Redigerer Nazi-Tyskland

{{Infoboks tidligere land2
|lokalt navn = Deutsches Reich
|tradisjonelt langt navn = «Det tredje rike»
|kortnavn = Tyskland
|kontinent = Europa
|land = Tyskland
|periode = [[Mellomkrigstiden]]<br />[[andre verdenskrig]]
|status = Enhetsstat
|statustekst = [[Enhetsstat]]
|rike = Det tyske rike
|styreform = [[Nasjonalsosialisme|Nasjonalsosialistisk]] [[totalitarisme|totalitær]] [[ettpartistat]]
|år start = 1933
|år slutt = 1945
|hending start = ''[[Machtergreifung]]''
|dato start = [[30. januar]] [[1933]]
|hending1 = ''[[Gleichschaltung]]''
|dato hending1 = [[27. februar]] [[1933]]
|hending2 = ''[[Anschluss]]''
|dato hending2 = [[12. mars]] [[1938]]
|hending3 = [[Felttoget i Polen|Angrepet på Polen]]
|dato hending3 = [[1. september]] [[1939]]
|hending4 = [[Adolf Hitler#Hitlers endelikt i Førerbunkeren|Adolf Hitlers død]]
|dato hending4 = [[30. april]] [[1945]]
|hending slutt = [[Andre verdenskrig#Tysklands nederlag|Tysklands kapitulasjon]]
|dato slutt = [[8. mai]] [[1945]]
|f1 = Weimarrepublikken|'''Weimarrepublikken'''
|flagg f1 = Flag of Germany (3-2 aspect ratio).svg
|fil f1 =
|f2 = Østerrike
|flagg f2 = Flag of Austria.svg
|f3 = Tsjekkoslovakia
|flagg f3 = Flag of Czechoslovakia.svg
|f4 = Andre polske republikk|Polen
|flagg f4 = Flag of Poland.svg
|f5 = Saargebiet
|flagg f5 = Flag of Saar 1920-1935.svg
|f6 = Fristaden Danzig
|flagg f6 = Flag of the Free City of Danzig.svg
|f7 = Luxemburg
|flagg f7 = Flag of Luxembourg.svg
|f8 = Memelland
|flagg f8 = Flag of the Klaipėda Region.svg
|f12 = Alsace-Lorraine
|flagg f12 = Flag of France.svg
|f13 = Drava Banovina
|flagg f13 = Flag of the Kingdom of Yugoslavia.svg
|f14 = Eupen-Malmédy
|flagg f14 = Flag of Belgium.svg
|e1 = Den allierte okkupasjonen av Tyskland|'''Okkuperte Tyskland'''
|flagg e1 = Merchant Flag of Germany (1946-1949).svg
|fil e1 =
|e2 = Den allierte okkupasjonen av Østerrike|Okkuperte Østerrike
|flagg e2 = Flag of Austria.svg
|e3 = Folkerepublikken Polen|Polen
|flagg e3 = Flag of Poland.svg
|e4 = Tsjekkoslovakia
|flagg e4 = Flag of Czechoslovakia.svg
|e5 = Luxemburg
|flagg e5 = Flag of Luxembourg.svg
|e7 = Alsace-Lorraine
|flagg e7 = Flag of France.svg
|e9 = Eupen-Melmédy
|flagg e9 = Flag of Belgium.svg
|e10 = Kaliningrad oblast
|flagg e10 = Flag of the Soviet Union (1936-1955).svg
|flagg = Flag of German Reich (1935–1945).svg
|flaggtype = [[Tysklands flagg|Flagg]]
|våpen = Reichsadler der Deutsches Reich (1933–1945).svg
|symboltype = [[Tysklands våpen|Våpen]]
|kart = Greater German Reich in 1942.png
|karttekst = Kart over Europa i 1942. «Det stortyske rike» er i mørkest farge
|hovedstad = [[Berlin]]
|hovedstad eksil =
|nasjonalmotto = ''Ein Volk, ein Reich, ein Führer''<br />«Ett folk, ett rike, en fører»
|nasjonalsang = ''[[Deutschlandlied]]'' (offisielt)<br /><small>I praksis: kun første vers, deretter ''[[Horst-Wessel-Lied]]''</small>
|språk = [[Tysk]]
|valuta = [[Reichsmark|Riksmark]]
|leiar1 = [[Paul von Hindenburg]]
|år leiar1 = 1933–1934
|leiar2 = [[Adolf Hitler]]
|år leiar2 = 1934–1945
|leiar3 = [[Karl Dönitz]]
|år leiar3 = 1945
|nestleiar1 = [[Adolf Hitler]]
|år nestleiar1 = 1933–1945
|nestleiar2 = [[Joseph Goebbels]]
|år nestleiar2 = 1945
|nestleiar3 = [[Lutz Schwerin von Krosigk]]
|år nestleiar3 = 1945
|tittel nestleiar = [[Tysklands kanslere|Kansler]]
|hus1 = [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|Riksdagen]]
|hus2 = [[Riksrådet (Tyskland)|Riksrådet]]
|stat år1 = 1941
|stat areal1 = 696265
|stat innb1 = 90030775 
}}
{{Tyskhistorie}}
<onlyinclude>{{thumb|Hitler Nürnberg 1935.jpg|[[Adolf Hitler]], fører i det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] partiet [[NSDAP]] og [[kansler|rikskansler]] i Tyskland, [[Hitlerhilsen|hilser]] paraderende [[Sturmabteilung|SA]]-menn under [[Rikspartidagene|rikspartidagen]] i [[Nürnberg]] i [[1935]]. Bak i bilen ligger «[[Blodfanen]]», partiets seremonielle hakekorsflagg.}}
'''Nazi-Tyskland'''{{Efn|Blir brukt som kortform for «det nasjonalsosialistiske Tyskland».}}, offisielt '''Det tyske riket'''{{Efn|[[tysk]]: ''{{språk|de|Deutsches Reich}}''}}, og fra 1943 '''Det stortyske riket'''{{Efn|[[tysk]]: ''{{språk|de|Großdeutsches Reich}}''}}, var perioden av [[Tyskland|Tysklands]] historie, fra [[Adolf Hitler|Hitlers]] maktovertagelse i januar [[1933]] til avslutningen av [[andre verdenskrig]] i [[1945]]. Etter maktovertakelsen ble andre partier snart forbudt og [[NSDAP|Nazipartiet]] ble det eneste lovlige partiet i Tyskland. Forfølgelsene av landets jødiske minoritet ble trappet opp fra 1935 og kulminerte med folkemordet på [[holocaust|omkring 6 millioner jøder]] i okkuperte områder. Denne perioden er også kjent under betegnelsen '''''Det tredje riket'''''.</onlyinclude>

Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i [[Versailles-traktaten]], men Hitlers regimet innledet snart opprusting i hemmelighet. [[Østerrike]] ble [[Anschluss|innlemmet i riket]] i april 1938. Blant etniske tyskere i [[Tsjekkoslovakia]]s [[Sudetenland]] var det stemning for å overføre området til Tyskland, og [[Sudetenkrisen]] sommeren 1938 endte med [[Münchenavtalen]] der Tsjekkoslovakia måtte avstå området til Tyskland. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over hele Böhmen og Mähren, mens et lydrike ble opprettet i [[Slovakia]].

