  Hun gikk barføtt og alene i heia.  
* Asbjønn Olson Skreå Røysland fra [[Bjerkreim]] legegjette i Øyestøl driftehei i perioden 1874-1908.  Han hadde på det meste 3300 sauer, 200 geiter, 75 kyr og 14 hester.

=== Gjeting i moderne tid ===
Reingjeting pågår fortsatt i stor utstrekning.  Reingjeterne har for lengst tatt i bruk moderne motoriserte metoder til å kontrollere reinflokkene, som bruk av terrenggående [[ATV (kjøretøy)|firehjulinger]] og [[snøscooter|snøscootre]]. Mange reingjetere velger imidlertid fortsatt å ha med [[lapphund]]en til å hjelpe seg, men behovet for hunder er ikke like stort lenger. Hundene sitter nå gjerne på kjøretøyet sammen med gjeterne når flokken forflytter seg, så det er ikke like hardt arbeid for den lenger heller. Dessuten har rovdyrfaren avtatt betraktelig med årene og er mange steder nærmest fraværende.

Beitedyr har i en en periode fått gå fritt i utmarka, kun med begrenset tilsyn, men det er ikke like vanlig å slippe storfe på utmarksbeite lenger. Tradisjonell gjeting begrenser seg gjerne til reingjeting, mens dyrebøndene i våre dager stort sett fører tilsyn med dyra sine selv. For å makte det har mange bønder begynt å merke dyra med [[radiosender]]e eller [[Global Positioning System|GPS]]. [[Sauesanking]] er imidlertid fortsatt ei krevende årlig oppgave, som gjerne tar til i september. [[Jæren smalalag]] hadde i 2020 hele {{formatnum:43000}} sauer som skulle ned fra fjellbeite.<ref name=SIRDAL/>

I 1970-årene ble alle rovdyrene i Norge totalfredet, og etter dette har rovdyrfaren flere steder vært noe økende. I dag må derfor bønder noen steder holde dyra på innmark bak rovdyrsikre gjerder. Dette har skapt en økende grad av konflikt mellom landbruksinteresser og dyreverninteresser.

Gjeteren Arne Øvergaard skulle i august 2000 se etter søsterens sauer i Flendalen i [[Trysil]]. En bjørn kom plutselig inn på han bakfra. For å forsvare seg, kom Øvergaard til å skadeskyte bjørnen. Han sparket også bjørnen i kjeften, med den følge at han fikk dype sår i foten. Den skadeskutte bjørnen ble felt etter ett døgns videre jakt.<ref name=ME122/>

Som forebyggende tiltak mot rovdyrskade er det blant annet gjort forsøk med bruk av gjetere med [[vokterhund]]er. Målet med forsøkene har vært å teste ut om det er mulig å øke dyras evne til å holde seg samlet under beite og hvile, samt å få erfaring med preventivt bruk av gjeterhunder og vokterhunder.<ref name=SH/>

== Gjetere i tradisjon og kultur ==
[[Fil:Erik Werenskiold - Herders at Tåtøy - NG.M.00990 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|[[Erik Werenskiold]]: ''Gjetere, Tåtøy'' (1883).]]

Gjetere og gjeting opptrer i mange gamle sagn, fortellinger og folkeviser.  Gjeteren tilbrakte mye tid alene i utmarka og kunne da møte både [[tusse]]r og [[troll]].  I flere norske folkeeventyr blir helten satt til vanskelige gjeteroppgaver, for eksempel i eventyret «Gjete kongens harer».<ref>{{kilde www| url=https://runeberg.org/folkeven/024.html |tittel=Gjete kongens harer |utgiver=Prosjekt Runeberg |besøksdato=2020-12-22}}</ref>

''[[Salve Sauegjeter|Salve sauegjeter]]'' er en barnebok av [[Sigbjørn Hølmebakk]].  Boka ble filmatisert i 1958.

Teksten til sangen «Eg gjette Tulla» er av ukjent forfatter, men temaet var sikkert gjenkjennelig for mange - om gjeteren som mistet et dyr til ulven.<ref name=TULLA/> I «Blåmann, Blåmann, bukken min» av [[Aasmund Olavsson Vinje]] er det en som leter etter geita si, og det heter at «bjørnen med sin lodne fell, kan deg taka seint i kveld».

Gjetere og dyr i landlige omgivelser er et vanlig motiv for mange maleri, ikke minst i [[nasjonalromantikken]].

En [[pastorale]] er et musikkstykke som i form eller innhold har hentet inspirasjon fra gjeterlivet eller et idyllisk liv på landet. Beethovens [[Symfoni nr. 6 (Beethoven)|Symfoni nr.6]] har tilnavnet «Pastoralesymfonien», og siste sats heter «Hyrdesang».  Et av Edvard Griegs ''[[Lyriske stykker]]'' heter ''Gjetergutt''.

