Redigerer Bernhard Stempfle

{{infoboks biografi}}
'''Bernhard Rudolf Stempfle''' (født [[17. april]] [[1882]] i [[München]],<ref>Otto Gritscheder: ''«Der Führer hat Sie zum Tode verurteilt…» Hitlers «Röhm-Putsch»-Morde vor Gericht.'' Verlag C.H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37651-7, s. 145. Fødeår også slik hos Günther Gerstenberg: ''Freiheit! Sozialdemokratischer Selbstschutz im München der Zwanziger'', 1997, s. 291. Som alternativ angir Hans-Günter Richardi: ''Schule der Gewalt. Die Anfänge des Konzentrationslagers Dachau 1933-1934'', 1983, s. 331 den [[17. april]] [[1888]]. Fødeåret 1882 støttes imidlertid også i NSDAP-kartotekkortet for Stempfle fra 1934, som er å finne i ''NSDAP-Parteikorrespondenz'' i Bundesarchiv Lichterfelde. Med henblikk på fødested er det overensstemmelse mellom Richardi og Gerstenberg, hos Gritscheder oppgis intet.</ref> død [[1. juli]] [[1934]] i [[KZ Dachau|konsentrasjonsleiren Dachau]] ved München), psevdonymer: ''Redivivus''; ''Spectator Germaniae''<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945'', s. 134.</ref>, var en tysk katolsk ordensprest og publisist. Han er fremfor alt kjent som utgiver av den  [[antisemittisme|jødefiendtlige]] avisen ''[[Miesbacher Anzeiger]]''. I forskningen blir det tildels antatt, tildels avvist, at han var en viktig medarbeider til [[Adolf Hitler]]s bok ''[[Mein Kampf]]''.

Han ble drept i [[De lange knivers natt]].

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Stempfle inntrådte som ung i [[hieronymittene|De arme eremitter av den hellige Hieronymus' orden]].<ref>Gritscheder: ''Führer.'' s. 145. Se også [http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-41757458.html ''Der Furcht so fern, dem Tod so nah’''.]</ref> En tilhørighet til jesuittordenen i stedet, som ofte er hevdet om ham<ref>Som f. eks. hos Edmond Paris: ''Historie Secrete des Jesuites'', 1970, s. 231, [[Edouard Calic]]: ''Reinhard Heydrich. Schlüsselfigur des dritten Reiches'', 1982, s. 155, Heinrich Hoffmann: ''Hitler, wie ich ihn sah'', [https://books.google.de/books?id=YAIBAAAAMAAJ&q=jesuitenpater s. 70 books.google] («ehemaliger Jesuitenpater» - tidligere jesuittpater), eller hos David Clay Large: ''Hitlers München. Aufstieg und Fall der Hauptstadt der Bewegung'', Verlag C.H. Beck, [https://books.google.de/books?id=ISRyDwAAQBAJ&pg=PT330&dq=jesuitenpater PT330 books.google] («der ehemalige Jesuitenpater»); originalutgave: ''Where Ghosts Walked. Munich's Road to the Third Reich'', 1997, s. 153.</ref> er derimot, som Lapomarda har vist, en feil hos de angjeldende forfattere,<ref>Vincent A. Lapomarda: ''The Jesuits and the Third Reich'', 1989, s. 36.</ref> som kan spores tilbake til Stempfles samtid, og som Stempfle selv, ifølge Plöckinger, gjerne gjorde narr av ''(«[sich] gerne lustig machte»)''.<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945'', s. 134.</ref> 

Grunnet mangel på tyske medlemmer ble hieronymitterordenen senere oppløst. Stempfle selv bar fra rundt 1923 av ikke noen ordensdrakt lenger, og utøvde heller ikke lenger noen prestelige funksjoner, men han ble like fullt omtalt av venner og kjente som «Pater Stempfle». Også i litteraturen figurerer Stempfle av denne grunn ofte som ''pater'', når det er snakk om årene 1923 til 1934, selv om denne tittelen da strengt tatt ikke lenger er rett. [[Helmut Heiber]] betegner ham til og med – som eneste forfatter og sannsynligvis feilaktig – som [[prelat]].<ref>Helmut Heiber: ''Adolf Hitler. Eine Biographie'', 1960, s. 47.</ref>