Tyskland gikk til krig mot Polen 1. september 1939. Da [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt. Polen ble erobret etter en måneds kamp og delt med Sovjetunionen som invaderte de østlige provinsene. Frankrike og Storbritannia innledet ikke noe felttog i den perioden som kalles [[Phony War]]. Danmark ble besatt på kort tid 9. april 1940, mens Norge fikk støtte av britiske, franske og polske styrker og Tyskland tapte sitt første slag i Narvik. I mai ble Belgia, Nederland og Luxembourg besatt, og etter noen ukers kamp i [[slaget om Frankrike]] kapitulerte de franske styrkene. Den tyske rustningsindustrien ble forsterket med tvangsarbeidere fra okkuperte områder.

Sommeren 1941 ble Jugoslavia og Hellas erobret og [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|tyske styrker avanserte raskt gjennom Sovjetunionen]] fra 22. juni. Etter slaget om Stalingrad hadde sovjetisk styrker overtaket på Østfronten. Etter at USA kom med i krigen i desember 1941 var Tyskland i krig med store deler av verden. [[De allierte (andre verdenskrig)|Allierte]] styrker gikk i land i Italia i 1943 og Normandie i 1944. Byer nord i Tyskland (særlig Hamburg, men også Berlin) ble gjenstand for omfattende allierte flybombing. Tyskland ble invadert av sovjetiske styrker fra øst og britiske og amerikanske styrker fra vest. Hitler tok sitt eget liv 30. april 1945 og regimet kapitulerte 8. mai. Tyskland og Berlin ble [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|okkupert av de allierte]] som fikk ansvar for hver sin sone.

I Tysklands krigføring ble omkring 4 millioner av landets innbyggere [[Dødsfall under andre verdenskrig|drept på slagmarken]], over 1 million sivile døde, til sammen over opp mot 10 % av innbyggerne. De allierte gjennomførte et omfattende rettsoppgjør i Tyskland, der [[Nürnbergprosessen]] mot ledende personer er særlig kjent.

[[Sommer-OL 1936]] ble arrangert i Berlin og ble brukt til propagandaformål av naziregimet. I tysk språkbruk brukes om den samme perioden betegnelsen «Zeit des Nationalsozialismus» (den nasjonalsosialistiske tid), forkortet «NS-Zeit».

== Navn ==
Nasjonalsosialistene selv omtalte landet som «Det tredje rike» (tysk: Das dritte Reich). Denne betegnelsen bygget på at [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det tysk-romerske riket]] skulle anses som «det første riket», og [[Tysklands historie (1871–1918)|Det tyske keiserrike]] «det andre riket».

Det offisielle navnet på den tyske staten hadde siden 1871 vært [[Deutsches Reich]] (Det tyske riket), og dette vedvarte til 1945. Betegnelsen «Großdeutsches Reich» (Det stortyske rike) ble i enkelte sammenhenger brukt parallelt fra 1938 etter [[Anschluss]], og hyppigere fra 1943. Betegnelsen «Großdeutsch» (stortysk) ble brukt første gang i 1848/49 av den politiske retning som i [[Frankfurtparlamentet]] arbeidet for en samlet tysk nasjon, inkludert [[Østerrike]].

== NSDAP tar kontrollen ==
{{Utdypende artikkel|Machtergreifung|Adolf Hitlers regjering}}I januar 1933 kom [[Adolf Hitler]] til makten i Tyskland. Til tross for at partiet var i mindretall, ble han utnevnt av [[Reichspräsident]] [[Paul von Hindenburg|Hindenburg]] til [[Tysklands kanslere|kansler]], forøvrig etter press fra [[Franz von Papen]]. Hitler ledet en koalisjonsregjering der nasjonalsosialistene var i mindretall, men hvor de besatt viktige ministerposter.

=== Riksdagen brenner ===
{{utdypende|Riksdagsbrannen}}
Natt til 27. februar 1933 sto [[Riksdagsbygningen i Berlin]] i flammer. Politiet fant en [[nederland]]sk [[kommunist]], [[Marinus van der Lubbe]], liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og [[Hermann Göring]] kom raskt til stedet og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene stod bak brannen og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]]. KPD ble fra [[1. mars]] forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert. 

I mars ble tre [[Bulgaria|bulgarske]] kommunister arrestert, hvorav [[Georgi Dimitrov]] var den mest kjente. Bulgarerne og van der Lubbe ble senere i 1933, stilt for retten i [[Leipzig]]. van der Lubbe ble funnet skyldig og henrettet [[10. januar]] [[1934]]. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende [[radio]]. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte ''[[Volksgerichtshöfe]]'', Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv og folkedomstolene ble senere beryktet for det høye antall idømte dødsdommer.

Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident [[Paul von Hindenburg]] til å få Hindenburg til å erklære [[unntakstilstand]]. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret ([[Riksdagsbrannforordningen]]) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at [[Komintern]] stod bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter [[Valget i Tyskland 1933|valget 5. mars 1933]] kom den såkalte [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov|Bemyndigelsesloven]], som ga rikskansleren diktatoriske fullmakter.

Dette valget var det siste riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929. 

De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52 % av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30 %.

Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, blant annet provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå økte høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men å stemme på SPD eller KPD var ikke forbundet med direkte fare. Stemmene ble korrekt telt opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.

Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25 % av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.<ref>For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se [http://www.gonschior.de/weimar her].</ref>

=== De andre partiene forsvinner ===
De andre [[Politisk parti|politiske partiene]] ble etter hvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De [[Sosialliberalisme|venstreliberale]] [[Deutsche Demokratische Partei|Deutsche Staatspartei]] ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nasjonalsosialistene.

Den [[14. juni]] 1933 ble [[NSDAP]] Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen bestod fortsatt, men nå bare av nasjonalsosialister.

=== Hindenburgs død ===
[[Fil:Paul von Hindenburg Gw hindenburg 01.png|thumb|left|Paul von Hindenburg, tysk president 1925–1934]]

Nasjonalsosialistene fikk enda mer utvidede fullmakter [[20. januar]] [[1934]] da en ny lov som fratok de tyske delstatene makt ble vedtatt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nasjonalsosialistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin og oppløste delstatenes egne parlament.

[[2. august]] døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som stod i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen ''[[fører]] og rikskansler''.

Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av [[republikk]]en var borte og Tyskland var nå et totalitært regime.

=== Hitler tar kontroll over SA ===
:''Utdypende artikkel: [[De lange knivers natt]]''

[[Sturmabteilung]] (SA) var en paramilitær nasjonalsosialistisk gruppe opprettet av Hitler selv i [[1920]]. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på [[1920-årene|20-tallet]], men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære [[Ernst Röhm]] var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon. Videre stod Hitler under et press fra de militære da SA og Röhm stadig høyere artikulerte kravet om formelle posisjoner innen de væpnede styrker.

Natt til [[30. juni]] 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikkert bevis for at Röhm planla et kupp og fikk ham arrestert denne natten. 

Hitler hadde også alliert seg med de andre nasjonalsosialistiske toppene [[Hermann Göring]], [[Joseph Goebbels]], [[Heinrich Himmler]] og [[Reinhard Heydrich]]. Ved hjelp av [[Schutzstaffel|SS]] fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble så omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.

Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var [[Kurt von Schleicher]], tidligere rikskansler.

Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, [[Wehrmacht]] overtok for det tidligere [[Reichswehr]].

