Vis kilden til Danelagen

[[File:England 878.svg|thumb|300px|{{Center|England, 878}}]]
'''Danelagen''' ([[angelsaksisk]]: ''Dena lagu'', «Danenes lov»),<ref>Pons-Sanz, M. (2007): ''Norse-derived Vocabulary in late Old English Texts: Wulfstan's Works. A Case Study''. Amsterdam P.O. Box 36224: John Benjamins Publishing Company. ISBN 8-7767-4196-6. s. 71.</ref> som nedtegnet i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', er et historisk navn gitt til den del av [[England]] i [[vikingtiden]] eller [[tidlig middelalder]] som var underlagt danenes lover. «[[Daner]]» er den [[angelsaksisk]]e betegnelsen for alle som kom fra [[Norden]], men flertallet av nordboerne i Danelagen var faktisk [[daner]], skjønt en del faktisk var [[Norge|nordmenn]].<ref>Lass, Roger (1994): ''Old English: A Historical Linguistic Companion'', Cambridge University Press. s.187, note 12. Sitat: «The Old English word Dene «Danes» usually refers to Scandinavians of any kind; most of the invaders were indeed Danish (East Norse speakers), but there were Norwegians (West Norse [speakers]) among them as well.»</ref> Danelagen sto i kontrast til de vestsaksiske lovene og lovene i [[Mercia]].<ref>''Quadripartitus'' er et manuskript samlet av kong [[Henrik I av England]], bestående av angelsaksiske lover i latinsk oversettelse, samlet etter den normanniske erobringen, men bestående av lover fra før [[1066]].</ref>

Moderne historikere har utvidet begrepet til ikke bare å angi [[jurisdiksjon]], men også et [[geografi]]sk område, beliggende i Nordøst-England. De utgjorde grovt sett 15 ''[[shire]]es'': [[Yorkshire]], [[De fem burgher i Danelagen|de fem burgher]] i [[Leicester]], [[Nottingham]], [[Derby]], [[Stamford (Lincolnshire)|Stamford]] og [[Lincoln (England)|Lincoln]], foruten også [[Essex]], [[kongedømmet East Anglia]]s shirer o [[Cambridgeshire]], [[Suffolk]] og [[Norfolk]], samt [[Øst-Midlands]]' ''shires'' i [[Northamptonshire]], [[Huntingdonshire]], [[Bedfordshire]], [[Hertfordshire]], [[Middlesex]] og [[Buckinghamshire]]. Ialt en tredjedel av det totale området av Øst-Midlands falt inn under Danelagen.<ref>Holman, Katherine (2007): ''The Northern Conquest: Vikings in Britain and Ireland'', Signal Books Ltd, s. 157</ref><ref>Thomason, Sarah Grey; Kaufman, Terrence (1992): ''Language Contact, Creolization, and Genetic Linguistics'', opptrykk, University of California Press, s. 362</ref>
<ref>Lapidge, Michael, red. (2008): ''The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England'', s. 136</ref>

Danelagen oppstod som et resultat av [[norrøn]] ekspansjon inn på engelsk område på [[800-tallet]]. Våpenføre menn søkte rikdom og ære som [[viking]]er på de nærliggende [[De britiske øyer|britiske øyer]], for deretter å bosette seg og «pløye og livnære seg selv», slik ''Den angelsaksiske krønike'' uttrykte det for året [[876]].<ref>Sitert av Hall, Richard (2010): ''Viking Age Archaeology'' (series Shire Archaeology), s. 22; tilsvarende også hos Jones, Gwyn (1984): ''A History of the Vikings''. Revi. utg., Oxford: Oxford University Press, s. 221.</ref>