På bakgrunn av Bernhard Stempfles tilbaketrekning fra all klerikal gjerning fremstår Bronders påstand om at Stempfle av og til var «den gudstroende Hitlers skriftefar»<ref>Dietrich Bronder: ''Bevor Hitler kam. Eine Historische Studie'', 1964, s. 240; 2., erweiterte Auflage 1975, [https://archive.org/stream/BevorHitlerKam-DietrichBronder1975#page/n268/mode/1up S. 272 archive.org].</ref> lite plausibel. Bronders vurdering om at Stempfle var en Hitlers «betrodde» (tysk: ''«Intimus»'') er imidlertid tydelig mer sannsynlig. Zamoiskys angivelse om at Hitler var blitt kjent med Stempfle allerede i 1919 og var blitt innført i [[frimureri]]et av ham, anses som usannsynlig.<ref>Lolly Zamoisky: ''Behind the Facade of the Masonic Temple'', [translated from the Russian by Vyacheslav Nemodruk], Moskva 1989, s. 128.</ref>

Stempfle studerte ved [[Ludwig-Maximilians-Universität München|universitetet i München]], hvorfra han fikk den akademiske grad [[dr.phil.]]

Allerede under [[første verdenskrig]] tilhørte Stempfle den ekstremt nasjonalistiske [[Organisation Kanzler]] (Orka), som var utgått fra innbyggervernet (''[[Einwohnerwehr]]''). For denne reiste han ved krigsslutten i 1918 til Østerrike for der å propagandere for at den tyske delen av det sammenbrutte dobbeltmonarkiet [[Østerrike-Ungarn]] skulle slutte seg til [[Tyskland|Det tyske rike]]. Ved forbudet som fulgte av [[Saint-Germain-traktaten]] fra sommeren 1919 var dette en idé som uansett ikke kunne realiseres, og derfor dro Stempfle tilbake til sitt bayerske hjemsted. Fra 1. februar 1920 til 30. juni 1921 overtok han oppgaven son pressereferent for Orka. Dessuten ble Stempfle tidlig i 1920-årene viklet inn i forskjellige «[[fememord]]»; senere ble han særlig satt i forbindelse med mordet på [[Wilhelm Hörnlein]].<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945'', s. 134.</ref>

De første årene etter første verdenskrig underviste Bernhard Stempfle i teologi ved Universitetet i München.  Der markerte han seg raskt overfor sine kolleger og studenter med en sterk støtte til det nasjonalsosialistiske tankegods.<ref>Elisabeth Kraus: ''Die Universität München im Dritten Reich. Aufsätze.'' 2006, s. 17.</ref> Mens han stod nasjonalismen svært nær hva gjaldt dens [[antisemittisme]] og nasjonalisme, avviste Stempfle bestemt Hitlers holdning hva gjaldt [[Italia]] og [[Sørtyrol]]saken. Dessuten forstyrret NS-førerens taktiske manøvring hva gjaldt statsform ham sterkt: Stemple var en streng monarkist, og krevde en klar bekjennelse til [[monarki]]et.

Etter at han allerede siden 1919 hadde skrevet under psevdonymene ''[[Redivivus]]'' og ''Spectator Germaniae'' i aviser som ''[[Völkischer Beobachter]]'' og ''Oberbayerischen Landeszeitung'', fungerte Stempfle fra august 1922 til ut 1925 som utgiver av og politisk redaktør av den som «fanatisk antisemittiske»<ref>Werner Maser: ''Frühgeschichte der NSDAP. Hitlers Weg bis 1924'', 1965, s. 320. Se også Karl Dietrich Bracher: ''Die Deutsche Diktatur. Entstehung, Struktur, Folgen des Nationalsozialismus'', 1979, s. 139.</ref> og «ekstremt hvitblå» (bayersk-regionalstolte) og antiprøyssiske<ref>Paul Hoser: ''Die Politische, Wirtschaftlichen und Sozialen Hintergründe der Münchener...'', 1990, s. 474.</ref> gjeldende avis ''[[Miesbacher Anzeiger]]''. Den redaksjonelle ledelsen hadde imidlertid [[Klaus Eck (journalist)|Klaus Eck]]. ''Miesbacher Anzeiger'' var i Stempfles regi et hetsblad som ikke lot seg overtreffe hva gjaldt smakløsheter ([[Werner Maser]])<ref>Werner Maser: ''Die Frühgeschichte der NSDAP Hitlers Weg bis 1924'', 1965, s. 320.</ref> og samvirket fra 1921 tett med ''Völkischen Beobachter''. I meget inntok de samme standpunkter. Ifølge Farrell tilhørte Stempfle dessuten [[Thule-Gesellschaft]].<ref>Joseph P. Farrell: ''The SS Brotherhood of the Bell. The Nazis Incredible Secret Technology'', 2006, 108.</ref>