=== Forhold til kirken ===
Nazistene fikk i 1933 [[den katolske kirke]]s støtte ved å love å beskytte kirken. Samtidig forsøkte nazistene å undergrave den protestantiske kirkes institusjoner og skape en forent protestantisk kirke, og forsøkte å ta kontroll over [[synode]]n.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2t4ds5|tittel=Raphael Lemkin and the Concept of Genocide|etternavn=Irvin-Erickson|fornavn=Douglas|dato=2017|utgiver=University of Pennsylvania Press|isbn=978-0-8122-4864-7|ref={{SfnRef|Irvin-Erickson2017}}}}</ref>

== Hitlers økonomiske politikk ==
Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også [[landbruk]]et slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene.
[[Fil:Hjalmar-Horace-Greeley-Schacht.jpg|thumb|[[Hjalmar Schacht]], tysk riksbankpresident og ''Reichswirtschaftsminister'' («økonomiminister»)]]

Hitler allierte seg fort med storindustrien. I et møte med industrialister i 1932, i regi av [[ThyssenKrupp|Thyssen]], avviste Hitler kategorisk at hans parti hadde sosialistiske mål. Han bekjente seg til privat eiendomsrett, og avviste at NSDAP tjente arbeiderklassens interesser. Videre hevdet Hitler at kun et diktatur ledet av han selv kunne forsvare privat eiendomsrett, og lovet blant annet å føre en politikk som forbedret bedriftenes profitt, utryddet [[Marxismen|marxismen]], og kuet arbeiderklassen. Dette ble godt mottatt, og tungindustrien åpnet pengesekken for NSDAP.<ref>Pauwels, Jacques R: ''Big Business and Hitler'', side 42-43, Lorimer 2017</ref> I 1933 utnevnte han [[Hjalmar Schacht]] til ny president i riksbanken. Schacht var vel ansett i det tyske næringslivet og dette beroliget de som fortsatt var redd for at Hitler skulle føre en venstreorientert økonomisk politikk. Nazistene privatiserte en rekke store banker, industrikonserner og skipsverft. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.<ref>Bel, Germà: [http://www.ub.edu/graap/nazi.pdf «Against the mainstream: Nazi privatization in 1930s Germany»]</ref> 

Samfunnsøkonomisk la Hitler seg noe over mot en særegen form for «planøkonomi»<ref name="snl">{{Kilde www|forfatter=Kjetil Simonsen|tittel=Nazisme|url=https://snl.no/nazisme|utgiver=[[Store norske leksikon]]|dato=22. mai 2014|besøksdato=7. mai 2015}}</ref> i tett samarbeid med næringslivslederne, hvor den private eiendomsretten ikke var truet og hvor nazi-regimet brukte økonomiske incentiver for å stimulere næringslivet til å dekke sine behov. Nazistene tilbød kontrakter som sikret statssubsidier og garantert profitt.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner , Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 403</ref>

Hitler ville satse mye på å bygge ut [[tungindustri]]en ytterligere, da han så på denne som en bærebjelke i økonomien og viktig til å ruste landet opp igjen.

Hitler stimulerte også økonomien ved å sette i gang store offentlige byggeprosjekter. Mest kjent er nettet av [[motorvei]]er, de såkalte [[Autobahn]]. Utbyggingen av veiene skaffet arbeid til mange og ga bilindustrien viktig hjelp.

Industrien ble også oppmuntret til å forske på syntetiske produkter. Hitler ville unngå å havne i samme situasjon som under [[første verdenskrig]], da Tyskland måtte gi opp på grunn av manglende forsyninger uten egentlig å ha tapt krigen militært. Det var spesielt viktig å utvikle [[Fischer-Tropsch-prosessen|kunstig]] [[bensin]], noe [[IG Farben|I.G. Farben]] greide i 1934 ved hjelp av [[statsstøtte]].

Samtidig prøvde nasjonalsosialistene å reformere jordbruket ved å innføre maksimalgrenser på hvor mye gjeld som kunne ligge på en [[gård]]. Dette gav imidlertid ikke den ønskede effekten, og produksjonen gikk bare nedover. Resultatet var at Tyskland måtte [[internasjonal handel|importere]] [[mat]]varer, noe som gikk på bekostning av våpenimporten. Tyskland fikk et stort underskudd på [[handelsbalanse]]n på grunn av denne importen.

Tyskland hadde likevel stor økonomisk fremgang på [[1930-årene|30-tallet]]. Veksten i industrien var så stor at handelsunderskuddet ble av sekundær betydning. På grunn av lavere arbeidsledighet og større tilgang på forbruksvarer, kom veksten i stor grad vanlige folk til gode.

I denne perioden forflyttet Tysklands industrielle tyngdepunkt seg også østover. Tradisjonelt hadde de vestlige bystrøkene, som [[Düsseldorf]], [[Gelsenkirchen]] og [[Dortmund]], hatt mesteparten av industrien. Mye av den nybygde industrien på 30-tallet ble bygd i [[Midt-Tyskland]] og i [[de tidligere tyske østområdene]]. Disse østligere områdene hadde tidligere stort sett vært jordbruksområder, men gikk inn i en rivende utvikling i Hitlertiden.

== Jødeforfølgelser ==
[[Fil:HolocaustMahnmalLuft.jpg|thumb|left|Minnesmerke for Europas drepte jøder i [[Berlin]]]]
Hitler satte straks i gang med [[Antisemittisme|forfølgelse av jøder]] da han kom til makten. Det ble stadig innført regler og påbud for [[jødedom|jøder]], og jøder fikk forbud mot å jobbe i staten og militærvesenet og ble uønsket i utdanningssystemet. 

I [[1935]] kom de såkalte [[Nürnberg]]-lovene, som kriminaliserte ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Senere ble jødiske menn pålagt å ta «Israel» som mellomnavn, og jødiske kvinner måtte legge «Sarah» til navnet. Jøder fikk også en gul «J» stemplet i passet.

Jødiske butikker ble systematisk ødelagt av SA og jøder ble stadig trakassert. Den største aksjonen kom natt til [[10. november]] [[1938]], en natt som ble kjent som [[krystallnatten]]. {{formatnum:1500}} [[synagoge]]r ble satt i brann, {{formatnum:7000}} jødiske butikker ble ramponert og {{formatnum:20000}} jøder og andre «uønskede» ble satt i [[konsentrasjonsleir]].

Mange jøder forlot Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene. Noen drog til [[USA]] og andre til andre [[Europa|europeiske]] land.

Krystallnatten førte til at mange utenlands fordømte nasjonalsosialistene. USA hjemkalte bl.a. sin [[ambassadør]] i Berlin. Jødeforfølgelsene gjorde at nasjonalsosialistiske og [[fascisme|fascistiske]] bevegelser i andre land mistet lokal støtte og sympati.

== Opprustning og stedfortrederkriger ==
{{utdypende|Tysklands opprustning i 1930-årene}}
Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i [[Versaillestraktaten|Versailles-traktaten]]. [[Reichsmarine|Marinen]] ble begrenset til seks større krigsskip, og [[Deutsches Heer#Reichswehr 1918–1935|hæren]] ble begrenset til {{formatnum:100000}} mann, hvorav kun {{formatnum:4000}} offiserer. Tyskland fikk ikke lov til å ha noe [[flyvåpen|luftforsvar]].

Allerede fra 1933 gikk Hitler inn for å bygge opp de militære styrkene. Dette måtte gjøres i hemmelighet så [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] ikke oppdaget opprustningen. 

Opprustningen var nå kommet så langt at britene og franskmennene måtte svare. Frankrike økte varigheten av [[verneplikt]]en, og britene gikk i gang med å utvide marinen. Hitler svarte øyeblikkelig med å også innføre verneplikt i Tyskland, samtidig som han erklærte at Tyskland ikke hadde til hensikt å overholde rustningsbegrensningene i [[Versaillestraktaten|Versailles-traktaten]]. Tyskland gikk derfor i gang med å bygge opp [[Deutsche Luftwaffe|Luftwaffe]] igjen.