Danelagen kan bli beskrevet som en samling med juridiske begreper og definisjoner som ble opprettet mellom den [[Wessex|vestsaksiske]] kongen [[Alfred av England]] og den danske krigsherre [[Guthrum av Danelagen|Guthrum]]. Disse ble skrevet som følge av Guthrums nederlag etter [[slaget ved Edington]] i [[878]]. I [[886]] ble avtalen mellom Alfred og Guthrum formalisert, og grensene mellom deres riker fastsatt i bestemmelser om fredelige forhold mellom [[angelsaksere]] og nordboer. [[Språk]]utviklingen i England ble preget av anglo-norrøne [[dialekt]]er, og språkblandingen er fortsatt merkbar i moderne engelsk.<ref>[http://www.viking.no/e/england/danelaw/e-heritage-danelaw.htm?showall=1 The Danelaw - population, culture and heritage]</ref>

== Bakgrunn ==
[[Fil:Map of England Showing the Anglo-Saxon Kingdoms and Danish Districts.jpg|thumb|Kart over England med de angelsasksike kongerikene og de danske områdrene, fra ''Cassell's History of England''.]]
Fra omkring [[800-tallet]] kom det en bølge av danske angrep langs den britiske nordøst-kysten. I 865 gikk danene i land med en stor hær i [[East Anglia]] underla seg gradvis de fire angelsaksiske kongerikene i England. Hæren var sammensatt av mindre styrker ledet av ulike [[høvding]]er under lederskap som omfattet [[Halvdan Ragnarsson]] og [[Ivar Beinlause]], sønner til sagnskikkelsen [[Ragnar Lodbrok]].<ref>Sawyer, Peter (2001): ''The Oxford Illustrated History of the Vikings'', Oxford Paperbacks; ILL edition, s. 52–55</ref> Denne sammensatte hæren kalles i [[annal]]ene «den store hedenske hæren».<ref>[http://www.gutenberg.org/cache/epub/657/pg657.html Året 865 i ''Den angelsaksiske krønike'',], engelsk oversettelse i Project Gutenberg.</ref> Etter å ha inngått fred med [[East Anglia]]s konge i bytte mot hester, trakk hæren nordover. I 867 erobret den Northumbria med hovedbyen [[York]], og beseiret den nylig avsatte kong Osberht av Northumbria og tronraneren [[Ælla II av Northumbria|Ælla]]. Danene utnevnte i stedet en angelsakser til konge, marionettkongen Ekgberht som trolig kom fra angelsaksisk adel og fungerte som nordboernes skatteinnkrever,<ref>''Flores Historiarum'': Rogeri de Wendover, ''Chronica sive flores historiarum'', s. 298-299. red. H. Coxe, ''Rolls Series'', 84 (4 bind, 1841–42)</ref><ref>Higham, N.J. (1993): ''The Kingdom of Northumbria AD 350-1100''. Stroud: Sutton. ISBN 0-86299-730-5</ref> en høytstående [[fogd]].

Kong [[Æthelred av Wessex]] og hans bror [[Alfred av England|Alfred]] ledet hærene sine mot danene ved [[Nottingham]], men danene nektet å forlate sine befestninger. Kong Burgred av Mercia inngikk deretter en [[fredsavtale]] med Ivar Beinlause, hvor danene beholdt Nottingham mot å gi opp resten av Mercia uskadet.

Under Ivar Beinlause fortsatte danene sin invasjon i [[869]] ved å beseire kong Edmund av East Anglia ved Hoxne og erobre East Anglia.<ref>Haywood, John (1995): ''The Penguin Historical Atlas of the Vikings'', Penguin Books, s. 62</ref> På nytt forsøkte brødrene Æthelred og Alfred å stoppe Ivar og hæren hans i et angrep ved [[Reading (Berkshire)|Reading]], og 7. januar 871 beseiret Æthelred og Alfred danene i slaget ved Ashdown. Danene trakk seg da tilbake til Basing i Hampshire hvor Æthelred på nytt angrep dem, men ble i stedet selv overvunnet. Ivar var i stand til å følge opp denne seieren med enda en i mars ved Meretum (i dag Marton i [[Wiltshire]]).<ref>Precedo, John: [http://pages.britishlibrary.net/rhavy/heugont.html "A Brief History of Merton: Part 1 - Romans to the Norman Conquest"]. Tooting Website - History. Arkivert fra [http://web.archive.org/web/20050413092553/http://pages.britishlibrary.net/rhavy/heugont.html originalen] den 13. april 2005.</ref>