Som publisist og dosent hadde Stempfle en stor bekjentskapskrets i München tidlig i 1920-årene. Han knyttet særlig nye kontakter på den ekstreme høyrefløy. [[Anton Lehár]] nevner i memoarer at Stempfle allerede da kjente [[Ernst Röhm]].<ref>Anton Lehár: ''Erinnerungen. Gegenrevolution und Restaurationsversuche in Ungarn 1918-1921'', 1973, s. 236. Lehár nevner her at Stempfle hadde introdusert ham, Lehár, for Röhm.</ref> Stempfle fungerte også som forbindelsesmann mellom Münchens politipresidium og [[Freikorps Oberland]] og sørget for pass til delaktige i [[fememord]].<ref>Gritschneder: ''Führer'', s. 145.</ref> Det var på denne tiden at Stempfle – sannsynligvis gjennom forografen [[Heinrich Hoffmann (fotograf)|Heinrich Hoffmann]] – også ble kjent med den unge [[Adolf Hitler]]. Selv om Hitler først – ifølge Hoffmanns erindringer – mistrodde ham og mistenkte ham for en «katolsk spion», inntok han etterhvert Stempfle i sin «hoffstat»: Ifølge Hitlers utenlandspressesjef [[Ernst Hanfstaengl]]s erindringer ble Stempfle fast gjest ved Hitlers stambordrunde i Cafe Heck i Münchens Galeriestraße. Videre skulle Stempfle av Hitler funksjon som en slags forbindelsesmann til [[Den hellige stol|Vatikanet]] og til deg gamle bayerske herskerhus [[Wittelsbach]].<ref>Ernst Hanfstaengl/John Toland: ''Hitler. The Missing Years'', 1994, s. 132. David Irving: ''The War Path. Hitler's Germany, 1933-1939'', 1978, s. 39 bekrefter at Stempfle i disse årene nesten daglig hadde kontakt med Hitler.</ref>

I 1925 var Bernhard Stempfle angivelig med som leser ved gjennomsynet av trykkavdragene til første bind av Hitlers bok ''[[Mein Kampf]]''. Sammen med [[Elsa Bruckmann]] skal han ha deltatt i kontroll- og korrekturlesingen av Hitlers manuskript innen [[Max Amann (politiker)|Max Amann]] offentliggjorde det.

For å unndra seg undersøkelseskommisjonen for fememordene, nedsatt av [[Reichstag (Weimar-republikken)|Riksdagen]], flyktet Stempfle i oktober 1926 til [[Salzburg]], og derfra forhånte han kommisjonen. Han hevdet at han var reist fordi han så glad i den utmerkede [[Heuriger]] og nøt den fra Østerrike. Når nøyaktig han vendte tilbake til Tyskland er ikke kjent. Men hans mor ble alvorlig syk mot slutten av 1926, og da overtok han hennes pleie.<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers "Mein Kampf" 1922-1945'', d. 138.</ref>

I 1929 overtok Stempfle ledelsen av [[NSDAP]]s partiarkiv i München, og ble kurator for et privat NSDAP-museum med partiartefakter og -relikter.<ref>Konrad Heiden: ''Der Fuehrer. Hitler's Rise to Power'', 1944, s. 305.</ref>