De andre stormaktene reagerte i liten grad på dette. Storbritannia, Italia og Frankrike prøvde å opptre samlet og protestere uten at Hitler brydde seg. [[Folkeforbundet]] fordømte Hitlers politikk, men Tyskland hadde meldt seg ut av Folkeforbundet allerede ved Hitlers maktovertagelse, noe som gjorde at de stod uten sanksjonsmuligheter.

Hitler ønsket å bygge opp den tyske flåten igjen, men så fort at han ikke hadde ressurser nok til å bygge opp både hæren og flåten. Løsningen var å gjøre [[Den tysk-britiske flåteavtale|en avtale med Storbritannia]] om at størrelsen på den tyske overflateflåten ikke skulle overstige 35 % av størrelsen på den britiske overflateflåten. Tyskland kunne ha like mange [[undervannsbåt|ubåter]] som Storbritannia. Hitler anså avtalen som en stor diplomatisk seier.

=== Italias angrep på Etiopia ===
{{utdypende|Den italiensk-abessinske krig}}
I oktober 1935 angrep Italia [[Etiopia]]. Dette bidro til at [[demokrati]]ene Frankrike og Storbritannia så med stor skepsis på [[Benito Mussolini|Mussolini]], og blokkerte handelen med landet. Tyskland benyttet denne sjansen til å nærme seg Italia, og fortsatte å handle med Mussolini.

=== Borgerkrigen i Spania ===
{{utdypende|Den spanske borgerkrig}}
I [[1936]] brøt det ut borgerkrig i [[Spania]]. Både Italia og Tyskland støttet [[nasjonalisme|nasjonalistene]], ledet av [[Francisco Franco]], og støttet Franco militært. De felles målene i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Den [[1. november]] 1936 snakket Mussolini i en tale om «aksen mellom Roma og Berlin», den nye alliansen [[aksemaktene]] var en realitet. På grunn av den russiske støtten til republikken, ønsket de vestlige stormaktene ikke å gripe inn på den legale regjeringens side, og overlot spanjolene til sin skjebne. Dette førte til at en rekke frivillige, ofte fra arbeiderklassen i England, Norge, Frankrike og andre europeiske land, meldte seg på republikkens side. 

Tyskland sendte i 1936 tropper inn i den demilitariserte sonen [[Rhinland]]. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Samtidig var det et alvorlig brudd på Versailles-traktaten. Siden Frankrike ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig reagerte.

== Grenseutvidelser før krigen ==
=== Reintegreringen av Saar-området ===
{{Utdypende artikkel|Saargebiet}}
Det katolske Saarland var etter første verdenskrig administrert og okkupert av England og Frankrike på vegne av [[Folkeforbundet]], og i januar 1935 ble det avholdt folkeavstemming om framtidig tilhørighet. Etter aktiv valgkamp fra Tysklands side deltok 65 % av de stemmeberettigede, 90% stemte for tilslutning til Tyskland.

=== Overtagelsen av Østerrike ===
:''Utdypende artikkel: [[Anschluss]]''
[[Fil:Stimmzettel-Anschluss.jpg|miniatyr|På stemmeseddelen er temaet fritt oversatt angitt slik: Er du enig i gjenforeningen av Tyskland og Østerrike fra 13. mars 1938, og vil du stemme for listen til vår fører Adolf Hitler? Ja (størst sirkel) . Nei (minst sirkel).]]
Tyskland presset stadig på for et tett samarbeid med lillebroren i sør, [[Østerrike]]. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den [[11. juli]] 1936 der Tyskland anerkjente Østerrikes suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for at Østerrike skulle forenes med Tyskland. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.

Østerrike hadde også sitt eget nasjonalsosialistiske parti, [[Østerriksk nasjonalsosialisme|DNSAP]], ledet av [[Arthur Seyss-Inquart]]. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler [[Kurt Schuschnigg]] tok dette opp med Hitler under et møte i [[Berchtesgaden]].

Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen, for å legge press på Schuschnigg.

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble [[minister|innenriksminister]], og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning om spørsmålet.

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes da det var usikkert hva utfallet ville bli. Hen krevde derimot at den østerrikske presidenten, [[Wilhelm Miklas]], skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.

Hitler svarte på dette [[12. mars]] med å sende [[Wehrmacht]] inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper.

Hitler drog selv til Østerrike, og ble møtt av jublende folkmasser. Hitler erklærte så det østerrikske ''Anschluss'', Østerrike skulle innlemmes i Tyskland som provinsen [[Ostmark]]. Hitler avholdt folkeavstemning om dette [[10. april]] og fikk støtte av over 99 % av velgerne i et valg som verken var fritt eller hemmelig.

=== Sudetenland ===
{{utdypende|Münchenavtalen}}
[[Fil:Deutschesreich1939.png|mini|350px|Grensene etter [[Münchenavtalen]]]]
Staten [[Tsjekkoslovakia]] ble opprettet etter første verdenskrig som en stat for [[tsjekkere]] og [[slovaker]]. Landet hadde imidlertid en stor tysk minoritet, det var over [[Sudettyskere|tre millioner tsjekkoslovaker med tysk som morsmål]]. Disse bodde stort sett i området [[Sudetenland]] som lå opp mot den tyske grensen.

Tsjekkoslovakias demokratiske styresett og landets [[allianse]]r med Frankrike og Sovjetunionen irriterte Hitler. Hitler brukte tyskerne i Sudetenland som middel for å ødelegge Tsjekkoslovakia. Med henvisning til prinsippet om [[nasjonal selvråderett]] krevde han i 1938 at tyskerne der skulle få lede seg selv.

Dette var helt uakseptabelt for Tsjekkoslovakias regjering. Sudetenland med sitt fjellandskap og sine be[[festning]]er, var vitalt for landets forsvarsevne. Samtidig var viktig tungindusti som f.eks. [[Škoda|Škoda-fabrikkene]] plassert her.

Da regjeringen i [[Praha]] nektet å følge de tyske kravene, truet Hitler med [[krig]]. Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen ønsket imidlertid ikke krig med Tyskland og bad den tsjekkiske presidenten [[Edvard Beneš]] om å følge det tyske diktatet.
[[Fil:Deutschland 1939.png|thumb|left|Tyskland etter innlemmelsen av [[Böhmen]], [[Mähren]] og [[Østerrike]]]]
Den britiske statsministeren [[Neville Chamberlain]] drog til Tyskland, for å møte Hitler. Chamberlain gikk med på at Tyskland kunne annektere Sudetenland så lenge Hitler ikke kom med flere krav.

Avtalen om Tysklands overtakelse av Sudetenland, den såkalte [[Münchenavtalen]], ble undertegnet i [[München]] [[29. september]] 1938 av Neville Chamberlain, [[Édouard Daladier|Edouard Daladier]] og Benito Mussolini. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var ikke representert. Fra [[1. oktober]] ble Sudetenland en del av det tyske riket. Denne avtalen brukes ofte som eksempel på at man må vise fasthet overfor diktatorer, for å hindre dem i å nå sine mål. USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte for eksempel i april 1999 i forbindelse med angrepet på Jugoslavia, at hun har «München som sitt intellektuelle kompass». Dette er en feiltolkning, Hitler var rasende fordi vestmaktene ikke valgte krig. Det avtalen klarest viser, er at vestmaktene var villige til det meste så lenge Hitler angrep østover. 