Den 23. april 871 døde kong Æthelred, og hans bror Alfred etterfulgte ham som konge av Wessex. Hans hær var svak og han ble tvunget til betale tributt til Ivar for å beholde freden med danene. I løpet av denne freden vendte danene seg mot nord og angrep Mercia, en krig som varte fram til 874. Begge lederne døde i denne krigen, både danske Ivar og Mercias kong Burgred. Ivar ble etterfulgt av Guthrum som fullførte krigen mot Mercia. I ti år hadde danene fått kontroll over [[East Anglia]], [[Northumbria]] og [[Mercia]], noe som kun etterlot et gjenværende angelsaksiske kongedømme, Wessex.<ref>Carr, Michael (juni 2001): «Alfred the Great Strikes Back» i: ''Military History Journal'', s. 65</ref>

Guthrum og danene brøt freden med Wessex i 876 da de erobret [[festning]]ene [[Wareham]] og [[Exeter]]. Alfred beleiret danene som ble tvunget til å overgi seg, da deres forsterkninger gikk tapt i en storm. To år senere angrep Guthrum på nytt, men Alfred overrasket ham ved å angripe hans styrker som holdt vinterkvarter i [[Chippenham]]. Alfred ble reddet da den danske hæren på kanskje 1200 menn kom mot hans bakside ble beseiret av en mindre styrke i slaget ved Cynuit.<ref>Abels, Richard (1998): ''Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England''. Abingdon: Routledge. ISBN 0-5820-4047-7. s. 153–154</ref><ref>''Den angelsaksiske krønike'', [http://www.gutenberg.org/cache/epub/657/pg657.html oppslag for året 878], engelsk oversettelse ved Project Gutenberg.</ref> Den moderne lokaliseringen av Cynuit er omstridt, men blant forslagene er Countisbury.høyden i nærheten av Lynmouth i [[Devon]], eller slottet Kenwith, [[Bideford]] i [[Devon]], eller Cannington i nærheten av [[Bridgwater]] i [[Somerset]].<ref>Kendrick, T.D. (1930): ''A History of the Vikings''. New York: Charles Scribner's Sons. s. 238.</ref> Alfred ble tvunget til å søke dekning for en tid, men kom tilbake våren 878 for å samle en hær og angripe Guthrum ved [[Slaget ved Ethandun|Edington]]. Danene ble beseiret og trakk seg tilbake til Chippenham hvor Alfred beleiret dem og til sist tvang fram en overgivelse. Han stilte som krav at Guthrum lot seg [[dåp|døpe]]. Alfred stilte som [[gudfar]].<ref>Hadley, D. M. (2000): ''The Northern Danelaw: Its Social Structure, c. 800–1100''. Leicester University Press, s. 310</ref>

== Danelagens betydning ==
De innvandrede danene hadde en kultur som skilt seg markant fra den angelsaksiske. De skandinaviske [[enklave]]ne økte i antall og omfang, og etter hvert ble nordboernes kontroll så omfattende at de kan omtales som kongedømmer.

I 878 ble Danelagens territorium fastsatt som området nord og øst for den [[Romerriket|romerske]] veien [[Watling Street]]. Områder i [[Wessex]] som hadde blitt erobret ble gitt tilbake til angelsakserne. Det kan også beskrives som området nord for en linje trukket fra [[London]] til [[Mersey]]. Grensene ble formalisert i [[Wedmoretraktaten]], som ble inngått etter [[slaget ved Edington]] i [[878]], der kong Alfred beseiret danene.