=== Stempfle og ''Mein Kampf'' ===
Den rollen som Bernhard Stempfle spilte ved tilblivelsen av Hitlers politiske bekjennelsesskrift ''Mein Kampf'', er omstridt i den historiske forskningen, og fortsatt (2019) ennå ikke endelig klarlagt. [[Konrad Heiden]], som 1936 fremla den første Hitler-biografi som oppfylte faglige krav, angav i sitt verk at Stempfle skulle sammen med Elsa Bruckmann (hustru til en av Hitlers venner), ha lest korrekturflakene for Hitlers bok. Da skal han ha foretatt noen endringer i urteksten og til og med helt omformulert noen passasjer.<ref>Konrad Heiden: ''Adolf Hitler. Das Zeitalter der Verantwortungslosigkeit. Eine Biographie'', 1936, s. 455.</ref> Heidens utsagn støttes av enkelte utsagn fra  Hitlers adjutant [[Julius Schaub]], som i 1961 fortalte at han hadde sett at Stempfle holdt korrekturflakene til «Mein Kampf» i hånden.<ref>IfZ-Archiv, München ZS 137.</ref>

Den frafalne nasjonalsosialist [[Otto Strasser]] skrev i 1942 i sin bok skrevet fra hans amerikanske eksil,  ''Hitler und ich'', at Stempfle i mange måneder hadde arbeidet med å organisere de tankene som kom til uttrykk i manuskriptet til ''Mein Kampf''. Dermed ble han opphavsmann til legenden om at Hitler skulle ha latt Stempfle myrde på grunn av hans korrigeringer av boken. Dette var noe som den engelske Hitler-biografen [[Alan Bullock]] tok til seg. I sin betraktninger om Hitlers levnet skriver han at Stempfle skulle ha stilistisk renset opp i (''pruned'') Hitlers manuskript og delvis skrevet deler på nytt.<ref>Alan Bullock: ''Hitler. A Study in Tyranny'', 1960, s. 120.</ref> Othmar Plöckinger påviser i sin bredt anlagte undersøkelse av ''Mein Kampf''s tilblivelseshistorie at en rekke forfattere gjennom årene har tatt til seg Bullocks påstand som tilla Stempfle en slik sentral rolle, og gitt den ytterligere spredning.<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945'', München 2006.</ref>

Harry Schulze-Wilde gikk så langt som å tilregne Stempfle fortjenesten av å ha klart å omskrive ''Mein Kampf'' til et i noen grad forståelig tysk.<ref>Harry Schulze-Wilde: ''Die Reichskanzlei 1933-1945. Anfang und Ende des dritten Reiches'', 1966, s. 176.</ref> Hos Riemeck finnes påstanden om at Stempfle sammen med [[Josef Czerny]] skulle ha bestrebet seg på å bringe en grad av orden på tankerekkene i Hitlers bok, ved å omskape Hitlers vilt sammenkastede struktur, og dessuten korrigerte manuskripets grammatikk og [[ortografi]].<ref>Renate Riemeck: ''Mitteleuropa. Bilanz eines Jahrhunderts'', 1981, s. 112.</ref>

Kern understreker at Bernhard Stempfle – likesom de andre «gjentatte ganger påståtte medredaktører» av ''Mein Kampf'' – ikke hadde noe å gjøre med avfatningan av boken. Stempfles rolle bestod i motsetning til «legenden» utelukkende av «stilistiske korrekturer».<ref>Erich Kern: ''Adolf Hitler und Seine Bewegung. Der Parteiführer'', 1970, s. 178.</ref> [[Ernst Nolte]] tilskriver ham også bare korrekturarbeider til Hitlers originaltekst.<ref>Hildegard Kruse: Bauformen und Erzählverfahren in den Romanen von Richard Hughes, 1983, s. 173.</ref>

[[Werner Maser]] siterer Hermann Hammer, som i 1956 hevdet i sin studie at «pater Bernhard Stempfle [...] hadde en betydelig andel», men tilføyer at Ilse Hess, kona til [[Rudolf Hess]], i 1965 meddelte ham skriftlig at verken Stempfle eller [[Karl Haushofer]] hadde arbeidet på Hitlers bok, men derimot at hun selv og hennes mann «rent stilistisk» hadde kjempet «i ukes- og månedsvis med dette manuskriptet».<ref>Werner Maser: ''Hitlers Mein Kampf - Geschichte, Auszüge Kommentare'', Bechtle Verlag, 7. Auflage 1983, ISBN 3-7628-0409-5, s. 31 f.</ref> Seinfeldt innordner Stempfle (ved siden av Ilse Hess og Adolf Müller) i den personkrets som hade gitt Hitler editeringshjelp ved redigeringen av hans bok.<ref>Mark Seinfelt: ''Final Drafts. Suicides of World-famous Authors'', 1999, s. 178. Dessuten identifisererer han ham som en venn av familien Hess.</ref>