=== Innmarsjen i Tsjekkoslovakia ===
Hitler var imidlertid ikke fornøyd før hele Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere. I mars [[1939]] ønsket slovakiske separatister selvstyre for [[Slovakia]]. Hitler lovet den slovakiske lederen [[Jozef Tiso|Josef Tiso]] selvstyre og truet den tsjekkoslovakiske regjeringen med krig om de motsatte seg uavhengighet for Slovakia.

Den tsjekkoslovakiske regjeringen gjorde nå alt den kunne for å unngå krig med Tyskland. Hitler hadde imidlertid bestemt seg og informerte Tsjekkoslovakia om at tyske tropper snarest ville innta landet. Den nye presidenten, [[Emil Hácha]], så at landet ikke kunne forsvare seg effektivt mot den tyske hæren og ga ordre om at man ikke skulle gjøre motstand under [[invasjon]]en. [[15. mars]] rykket tyske tropper inn i [[Böhmen-Mähren]] og Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som uavhengig stat.

== Krigen nærmer seg ==
Etter første verdenskrig var byen [[Fristaden Danzig|Danzig]] blitt en såkalt [[fristad]] under ledelse av Folkeforbundet. Dette skjedde til tross for at byen hadde en overveldende majoritet at etnisk tyske innbyggere. Danzig (polsk: Gdańsk) ble Polens eneste havneby og var derfor nødvendig, for å sikre landet adgang til Østersjøen.

Hitler ønsket å tilbakeføre Danzig til Tyskland. Den tyske utenriksministeren [[Joachim von Ribbentrop]] tok spørsmålet opp med den polske [[ambassadør]]en [[Józef Lipski]] [[24. oktober]] 1938. Den polske regjeringen var naturlig nok noe skeptisk og bestemte seg for å avvente situasjonen.

Hitler hadde håpet at den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia skulle skremme polakkene til å gå med på de tyske krav. Hendelsene i Tsjekkoslovakia fikk heller motsatt effekt. Storbritannia hadde endelig mistet troen på Hitler og signaliserte til Polen at de støttet Polen i disputten om Danzig. Med britisk støtte nektet Polen å gå med på kravet om overgivelse av Danzig. Da Hitler så at diplomatisk press ikke førte frem begynte han å forberede en invasjon av Polen. 23. mai [[1939]] forklarte Adolf Hitler imidlertid sine offiserer at grunnen til invasjonen ikke var Danzig, men Tysklands behov for [[Lebensraum]]. Detaljene av dette konseptet ble senere formulert i [[Generalplan Ost]].

[[23. august]] 1939 ble verden overrasket av den såkalte [[Molotov–Ribbentrop-pakten|Molotov-Ribbentrop-pakten]]. Denne pakten var en avtale mellom erkefiendene Tyskland og Sovjetunionen. Offisielt var det en ikke-angrepsavtale, men avtalen hadde også en hemmelig del. En deling av Polen ble avtalt, de vestlige områdene skulle tilfalle Tyskland og de østlige skulle innlemmes i Sovjetunionen. Samtidig fikk [[Josef Stalin|Stalin]] frie hender overfor [[Finland]], [[Estland]] og [[Latvia]].

Denne avtalen gjorde Hitler sikker på at Frankrike og Storbritannia ikke ville oppfylle sine forpliktelser overfor Polen. Hitler planla derfor et angrep innen kort tid. Samtidig gjorde Chamberlain det klart overfor Hitler at Storbritannia stod på sin forpliktelse til å forsvare Polen. 

Chamberlains tidligere ettergivenhet, gjorde at Hitler ikke tok britene på alvor. Samtidig var han sikker på å vinne en eventuell konflikt med vestmaktene nå som han hadde ryggen fri i øst. Hitler stilte derfor Polen et [[ultimatum]], og da Polen ikke oppfylte kravene gikk Tyskland til krig mot Polen [[1. september]] 1939. Da Frankrike og Storbritannia [[3. september]] erklærte krig mot Tyskland, var [[andre verdenskrig]] begynt.

== Andre verdenskrig ==
:''Utdypende artikkel: [[Andre verdenskrig]]''
=== Tyskland på offensiven ===
De tyske styrkene [[Felttoget i Polen i 1939|erobret og okkuperte Polen]] etter om lag 1 måned, skjønt den polske regjeringen kapitulerte aldri. Da Sovjetunionen [[17. september]] angrep og [[Okkupasjon|okkuperte]] Polens østlige provinser, forsvant alt håp om at Polen skulle stå imot selv om enkelte byer lenge holdt stand. Hovedstaden [[Warszawa]] kapitulerte ikke før [[28. september]] og [[6. oktober]] var de siste lommene av polsk motstand eliminert.

I krigens første halvår, var liten aktivitet på [[Vestfronten (andre verdenskrig)|vestfronten]]. Denne perioden kalles ofte «[[phony War|skyggekrigen]]». Verken [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] eller Tyskland satte igang noen felttog.

På sjøen satte Tyskland med en viss suksess inn [[undervannsbåt|ubåter]] og andre skip, for å hindre allierte [[konvoi]]er. Bl.a. gjorde det tyske [[lommeslagskip]]et [[«Admiral Graf Spee» (1934)|«Admiral Graf Spee»]], før det ble senket i munningen av [[Río de la Plata]] [[17. desember]], stor skade i Sør-[[Atlanterhavet|Atlanteren]].

Våren [[1940]] gikk Tyskland til angrep på [[Danmark]] og [[Norge]]. Under [[Angrepet på Danmark i 1940|Operasjon Weserübung]], ble Danmark lett erobret, men i Norge [[Angrepet på Norge i 1940|møtte Tyskland alvorlig motstand]]. Under kampene om [[Narvik]] ble den tyske fremrykningen stoppet. Likevel måtte de norske forsvarerne i Norge gi seg [[7. juni]].

[[10. mai]] [[slaget om Frankrike|angrep Tyskland Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike]]. Nederland, Belgia og Luxembourg ble enkelt erobret. De tyske styrkene var også de franske og britiske overlegne, [[14. juni]] falt [[Paris]] og [[22. juni]] kapitulerte Frankrike.
[[Fil:LondonBombedWWII_full.jpg|thumb|right|Store ødeleggelser i London etter et tysk bombeangrep]]

Den britiske hæren hadde på mirakuløst vis unnsluppet Wehrmacht ved [[Dunkerque]]. Den vellykkede [[operasjon Dynamo|evakueringen fra Dunkerque]] gjorde at Storbritannia kunne fortsette krigen. Tyskland satte da igang [[slaget om Storbritannia]] hvor Luftwaffe skulle tvinge [[Winston Churchill]] og britene i kne. Selv om tyskerne gjorde stor skade på mange britiske byer, vant britene slaget om Storbritannia. 

Sommeren [[1941]] erobret Tyskland [[Jugoslavia]] og [[Hellas]]. Selv om disse landene ble erobret i løpet av tre uker, fortsatte kampene i landene i form av [[geriljakrig|geriljaangrep]] av motstandsbevegelser. Den tyske okkupasjonen av Jugoslavia og Hellas ble aldri effektiv.

[[22. juni]] gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Under [[Operasjon Barbarossa]] vant tyskerne store seirer i 1941. Den tyske hæren stod ved [[Moskva]] da den russiske vinteren satte inn og stoppet den tyske fremgangen.