Danenes makt i regionen ble formelt konsolidert i Wedmore-[[traktat]]en. For Alfred den store var dette ikke ettergivenhet; tvert om betydde det at det ble etablert et klart definert dansk område at han fikk konsolidert sin egen maktbase og definerte en klar grense som skulle forsvares. Etter at Guthrum ble beseiret av Alfred og tvunget til å konvertere til [[kristendom]]men innebar det også et drastisk skifte i maktbalansen, ettersom biskoper og presteskap i området i all hovedsak var angelsaksere.

De viktigste befestede byene var [[Leicester, England|Leicester]], [[Lincoln, England|Lincoln]], [[Nottingham]], [[Stamford]] og [[Derby, England|Derby]]. Disse ble omtalt under fellesbetegnelsen [[De fem burgher i Danelagen|«de fem festningsbyene»]] (''The Five Boroughs'', fra den opprinnelige betydning av ''borough'' (''burh''), «befestet by»).

Mange [[bispedømme]]r i Danelagen sluttet å fungere, og grensene deres endret seg. Tidligere tenkte en seg at vikingene brøt ned kirkens organisasjon i områder de erobret, men nyere forskning tyder heller på at kirkens funksjon avtok i Danelagen fordi de engelske kongene i [[Wessex]] - som selv ødela kirker i Danelagen - ikke ønsket nye biskoper der. Det var [[erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen i Canterbury]] som vigslet dem, og han sorterte selv under kongene i Wessex. Uten biskoper ble ingen nye prester vigslet, og dermed la kirken i Danelagen gradvis ned.<ref>[https://www.europas-historie.net/danelagen-a.htm «Danelagen», ''europas-historie.net]</ref>

== Arven etter Danelagen ==
Danenes innvandring gjenspeiles i [[stedsnavn]], der «toft» eller ''croft'' er et jordstykke i en landsby, gjerne ¼ - 1 ''[[acre]]'', omgitt av en grøft eller forhøyning, med plass til [[våningshus]] og grønnsakhage. «Toft» er ordet i Danelagen, ellers i England kalles det ''croft''.<ref>[https://thehistoryofengland.co.uk/resource/12th-century-village/ 1100-tallets landsby, ''thehistoryofengland.co.uk]</ref> Endelsen -by i stedsnavn ses overalt i området.

Angelsaksisk og [[norrønt]] var såpass like språk at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som utviklet seg i Danelagen, har spredt seg og førte til at norrøne [[lånord]] ble tatt opp i engelsk, spesielt i nordøstlige [[dialekt]]er.

Fire av de fem festningsbyene ble administrasjonsbyer i [[grevskap]]ene de ligger i; Stamford var den eneste som ikke fikk slik status, antagelig på grunn av nærheten til [[Rutland]] som er et særegent område rent administrativt.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Stenton, Frank M. (1910): Types of Manorial Structure in the Northern Danelaw, London.
* ''The Anglo-Saxon Chronicles'', Tiger Books International, oversatt av Anne Savage, 1995.
* Mallett, Lynda; Reddish, Stuart; et al (2012): ''Community archaeology at Thynghowe, Birklands, Sherwood Forest''; Transactions of the Thoroton Society of Nottinghamshire, bind 116.
* Mawer, Allen (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Danelagh «Danelagh»] i: Chisholm, Hugh: ''Encyclopædia Britannica'' '''7''' (11. utg.). Cambridge University Press. s. 803–804.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/1689955.stm «Blood of the Vikings»], BBC
* [http://www.bbc.co.uk/history/ancient/vikings/index.shtml Viking History Links], BBC
* [http://issuu.com/piro.co.uk/docs/according_to_ancient_custom_-_thynghowe?mode=window&backgroundColor=%23222222 According to Ancient Custom: Research on the possible Origins and Purpose of Thynghowe Sherwood Forest]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Storbritannias historie]]
[[Kategori:Vikingtiden i England]]