Redigerer Byplanlegging

[[Fil:Hongkong central kowloon-full.jpg|thumb|350px|Byplanlegging av urbane bosetninger, fra småbyer til store megabyer, her illustrert ved [[Hongkong]] fra det vestlige distriktet med utsikt over [[Kowloon]] over Victoriahavnen.]]
'''Byplanlegging''' er en prosess for å styre den fysiske utviklingen i byer. Selv småbyer kan bygges etter en plan som fastsetter hvor i byen en skal ha [[gate]]r, plasser, kvartaler, sentrumsområder, forretningsstrøk, grøntområder og boligområder. Byplanlegging omfatter også planlegging av byregioner, areal- og transportplanlegging og strategisk byutvikling. I tråd med utviklingen av det moderne samfunnet, har fokuset i planleggingen i større grad vært deltagelse, samarbeid og partnerskap. 

Prosessen forutsetter en besluttende myndighet som fatter vedtak på et politisk og teknisk grunnlag av antatte vekstbehov, naturgitte forutsetninger, økonomiske beregninger, sosiale analyser og til dels kulturelle og filosofiske betraktninger. Hensyn tas til faktisk [[befolkningsutvikling]] og bosettingsmønster. Planleggingmyndighetene bestemmer lokalisering av boligområder, industri og næringsbygg, behov for [[infrastruktur]] som kommunikasjonsveier, tilførsel av rent vann og energi, samt sanitærbehov som avløp og behandling av [[spillvann]] og [[Kloakk (avfallsprodukt)|kloakk]]. Slike vurderinger inngår ofte i en [[reguleringsplan]] som ofte resulterer i et [[kart]]grunnlag. 

Høyere utdannelse innen byutvikling og byplanlegging tilbys ved [[Fakultet for landskap og samfunn]] på [[Norges miljø- og biovitenskapelige universitet]] (NMBU), Institutt for urbanisme og landskap ved [[Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo]], Fakultet for arkitektur og billedkunst / Institutt for byforming og planlegging på [[Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet]] (NTNU), Institutt for [[sosiologi]] og [[samfunnsgeografi]] på [[Universitetet i Oslo]] og Universitetet i Stavanger ved Byutvikling og urban design.

==Planprosessen==
[[Plan- og bygningsloven]] pålegger kommunene å lage kommuneplaner. Den består av en kortsiktig og en langsiktig del. Den langsiktige delen består av en samfunnsdel som omhandler kommunens satsingsområder, og en arealdel som omhandler arealbruken i kommunen. Kommuneplanens arealdel er en grov oversikt som er styrende for utarbeidelse av kommunedelplaner og reguleringsplaner. Kommunedelplaner utarbeides også normalt av kommunen. Det er ikke en lovpålagt oppgave, men har vist seg å være et nyttig virkemiddel i transformasjonsområder. Reguleringsplaner er en mer detaljert plantype som tar for seg et mindre geografisk område. For alle plantypene gjelder at endelig vedtak gjøres av kommunestyret. Rådmannens fagstab i kommunen har en spesiell rolle som kommunens eksperter på arealplaner. Det er de som gjør størstedelen av arbeidet med kommuneplanens langsiktige del og kommunedelplanene. Reguleringsplaner utarbeides i stadig større grad av private initiativtakere. 

Det er bystyret som eventuelt godkjenner de fremlagte reguleringsplaner. Dersom der reises innvendinger fra en statlig myndighet, må departementet bestemme om planen kan undergå mindre endringer eller forkastes i sin helhet. En reguleringsplan som i en slik prosess godkjennes av departementet, får status som en stadfestet reguleringsplan.

Hvem som helst har rett til å utarbeide forslag til regulering – også på annen manns eiendom. Det er imidlertid kommunestyret som bestemmer om planen skal komme til utførelse. Dersom grunneiere nekter å avgi areal til planens gjennomføring, kan kommunen gå til [[ekspropriasjon]] etter [[oreigningsloven]] dersom nektelsen kan sies å hindre gjennomføringen av viktige samfunnsinteresser. Grunneier må da akseptere økonomisk kompensasjon etter satser som kan utledes av gjeldende ekspropriasjons-erstatningsrett. Ekspropriasjon er et lite brukt virkemiddel i dag, ettersom det anses som et inngrep i den private sfære.

Byplanleggingen foregår som et samspill mellom eiendomsutviklere, kommunens planavdeling og politikere – og innbyggerne.

==Historisk utvikling==
===Tidlige spor===
Byplanlegging fant sted allerede i den indiske [[induskulturen|harappakulturen]] for 4000 år siden. Arkeologiske funn viser at byene [[Harappa]] og [[Mohenjo-Daro]] hadde sprikende hovedgater.

=== Antikkens byplanlegging===
Statsplanlegging i den vestlige verden kan ledes tilbake til [[Antikkens Hellas|de gamle grekerne]]. [[Den klassiske rutenettsplanen]] ble første gang benyttet i den joniske byen [[Milet]], som ble utvidet under perserkrigene. Romerne grunnla et stort antall byer i hele middelhavsområdet. De formet ofte byene som et [[rektangel]], orientert etter nord, sør, øst og vest. Rutenettsplanen ble vanligvis dominert av to hovedgater, en nordsørlig [[cardo]] og en østvestlig [[decumanus]].