[[Fil:Second world war europe 1941-1942 map de.png|thumb|left|Tyskland, kontrollerte områder og allierte land under Barbarossa-felttoget, 1941-42. Dette var Tysklands og Aksemaktenes største utstrekning under andre verdenskrig]]

Sommeren [[1942]] fortsatte den tyske offensiven. Først ved [[Volgograd|Stalingrad]] ble den tyske fremgangen endelig stoppet. I [[slaget om Stalingrad]] høsten og vinteren 1942 døde hundretusenvis av [[soldat]]er på begge sider. Den tyske 6. armée kapitulerte [[2. februar]] [[1943]], etter kapitulasjonen hadde [[Den røde armé]] det strategiske overtaket.

== Holocaust ==
{{utdypende|Holocaust}}
Etterhvert som Tyskland erobret flere og flere [[Europa|europeiske]] land ble den tyske anti-[[jøder|jødiske]] politikken innført i disse landene. Tyskland tvang også sine allierte til å utlevere jødene i disse landene.{{tr|Ikke helt presist, ungarske og italienske jøder ble deportert etter at tyske styrker tok kontrollen}}

Jøder ble tidlig tvunget til å flytte inn i gettoer særlig i det okkuperte Polen. [[Warszawagettoen]] ble etablert i oktober 1940. Dette var egne byområder som ved hjelp av murer var adskilt fra resten av byen. Samtidig ble jødene tvunget til å arbeide i den tyske industrien.
[[Fil:Einsatzgruppe shooting.jpg|thumb|Tysk ''[[Einsatzgruppen|Einsatzgruppe]]'' dreper nakne kvinner og barn fra Mizotjs-gettoen i Zdołbunów, Polen (nå [[Zdolbuniv]] i Ukraina), 14. oktober 1942.]]
I selve Tyskland bodde det relativt få jøder, vel {{formatnum:500000}} i 1933 og over {{formatnum:300000}} av disse emigrerte eller flyktet før krigen begynte. Over {{formatnum:150000}} tyske jøder ble drept i holocaust.<ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10005469</ref> Holocaust foregikk hovedsakelig i Polen og tyskokkuperte deler av Sovjetunionen (inkluderte Latvia og Litauen). Holocaust er utenkelig uten invasjonen av Polen ifølge [[Timothy Snyder]]. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942.<ref name="Snyder">{{Kilde avis|tittel=Holocaust: The Ignored Reality|avis=The New York Review of Books|url=https://www.nybooks.com/articles/2009/07/16/holocaust-the-ignored-reality/|besøksdato=2018-08-08|etternavn=Snyder|fornavn=Timothy|dato=16. juli 2009|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref><ref name="Snyder2">Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. ''Contemporary European History,'' 21(2), 149-168.</ref> Invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.16.</ref><ref name="Snyder2" /> Systematiske massakrer begynte i Litauen straks etter invasjonen i slutten av juni 1941. På sovjetisk område inkludert Baltikum ble jødene stort sett skutt og dumpet i massegraver.<ref name="Kwiet">Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 12(1), 3-26.</ref> I noen massegraver var det flere titusen døde, som [[Babij Jar]] i utkanten av [[Kiev]]. 

[[Fil:Buchenwald-bei-Weimar-am-24-April-1945.jpg|thumb|right|En haug av lik i leiren [[Buchenwald]]]]
Avliving av utviklingshemmede i «[[Aktion T4]]» pågikk fra 1939, og etter hvert ble eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. Erfaringer og personale fra T4 ble overført til [[Aksjon Reinhardt]], som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske [[Generalguvernementet]].<ref>Hilberg, Raul: ''The Destruction of the European Jews.'' New York: Holmes & Meier, 1985, tre bind.</ref> [[Chełmno (konsentrasjonsleir)|Leiren Kulmhof]] ved [[Chełmno]] var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i [[Łódź]] og [[Reichsgau Wartheland|Wartheland]], og der ble [[gassvogn]]er tatt i bruk i stor skala.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.16.</ref>

I januar 1942 møttes tyske ledere ved [[Großer Wannsee]] utenfor [[Berlin]]. Under [[Wannsee-konferansen]] ble man enige om hvordan den ''[[Den endelige løsning|Den endelige løsningen på jødespørsmålet]]'' skulle organiseres.

Senere ble det opprettet flere [[tilintetgjørelsesleir|utryddelsesleirer]]. [[Konsentrasjonsleiren Belzec]] var den første tillintetgjørelsesleiren i [[Generalguvernementet]] og var i drift fra mars 1942. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.<ref name=Hohne>Höhne, Heinz: ''Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS.'' München: Bertelsmann, 1967.</ref> Bare to-tre personer overlevde Belzec der over 400.000 ble drept. Disse leirene var, i motsetning til tidligere konsentrasjonsleirer, ikke arbeidsleirer eller leirer for politiske fanger, men rene dødsmaskiner. Den første [[Auschwitz]]-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og de første internerte var politiske fanger og polske motstandsfolk. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble [[Zyklon B]] tatt i bruk til avliving av fangene. Det ble under SS skapt et apparat som ved hjelp av industrielle metoder for masseutryddelse skapte et av historiens største [[folkemord]]. Auschwitz er særlig godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende vesteuropeiske jøder. Overlevende og vitner som havnet bak jernteppet fikk ikke fortelle historien om holocaust som historien om massedrap på jødene.<ref name="Snyder" />
[[Fil:Buchenwald Slave Laborers Liberation.jpg|thumb|left|Jødiske slavearbeidere, 1945]]

[[Timothy Snyder]] skriver at det tyske regimet med vilje lot omkring 3 millioner sovjetiske krigsfanger dø av sult og sykdom. Ifølge Snyder har dette massemordet kommet i skyggen av holocaust, og uten holocaust ville det gått inn i historien som den største krigsforbrytelsen. Tyske styrker massakrerte dessuten omkring 350.000 hviterussere, og et litt mindre antall polske og jugoslaviske sivile.<ref name="Snyder" /> I tillegg til jøder ble også [[slavere]], [[homofili|homofile]], [[sigøynere]], [[psykisk utviklingshemming|psykisk utviklingshemmede]], politiske opposisjonelle og andre «uønskede» utryddet. 

Det totale tallet på døde i det nasjonalsosialistiske folkemordet er omstridt, men mange forskere anslår tallet til ca. 11 millioner. Av disse var mellom fem og seks millioner jøder.