Bernhard Stempfle, som var blant rettssaksobservatørene i [[Landsberg]], var blant de første som anmeldte ''Mein Kampf'', én uke etter at den var blitt publisert. Hans kunnskapsrike og ytterst kritiske gjennomgang av det første bind av Hitler-verket kom den 29. juli 1925 i ''Miesbacher Anzeiger''. Hans forhold til Hitler var på dette tidspunkt slett ikke vennskapelig. Dette taler imot en innflytelse på boken.<ref>Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922–1945, s. 135–137.</ref>

=== Drapet på Stempfle (1934) ===
Om aftenen den 1. juli 1934 ble Stempfle, som så sent som den 1. januar 1934 var blitt offisielt opptatt som medlem i NSDAP, arrestert i sin bolig i München i forbindelse med [[de lange knivers natt]], enten av [[Geheime Staatspolizei|Gestapo]] eller av [[Schutzstaffel|SS]]. Han ble innbragt til [[KZ Dachau|konsentrasjonsleiren Dachau]]. Noen dager senere ble han funnet død i skogen ved [[Harlaching]].<ref>Heiden: Hitler, 1936, s. 455.</ref> Det finnes forskjellige versjoner i forskningen om hvordan han døde. Anton Lehár sier kort at Stempfle ble slått ihjel.<ref>Anton Lehár: ''Erinnerungen. Gegenrevolution und Restaurationsversuche in Ungarn 1918-1921'', 1973, s. 236.</ref> Höhne navner, uten detaljer, Stempfles «knekte nakke» som dødsårsak.<ref>[[Heinz Höhne]]: ''The Order of the Death's Head. The Story of Hitler's S.S.'', 1969, s. 115.</ref>  [[Konrad Heiden]] varter opp med detaljer: Stempfle var blitt «slått i nakken av et tungt våpen» og dødd av det.<ref>Konrad Heiden: ''Adolf Hitler. Das Zeitalter der Verantwortungslosigkeit. Eine Biographie'', 1936, s. 455: «mit einer schweren Waffe ins Genick geschlagen».</ref> [[Bernt Engelmann]]<ref>Bernt Engelmann: ''Auf Gut Deutsch. Ein Bernt Engelmann-Lesebuch'', 1981, s. 108.</ref> og Robert George Lesson Waite<ref>Robert George Lesson Waite: ''Adolf Hitler. The Psychopathic God'', s. 239.</ref> skriver imidlertid at Stempfle ble skutt med tre kuler gjennom hjertet. Thornton på sin side nøyer seg med at Stempfle-mordet skjedde under påskuddet «''skutt under fluktforsøk''».<ref>M.J. Thornton: ''Nazism, 1918-1945'', 1966, s. 77.</ref>

Da 12. juli 1934 foranlediget Stempfles søster ved sin advokat en undersøkelse hos statsadvokatembedet i München av hvor det var blitt av broren. På det tidspunktet var hans død ikke offentlig kjent. Undersøkelsen ble avbrutt etter kort tid, etter pålegg fra det bayerske justisministerium. Dette meddelte statsadvokatembedet at Stempfles død/drap var å betrakte som rett og riktig (''«rechtens anzusehen [sei]»''). Denne beslutningen ble begrunnet formularisk: Skrivet bestod av en ferdigtrykket formulartekst som ble benyttet ved avbrytelser av alle undersøkelser av drapene knyttet til Röhm-affæren (det som kalles «de lange knivers natt»). I et blankt felt fylte man bare inn for hånd navnet på den aktuelle person. Skrivet angav at det ifølge en meddelelse fra [[Reichsministerium der Justiz|Reichsministers für die Justiz]] av 14. juli 1934 at drapet på  Stempfle var del av «tiltak utførte for å slå ned [[høyforræderi|høy]]- og [[landsforræderi]]ske angrep» (''«zur Niederschlagung hoch- und landesverräterischer Angriffe vollzogene Maßnahme»'') med hjemmel i lov ([[Gesetz über Maßnahmen der Staatsnotwehr]]) av 3. juli 1934.<ref>Gruchmann: Justiz, s. 459.</ref>