=== Gjetere som religiøse symboler ===
[[File:Torshov kirke - Den gode hyrde.jpg|thumb|Glassmaleriet «Den gode hyrde» av [[Frithjof Tidemand-Johannessen|Carl Frithjof Tidemand-Johannessen]] i [[Torshov kirke]] i Oslo.]] I jødisk-kristen tradisjon brukes «gjeter» som [[metafor]] for [[Gud]].  Dette kommer særlig til uttrykk i «hyrdesalmen», [[Salme 23]] i Salmenes bok i Det gamle testamentet. I [[kristendom]] omtales dessuten [[Jesus Kristus]] som «Den gode hyrde», «Den gode gjeteren» eller på latin «Pastor bonus». Jesus er gjeteren som finner den bortkomne sauen (Luk 15,3–7) og ofrer seg selv (Joh 10).<ref name=LUK15/><ref name=JOH10/>

I Lukasevangeliets kapittel 15 står også fortellingen om «den fortapte sønnen» eller «sønnen som kom hjem».<ref name=LUK15/> Sønnen som dro hjemmefra endte som grisegjeter. For jødene var grisen et urent dyr, og det var ekstra nedverdigende å måtte dele maten med disse.

På [[latin]] kalles en gjeter ''[[pastor]]'', en betegnelse som også brukes om prester og forstandere. Biskoper og andre geistlige bruker tradisjonelt [[bispestav]] som verdighetstegn, en seremoniell gjeter- eller hyrdestav som er utformet på litt ulikt vis. I Juleevangeliet er gjetere blant de første som får se det nyfødte Jesus-barnet.

Den hinduiske guden [[Krishna]] vokste opp som kugjeter og blir ofte framstilt mens han spiller fløyte for kyrne.

== Se også ==
* [[Budeie]]
* [[Gjeterhunder]] 
* [[Fårehunder]]
* [[Lapphund]]er
* [[Hyrdediktning]]
* [[Hyrdebrev]]

== Litteratur ==
*{{Kilde bok
| ref=ME
| forfatter=Magne Engernes
| utgivelsesår=2000
| tittel=Gjeterbarn
| utgivelsessted=
| forlag=Trysil-forlaget
| url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110406023
| kommentar=
| isbn=978-8291352350}}
*{{Kilde bok
| ref=TNH
| forfatter=Torfinn Normann Hageland
| utgivelsesår=1998
| tittel=Murar og hellerar i heiane. Drifteheiane i Rogaland og på Agder.
| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008092300013
| utgivelsessted=Kristiansand
| forlag=Fylkeskonservatoren i Vest-Agder
| isbn=82-993-799-1-1}}
*{{Kilde bok
| ref =TO
| forfatter=Tor Obrestad
| utgivelsesår=2004
| tittel=Den lengste historia.  Rogaland 10000 f.Kr - 1350 e.Kr.
| utgivelsessted=Stavanger
| forlag=Wigestand forlag
| isbn=978-8291370880}}

== Referanser ==
<references>
<ref name="Alberto, Boyer, Orozco-terWengel et al. (2018)">Alberto, F.J., Boyer, F., Orozco-terWengel, P. et al. Convergent genomic signatures of domestication in sheep and goats. ''Nat Commun'' '''9''', 813 (2018). https://doi.org/10.1038/s41467-018-03206-y</ref>

<ref name="Byrkjeland & Indrelid (2015)">{{Kilde www|forfatter=Stein Byrkjeland, Svein Indrelid|tittel=Skipshelleren|url=https://www.grind.no/nordhordland/vaksdal/skipshelleren|verk=GRIND: Kunnskap og landskap|utgiver=Universitetsmuseet i Bergen|dato=10.08.2015|besøksdato=2021-06-13}}</ref>

<ref name=HH163>{{Kilde bok| forfatter=Hallvard M. Hoftun| utgivelsesår=1981| tittel=Suldal kultursoge. Gamle Suldal| utgivelsessted=| forlag=Suldal kommune| side=163| isbn=}}</ref>

<ref name=HH260>{{Kilde bok| forfatter=Hallvard M. Hoftun| utgivelsesår=1981| tittel=Suldal kultursoge. Gamle Suldal| utgivelsessted=| forlag=Suldal kommune| side=260| isbn=}}</ref>

<ref name=IA>{{Kilde bok| forfatter=Ivar Aasen| utgivelsesår=2003| tittel=Norsk Ordbog| utgave=Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| isbn=82-521-5928-1}}</ref>

<ref name=JOH10>{{kilde www|url=https://bibel.no/nettbibelen?query=JSK6x8syuELtc2PioiuanaJoi2I2BzdmfxCtdp4HrV/hpH3PCLMKSBvILsbYgiMK |tittel=Johanesevangeliet kapittel 10 |utgiver=Bibelselskapet |besøksdato=2020-12-22}}</ref>