Rettsoppgjøret etter krigen skjedde blant annet i form av [[Auschwitzprosessen]], [[Majdanekprosessen]], [[Nürnbergprosessen]] og [[Einsatzgruppenprosessen]]. Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og der ble blant andre [[Arthur Liebehenschel]] mens [[Rudolf Höß]] ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Himmler tok sitt eget liv i mai 1945 før rettsoppgjøret. [[Ernst Kaltenbrunner]] var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnbergprosessen.<ref>Aronson, S. (2010). US Intelligence, the Holocaust, and the Nuremberg Trials: Seeking Accountability for Genocide and Cultural Plunder. 2 vols. ''International History Review,'' Vol. 32, No. 3, pp. 559-562</ref> Senere fulgte saken mot [[Adolf Eichmann]] i Israel i 1961. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Frankrikes sake mot [[Klaus Barbie]] i 1987 satte på dagsorden Frankrikes samarbeid med nazistene. I 1963–1965 gjennomførte [[Vest-Tyskland]] sin egne Auschwitz-rettssaker i Frankfurt, trolig den viktigste i Tyskland etter krigen. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble [[Robert Mulka]] (Höß' adjutant) bare dømt for medvirkning til {{formatnum:3000}} drap og fikk 14 års fengsel, mens korporal [[Josef Klehr]], som moret seg med å drepe pasienter med [[fenol]], ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.<ref name="Goda">Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. ''The International History Review,'' 28(4), 798-806.</ref> [[Hellmuth Reinhard]], Gestapo-sjef i Norge, ble på 1960-tallet av en tysk domstol funnet skyldig i [[Holocaust i Norge|deportasjonene fra Norge]], men punktet var foreldet etter tysk strafferett.<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 20, 49-50.</ref> 
[[File:Willy Brandt Square 02.jpg|thumb|Willy Brandt var til stede under minnesmarkeringen for Warszawagettoen, Warszawa 7. desember 1970. Han gikk spontant ned på kne foran minnesmerket uten å si et ord. I selvbiografien skrev Brandt at «under byrden av millioner myrdete gjorde jeg det folk gjør når ordene kommer til kort»<ref>{{Kilde avis|tittel=Top 10 National Apologies|avis=Time|url=http://content.time.com/time/specials/packages/article/0,28804,1997272_1997273_1997275,00.html|besøksdato=2018-08-12|etternavn=Fastenberg|fornavn=Dan|dato=2010-06-17|språk=en-US|issn=0040-781X}}</ref> (Unter der Last der jüngsten Geschichte tat ich, was Menschen tun, wenn die Worte versagen. So gedachte ich Millionen Ermordeter.) I en spørreundersøkelse av Der Spiegel mente 48 % av tyskerne at Brandts knefall var en overdrivelse.<ref>{{Kilde avis|tittel=: KNIEFALL ANGEMESSEN ODER ÜBERTRIEBEN?|avis=Der Spiegel|url=http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-43822427.html|besøksdato=2018-08-12|dato=1970-12-14|bind=51}}</ref>]]
I 2016 ble [[Oskar Gröning]] (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på {{formatnum:300000}} mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.<ref>{{Kilde avis|tittel=Auschwitz-Prozess: Gröning will bei Selektion von Juden nur ausgeholfen haben|avis=Die Zeit|url=http://www.zeit.de/wissen/geschichte/2015-04/auschwitz-oskar-groening-lueneburg-verhandlungstag-zwei|besøksdato=2017-06-17|dato=2015-04-22|språk=de-DE|issn=0044-2070}}</ref>.<ref>{{Kilde avis|tittel=Bundesgerichtshof: Haftstrafe gegen Oskar Gröning ist rechtskräftig|avis=Die Zeit|url=http://www.zeit.de/gesellschaft/zeitgeschehen/2016-11/bundesgerichtshof-oskar-groening-urteil-ns-massenmord|besøksdato=2017-06-18|dato=2016-11-28|språk=de-DE|issn=0044-2070}}</ref> For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, eller om han kun var bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»).<ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/kz-auschwitz-prozess-ueberlebender-spricht-ueber-graeueltaten-a-1030278.html|tittel=Nebenkläger im Auschwitz-Prozess: "Ich wusste, das ist das Ende meiner Familie" - SPIEGEL ONLINE|besøksdato=2017-07-05|forfattere=|dato=23.04.2015|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref> Dommen skapte rettshistorie ved at den også medhjelpere til holocaust ble dømt.<ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/panorama/justiz/oskar-groening-bgh-bestaetigt-urteil-gegen-frueheren-ss-mann-wegen-beihilfe-zum-massenmord-a-1123361.html|tittel=Beihilfe zum NS-Massenmord: BGH bestätigt Urteil gegen früheren SS-Mann Gröning - SPIEGEL ONLINE - Panorama|besøksdato=2017-07-05|forfattere=|dato=28.11.2016|fornavn=|etternavn=|verk=SPIEGEL ONLINE|forlag=|sitat=}}</ref>

== Tyskland taper krigen ==
I desember 1941 ble [[USA]] med i krigen etter [[Japan]]s angrep på [[Pearl Harbor]] [[7. desember]]. I den forbindelse erklærte også Hitler krig mot USA.

Tyskland og deres allierte var nå i krig med store deler av den resterende verden. Den amerikanske hæren var fortsatt liten, men med de amerikanske ressursene som i stadig større grad ble rettet mot rustningsindustrien, var det bare et tidsspørsmål når de allierte ville få et overtak.

I løpet av 1942 og 1943 ble [[Afrikakorpset]] under ledelse av [[Erwin Rommel]] slått i Nord-[[Afrika]] og måtte kapitulere i 1943. Senere samme år ble [[Operasjon Avalanche|Italia invadert av de allierte]]. Dette, sammen med de sovjetiske offensivene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]], skapte en meget vanskelig situasjon for de tyske styrkene. Wehrmacht ble stadig presset lenger bakover.

På samme tid ødela den allierte bombekampanjen stadig mer av den tyske industrien hvor de fleste store tyske byer også ble rammet, blant annet ble [[Hamburg]] og [[Dresden]] så å si jevnet med jorden, mens [[Berlin]] fikk veldig stor medfart. Den tyske industrien gikk derfor bokstavelig talt under jorden, men effektiviteten ble faktisk økt i forhold til årene 1940–43. Dette skyldtes særlig bruken av slavearbeidere fra de okkuperte landene, inkludert jøder. Den tyske rustningsindustrien klarte imidlertid ikke å holde tritt med tapene ved frontene. Forsyningssituasjonen hjemme i Tyskland ble samtidig stadig vanskeligere og krigsindustrien greide dermed ikke lenger å sørge for de militært nødvendige forsyninger.

I [[1944]] opprettet de allierte en ny front da de gikk i land i [[operasjon Overlord|Normandie]]. På østfronten gjenerobret den sovjetiske hæren stadig større områder, tysk materiell og soldater. I 1944 nådde Den røde hær Polen.

[[20. juli]] 1944 prøvde flere høyere offiserer i Wehrmacht å gjennomføre et av flere [[statskupp]]-forsøk, hvor [[oberst]] grev [[Claus von Stauffenberg]] utførte et [[attentat]] mot Hitler. [[20. juli-attentatet]] mislyktes i å ta livet av Hitler, noe som ble ansatt for avgjørende for å kunne påberope seg makten på et legitimt grunnlag. Statskuppets ledere ble henrettet og førte til et enda dårlige samarbeidsklima mellom Hitler og de væpnede styrkene, fordi de gjensidige tillitsforholdene ble stadig dårligere.

Den siste tyske offensiven i vest, [[Ardenneroffensiven]], mislyktes hovedsakelig på grunn av manglende drivstoff og evne til rask nok framrykking. De allierte rykket stadig lenger og lenger inn mot selve Tyskland og i øst rykket Den røde armé frem til [[Oder-Neisse-linjen]], hvor framrykkingen stoppet. I takt med den sovjetiske framrykkingen i øst, økte stadig flyktningstrømmen vestover.

Hitler evnet ikke å erkjenne de militære vanskelighetene Tyskland stod overfor og godtok fortsatt ikke taktiske tilbaketrekninger. Han hadde en urealistisk forestilling om fortsatt militær slagkraft og stridsevne. Da Den røde armé ved [[Seelow]] 14. april startet fremrykkingen mot Berlin, ble [[Slaget om Berlin|sluttkampene om Berlin]] innledet. Til tross hard tysk motstand og treg framrykking de første dagene, nådde de sovjetiske styrkene Berlin i månedskiftet april/mai og [[30. april]] 1945 begikk Hitler [[selvmord]] i [[førerbunkeren]] i Berlin mens kampene fortsatt raste i byen.

[[Karl Dönitz]] etterfulgte Hitler som statssjef og gikk inn for å avslutte krigen så fort som mulig og [[8. mai]] 1945, kapitulerte de tyske styrkene betingelsesløst. Andre verdenskrig i Europa var over. Det tredje rike ble oppløst og etterfulgt av alliert okkupasjon av Tyskland.