=== Spørsmålet om de ansvarlige for mordet på Stempfle, og motivene bak ===
I litteraturen består det også uenighet om motivene bak mordet på Stempfle. [[Konrad Heiden]],<ref>Konrad Heiden: ''Adolf Hitler. Das Zeitalter der Verantwortungslosigkeit. Eine Biographie'', 1936, s. 455. Heiden antyder kraftig at  Stempfle skulle ha hatt «dypt» innblikk i «Hitlers private anliggender».</ref> George Creel,<ref>George Creel: ''War Criminals and Punishment'', 1944, s. 230. Creel påberoper seg Heidens beretning om at Stempfle ble drept på grunn av hva han visste.</ref> [[Heinz Höhne]],<ref>Heinz Höhne: ''The Order of the Death's Head. The Story of Hitler's S.S.'', 1969, s. 115. «[Stempfle] knew too many of Hitler's secrets». I den tyske versjon tales det om  Stempfle som «Mitwisser privater Hitler-Geheimnisse» (Höhne: ''Orden unter dem Totenkopf'', 1967, s. 110.)</ref> [[Helmut Heiber]],<ref>Helmut Heiber: ''Adolf Hitler. A Short Biography'', 1972, S. 56. Heiber mener at Stempfle «om mulig forspilte sitt liv» på grunn av sin «intime innsikt» i Hitlers mest private - «Privatissimen».</ref> [[Renate Riemeck]],<ref>Renate Riemeck: ''Mitteleuropa. Bilanz eines Jahrhunderts'', 1981, s. 112.</ref> [[Bernt Engelmann]],<ref>Bernt Engelmann: ''Im Gleichschritt Marsch. Wie wir die Nazizeit erlebten 1933-1939'', 1982, S. 65. Engelmann skriver at Stempfle ble drept for han tilførte slike som «viste for meget fra Hitlers fortid og privatliv».</ref> [[Karl Dietrich Bracher]]<ref>Karl Dietrich Bracher: ''Die deutsche Diktatur. Entstehung, Struktur, Folgen des Nationalsozialismus'', 1979, s. 139. Bracher går ut i fra at Stempfles ble tatt av dage for «en alt for fortrolig tjeneste» for Hitler.</ref> og [[Hans-Ulrich Thamer]]<ref>Hans-Ulrich Thamer: ''Verführung und Gewalt. Deutschland 1933-1945'', 1986, s. 72. Thamer mener kort at Hitler forordnet Stempfles død.</ref> går ut fra at Stempfle ble drept etter ønske fra Hitler, ettersom han visste for meget om Hitlers fortid og privatliv. Roger Manvell og [[Heinrich Fraenkel]]<ref>Roger Manvell/ [[Heinrich Fraenkel]]: ''Hermann Göring'', 1968, s. 95.</ref> Chris Bishop og Michael Williams,<ref>Chris Bishop/ Michael Williams: ''SS. Hell on the Western Front'', 2003, s. 19. De anfører at Stempfle ble myrdet fordi han «var kjent med sannheten om Hitlers relasjon til sin niese Geli» («die Wahrheit über Hitlers Beziehung zu seiner Nichte Geli gekannt habe.»)</ref> og Norbert Schaffeld<ref>Norbert Schaffeld: ''Die Darstellung des Nationalsozialistischen Deutschland im Englischen Roman'', 1987, s. 117. Schaffeld taler om Pater Stimpfles viten om «Hitlers æffære med sin niese».</ref> argumenterer i samme retning, men er mer presise om den intime kunnskap det særlig dreide seg om, og som fikk Hitler til å kvitte seg med ham: De viser til det rykte at Stempfle skulle ha visst for meget om Hitlers niese [[Geli Raubal]]s død (og antydningsvis om at Hitler var forviklet i den). Werner Maser skriver derimot i ''«Hitlers Mein Kampf - Geschichte, Auszüge, Kommentare»'', at Hitler ikke hadde gitt noen befaling om Stempfles død, og senere lot [[Schutzstaffel|SS]] skyte dem som hadde myrdet Stempfle.<ref>Werner Maser: ''Hitlers Mein Kampf - Geschichte, Auszüge Kommentare'', Bechtle Verlag, 7. Auflage 1983, ISBN 3-7628-0409-5, s. 31.</ref>

Hitler-biografen [[Ian Kershaw|Kershaw]] går i sin behandling av saken ut fra at Stempfle ble drept som offer for en misforståelse, og ser ingen grunn til å gå ut fra at det var et mordoppdrag utgått fra Hitler.