<ref name=LUK2>{{kilde www|url=https://bibel.no/nettbibelen?query=c6r4KKs2UzZMeekVrjfl0CBls/4GYKqKwopUJrlQ3ipSfRlxSTa6BHcFBlKfcOQu |tittel=Lukasevangeliet 2,8 |utgiver=Bibelselskapet |besøksdato=2020-12-22}}</ref>
<ref name=LUK15>{{kilde www|url=https://bibel.no/nettbibelen?query=c6r4KKs2UzZMeekVrjfl0OWkOQiLnwwYYCOQPoOR6Id+y76okXSVUuu93BUdHIwd |tittel=Lukasevangeliet kapittel 15 |utgiver=Bibelselskapet |besøksdato=2020-12-22}}</ref>

<ref name="MacHugh, Larson & Orlando (2017)">MacHugh, D. E., Larson, G., & Orlando, L. (2017). Taming the past: ancient DNA and the study of animal domestication. ''Annual Review of Animal Biosciences'', '''5''', 329-351. https://doi.org/10.1146/annurev-animal-022516-022747</ref>

<ref name=ME7>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.7</ref>
<ref name=ME9>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.9</ref>
<ref name=ME12>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.12-13</ref>
<ref name=ME14>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.14</ref>
<ref name=ME15>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.15</ref>
<ref name=ME16>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.16</ref>
<ref name=ME42>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.42ff</ref>
<ref name=ME55>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.55ff</ref>
<ref name=ME63>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.63ff</ref>
<ref name=ME122>[[#ME|: M. Engernes: ''Gjeterbarn'']] s.122</ref>

<ref name=NAOB>{{kilde www| url=https://naob.no/ordbok/hyrde |tittel=Hyrde |utgiver=Det Norske Akademis ordbok |besøksdato=2020-12-22}}</ref>

<ref name=OD>{{kilde www| url=https://www.theoi.com/Text/HomerOdyssey14.html |tittel= Homer, Odyssey 14 |besøksdato=2020-12-22| språk=Engelsk}}</ref>

<ref name="Røed et al. (2008)">Røed, K.H.; Flagstad, Ø.; Nieminen, M.; Holand, Ø.; Dwyer, M.J.; Røv, N.; og Vilà, C. (2008): [http://rspb.royalsocietypublishing.org/content/275/1645/1849.full.pdf «Genetic analyses reveal independent domestication origins of Eurasian reindeer»] (PDF), ''Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences'' '''275'''(1645):1849-1855.</ref>

<ref name="Røed, Bjørklund & Olsen (2018)">Røed, K. H., Bjørklund, I., & Olsen, B. J. (2018). From wild to domestic reindeer–Genetic evidence of a non-native origin of reindeer pastoralism in northern Fennoscandia. ''Journal of Archaeological Science: Reports'', '''19''', 279-286. https://doi.org/10.1016/j.jasrep.2018.02.048</ref>

<ref name=SH>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Forebyggende tiltak mot rovviltskader på sau | isbn = 82-426-0930-6 | utgivelsessted = Trondheim | forlag = NINA Norsk institutt for naturforskning | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031104008 | side = }}</ref>

<ref name=SIRDAL>{{kilde www| url=https://www.sirdalmedia.no/2019/08/sauene-kommer-ved-19-tiden/ |tittel= Sauene kommer ved 18:30-tiden |utgiver=Sirdalmedia |besøksdato=2020-12-22}}</ref>

<ref name=TNH9>[[#TNH|: T.N. Hageland: ''Murar og hellarar...'']] s.9ff</ref>
<ref name=TNH10>[[#TNH|: T.N. Hageland: ''Murar og hellarar...'']] s.10</ref>
<ref name=TNH25>[[#TNH|: T.N. Hageland: ''Murar og hellarar...'']] s.25</ref>
<ref name=TNH28>[[#TNH|: T.N. Hageland: ''Murar og hellarar...'']] s.28ff</ref>

<ref name=TO23>[[#TO|: T. Obrestad: ''Den lengste historia...'']] s.23</ref>
<ref name=TO32>[[#TO|: T. Obrestad: ''Den lengste historia...'']] s.32</ref>
<ref name=TO72>[[#TO|: T. Obrestad: ''Den lengste historia...'']] s.72</ref>
<ref name=TO111>[[#TO|: T. Obrestad: ''Den lengste historia...'']] s.111</ref>

<ref name=TULLA>{{kilde www |url=https://www.nynorsk.no/eg-gjette-tulla/ |tittel=Eg gjette Tulla |utgiver=Nynorsk kultursentrum |besøksdato=2020-12-21}}</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Landbruksyrker]]
[[Kategori:Dyrerelaterte beskjeftigelser]]
[[Kategori:Seterbruk]]
[[Kategori:Gjeting]]