=== Selvmord ===
[[File:Leipzigsuicide.jpg|thumb|Borgermester i [[Leipzig]], hans kone og datter begikk selvmord i Leipzigs rådhus da amerikanske styrker nærmet seg 20. april 1945.]]
Da krigen gikk mot slutten og den røde arme nærmet seg begikk et stort antall tyskere selvmord. Tallene er usikre, men det dreier seg trolig om flere tusen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Tyskere som valgte døden fremfor freden|avis=Aftenposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=23. oktober 2016|side=|sitat=Omtale av Florian Hubers bok ''Barn, lov meg at du skyter deg''}}</ref> Selvmordsbølgen omfattet offentlige tjenestemenn, militær og vanlige tyskere..<ref>{{cite web|url=https://books.google.com/books?id=CUoEAAAAMBAJ&lpg=PP1&pg=PA32#v=onepage&q&f=false|title=Suicides: Nazis go down to defeat in a wave of selbstmord| newspaper=[[Life Magazine]]|date=14. mai 1945|accessdate=10. april 2011}}</ref> Goeschl anslår 7000 selvmord bare i Berlin.<ref>{{Cite book|title=Suicide in Nazi Germany |author=Christian Goeschel |publisher=Oxford University Press |year=2009 |isbn=0-19-953256-7 |url=https://books.google.com/books?id=EIjccRg7_UYC&pg=PA5&lpg=PA5}}</ref> I byen [[Demmin]] tok mellom 700 og 2000 sitt eget liv 1. mai 1945 da den røde arme nærmet seg, i tillegg til innbyggerne var byen full av flyktninger fra områder lenger øst.<ref>{{Kilde avis|tittel=How thousands of Germans committed mass suicide as Allies approached|avis=Mail Online|url=http://www.dailymail.co.uk/news/article-3074624/How-thousands-Germans-committed-mass-suicide-Allies-approached-final-days-WWII.html|besøksdato=2017-02-01|etternavn=|fornavn=|dato=9. mai 2015|side=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Demmin mass suicide: 900 died rather than face Red Army|avis=mirror|url=http://www.mirror.co.uk/news/world-news/tragedy-demmin-900-died-mass-5134001|besøksdato=2017-02-01|etternavn=Mackay|fornavn=Don|dato=2015-02-09}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.dw.com/en/end-of-wwii-entire-families-committed-suicide/a-18404064|tittel=End of WWII: 'Entire families committed suicide' {{!}} Culture {{!}} DW.COM {{!}} 05.05.2015|besøksdato=2017-02-01|fornavn=Deutsche Welle|etternavn=(www.dw.com)|språk=en|verk=DW.COM}}</ref> I Teterow tok omkring 200 sitt liv ved drukning i innsjøen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Gerda's long quest for the truth: who sent my family to their deaths?|avis=The Independent|url=http://www.independent.co.uk/news/world/europe/gerdas-long-quest-for-the-truth-who-sent-my-family-to-their-deaths-2314971.html|besøksdato=2017-02-01|dato=2011-07-17|språk=en-GB}}</ref>

Hitler, Goebbels, Bormann, Himmler og justisminister [[Otto Georg Thierack]] var blant topplederne som tok sitt eget liv omkring krigens slutt. Andre selvmord blant ledere: 8 av 41 [[gauleiter]], 7 av 47 [[Höherer SS- und Polizeiführer|HSSPF]], 53 av 554 generaler i hæren, 14 av 98 general i [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]], 11 av 53 admiraler.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Suicide at the End of the Third Reich|publikasjon=Journal of Contemporary History|url=https://www.jstor.org/stable/30036375|dato=2006|fornavn=Christian|etternavn=Goeschel|serie=|bind=41|hefte=1|sider=153–173|issn=0022-0094|besøksdato=2024-02-22}}</ref>

== Etterspill ==
{{se også|Den allierte okkupasjonen av Tyskland}}
Etter Tysklands kapitulasjon etablerte de allierte et okkupasjonsstyre. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone, mens selve Berlin på samme måte ble delt i fire sektorer hvor Sovjetunionen hadde ansvaret for den østlige.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1971 | tittel = Det femdelte Tyskland | isbn = 8205000417 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901038 | side = }} </ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Rastén, Adolph | utgivelsesår = 1965 | tittel = Vest-Tyskland etter krigen: fra nederlaget 1945 til Erhards dilemma 1965 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041801127 | side = }} </ref><ref>Hills, A. (2000). ''Britain and the Occupation of Austria, 1943–45''. Springer.</ref>

=== Rettsoppgjør ===
{{se også|Rettsoppgjør etter Holocaust}}
Etter krigen ble det innledet rettsoppgjør mot regimet og enkeltpersoner i en serie prosesser:
* [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen) ble ført av de allierte i fellesskap mot regimets toppledere
* [[Nürnbergprosessene]] var 12 etterfølgende prosesser gjennomført av USA
* [[Auschwitzprosessen]] eller Krakowprosessen ble ført av polske myndigheter mot personell i Auschwitz
* [[Dachauprosessene]] var 489 militære straffesaker mot mannskap fra leirene [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]], [[Buchenwald]], [[Flossenbürg konsentrasjonsleir|Flossenburg]] og [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] gjennomført av [[Den amerikanske okkupasjonssonen|den amerikanske okkupasjonsmakten]] inne i Dachau-leiren.
* Majdanekprosessene ble innledet straks sovjetiske styrker befridde [[Majdanek]] høsten 1944.
* [[Belsenprosessen]] ble gjennomført av de allierte høsten 1945 mot personell fra Auschwitz og Bergen-Belsen.
* [[Stutthofprosessen]] ble gjennomført av polske og sovjetiske myndigheter i Gdańsk 1946.
* Saker for tyske domstoler etter at Vest-Tyskland var opprettet som selvstendig stat:
** Ulm-Einsatzkommando-prosessen (tysk: ''Ulmer Einsatzgruppen-Prozess'') var den første store saken under tysk lov. Den omfattet 10 personer, blant andre [[Bernhard Fischer-Schweder]], tiltalt for medvirkning til [[holocaust i Litauen]].
** [[Auschwitzprosessen i Frankfurt]] ble gjennomført 1963–1965 mot 22 personer tiltalt etter tysk straffelov.
**[[Treblinkaprosessen]] ble avholdt i Düsseldorf fra 1964 og omfattet personell fra utryddelsesleiren [[Treblinka]]
**Majdanekprosessen i Düsseldorf («den tredje majdanekprosessen») ble gjennomført fra 1975 mot personell fra konsentrasjonsleiren [[Majdanek]]
**[[Karl-Friedrich Höcker]] ble dømt til fengsel først på 1960-tallet for sitt virke i Auschwitz, deretter i 1989 for sitt virke i Majdanek.<ref>Fulbrook, M. (2018). ''Reckonings: Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice.'' Oxford University Press.</ref>
*Andre saker:
**[[Adolf Eichmann]] ble [[rettssaken mot Adolf Eichmann|dømt og henrettet]] i Israel.

== Fotnoter ==
{{notelist}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*{{Kilde bok| ref= refBruland2008| forfatter= [[Bjarte Bruland|Bruland, Bjarte]]| utgivelsesår= 2008| tittel= Det norske Holocaust| forlag=HL-senteret| isbn=9788299750394}}

{{anbefalt}}
{{Den tyske administrasjonen over okkuperte områder 1939-1945}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Tysklands historie (1933–1945)| ]]
[[Kategori:Det tredje rike| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Tidligere stater i Europa]]