For at Hitler ikke hadde vært forviklet i Stempfles død taler blant annet utsagn fra Hitlers adjutant [[Julius Schaub]] og hans livfotograf [[Heinrich Hoffmann (fotograf)|Heinrich Hoffmann]] i etterkrigstiden: Schaub erklærte ifølge en nedtegnelse av IfZ-medarbeideren Franz om hans avhør av Schaub den 26. juli 1951, at ''«blant dem som ble myrdet i München og som Hitler beklaget aller sterkest, [...] må fremfor alt nevnes den tidligere presten Stempfle, som Hitler hadde vært sammen med nesten daglig.»''<ref>IfZ. ZS Schaub, Bl. 5: ''Unterredung von mit Herrn Julius Schaub mit dem IfZ-Mitarbeiter Franz'', 26. juli 1951 ([https://www.ifz-muenchen.de/archiv/zs/zs-0137.pdf Digitalisat]).</ref> Hoffmann skrev i sine erindringer: ''«Da jeg første gang etter katastrofen stod overfor Hitler, grep han meg i armen og sa dypt rystet: 'Hva sier De til det, Hoffmann, at de svina også har tatt livet av min gode pater Stempfle!' Da jeg senere en gang ville forhøre meg om tragediens sammenheng, avskar Hitler meg med en brysk håndbevegelse: 'Intet ord mer om dette!' da han i en tone som ikke tålte noen motsigelse. Og slik skulle det forbli gjenom alle de år.»''<ref>Heinrich Hoffmann: ''Hitler, wie ich ihn sah'', [https://books.google.de/books?id=YAIBAAAAMAAJ&q=schweine s. 71 f. books.google]</ref>

[[Bruno Brehm]] gjør byråden [[Christian Weber (politiker, 1883)|Christian Weber]] i München ansvarlig for Stempfle-mordet, og viser til Stempfles polemikk mot Weber: Weber drev et [[bordell]] i Münchens ''Senefelderstraße'', noe Stempfle anså var en «[[Alter Kämpfer]]» uverdig, og derfor forhånet som «Senefeldmarskalken». Weber skulle ha dette så ille opp at han i forbindelse med drapsbølgen den 30. juni hadde benyttet anledningen til å gjøre opp sitt regnskap med Stempfle. Dermed hadde Weber, ifølge Brehm, egenmektig og uten at Hitler visste noe om det, ha fått Stempfles navn oppført på Münchens eksekusjonskommandos dødslister.<ref>Bruno Brehm: ''Das zwölfjährige Reich'', 1963, s. 71.</ref> Denne oppfatning deles også av [[Wilhelm Hoegner]].<ref>Wilhelm Hoegner: ''Der Politische Radikalismus in Deutschland, 1919-1933'', 1966, s. 236. „Sich mit Weber angelegt“.</ref>

== Skrifter ==
* ''De Scriptis Editis Doctoris Philosophiae Maximiliani Faslinger Monacensis'', s.&nbsp;l. 1918.
* ''«Staatsanwalt! Klage sie an des Klassenkampfes!»'', München 1929.

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* Othmar Plöckinger: «Bernhard Stempfle», i: Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922–1945'', Oldenbourg, München 2006, ISBN 3-486-57956-8, s. 133–141.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Stempfle, Bernhard}}
[[Kategori:Personer fra München]]
[[Kategori:Tyske katolske prester]]
[[Kategori:Tyske katolske teologer]]
[[Kategori:Tyske forleggere]]
[[Kategori:Tyske redaktører]]
[[Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener]]
[[Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike]]
[[Kategori:Antisemittisme]]
[[Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)]]
[[Kategori:Fanger i Dachau]]
[[Kategori:Offer for De lange knivers natt]]
[[Kategori:Tyske drapsofre]]