=== Middelalderbyer===
I middelalderen ble få nye byer grunnlagt, og den romerske byplanleggingsmodellen ble ofte brukt. 

=== Renessansen ===
Moderne byplanlegging oppsto under den tidlige [[renessansen]], i Italia, med [[Firenze]] som sentrum. [[Sentralperspektiv]] var viktig i den nye byplanleggingen, og gatenettene var ofte rektangulære eller stjerneformede. Byplanleggingen konsentrerte seg videre om byenes visuelle kvaliteter. En spektakulær tillemping av [[perspektiv]]et er den såkalte [[gåsefotmodellen]], som betyr at tre gater treffer hverandre i ett punkt. Det mest kjente eksempelet på gåsefotmodellen er [[Piazza del Popolo]] i Roma.

=== Barokkens byplanlegging ===
[[Barokken]] var mer storslått med tanke på byplanlegging, bygninger og annen arkitektur. Byplanleggingen fra denne tiden tok utgangspunkt i barokke parker, med alleer som utgikk fra et sentrum, samt et torg hvor folk kan møtes. Barokkisk arkitektur var den sentrale stilarten frem til rundt midten av 1700-tallet, da [[nyklassisismen]] ble den dominerende byggestilen. På denne tiden ble byer som [[Roma]] og [[Paris]] formet slik de er i dag, og stilen har også preget bygninger og bysamfunn ellers i Europa og i det spansktalende Amerika.

==Moderne byplanlegging==
I de senere år har et nytt aspekt kommet inn i byplanleggingen, nemlig å legge til rette for [[økologisk holdbar|økologisk holdbare]] samfunn med lavt energiforbruk. Dette omfatter både bygningskropper, materialbruk og energibehov, samfunnsfunksjonenes innbyrdes plassering, samt transportbehov og transportmetoder. I tillegg har det vært et økende fokus på planlegging som del av samfunnsutviklingen der også [[arealplanlegging]], [[by- og regionplanlegging]] og [[samfunnsplanlegging]] står sentralt.

Transportplanlegging inngår i byplanlegging blant annet ved at ulike transportløsninger gir ulike forutsetninger for lokalisering av virksomheter og boliger. For eksempel vil kollektivtransport med stort passasjervolum og lite arealbehov legge til rette for geografisk konsentrerte arbeidsplasser, mens bilbasert transport (med stort arealbehov) vil tilskynde geografisk spredning.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/bgGy9g/bedre-veier-inn-til-byene-gir-ikke-bedre-byer-men-det-gjoer-bedre-kollektivtilbud|tittel=Bedre veier inn til byene gir ikke bedre byer. Men det gjør bedre kollektivtilbud.|besøksdato=2022-11-12|forfattere=Bernt Sverre Mehammer|dato=16. oktober 2022|språk=nb|verk=Aftenposten}}</ref>

== Byplanlegging i Norge==
=== Middelalderbyene ===
Norges eldste byer, Tønsberg, Trondheim, Sarpsborg, Oslo, Hamar, Bergen og Stavanger, er middelalderbyer.

=== Renessansebyene ===
I Norge bygde [[Kristian IV]] renessansebyer, blant annet [[Oslo]] (gjenoppbygget som [[Christiania]], etter [[Bybrannen i Oslo 1624|bybrannen i 1624]]), [[Kristiansand]] og [[Kongsberg]].

=== Cicignons  byplan i Trondheim ===
{{se også|Trondheims historie#1600-tallet}}
I 1599 og 1651 opplevde Trondheim store bybranner, hvilket førte til stadig mer utvidede gatebredder. I 1681 kom den såkalte Hornemans-brannen, og Kristian V besluttet at det skulle lages en helt ny byplan for Trondheim. Oppgaven ble gitt til generalmajor [[Johan Caspar de Cicignon]], med generalkvartermester [[Anthony Coucheron]] som assistent.

I den nye byplanen, som ble formet etter [[barokken]]s modell, var de viktigste hensynene brannsikkerhet og forsvar, og gatene ble derfor laget brede (60 for Munkegata og Kjøpmannsgata, 36 og 25 for mange andre). Cicignos ønsket å fjerne alle de middelalderske gateløpene, ''veitene'', men dette ble ikke gjennomført. I tillegg til nyregulering av områdene i Midtbyen, inkluderte planen et anlegg av en ny festning, [[Kristiansten festning]], på høyden over [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelva]], og byen ble omkranset av festningsverker &ndash; voller &ndash; mot sør, vest og nord.

===De brente byers regulering===
Institusjonen [[Brente steders regulering]] ble etablert av staten i 1940, og ledet av professor i arkitektur [[Sverre Pedersen]]. Aksemotiver og monumentale, men enkle funksjonalistiske bygninger, preger gjenreisingsbyene. [[Bodø]], [[Kristiansund]], [[Molde]], [[Åndalsnes]], [[Elverum]], [[Steinkjer]], [[Namsos]] og en rekke byer og fiskevær i [[Finnmark]] er steder institusjonen arbeidet med planer for. 

Etter [[andre verdenskrig]] trakk man flere steder konklusjonen at sentrumsbydelene ikke hadde plass til mer by-fortetning, og begrepene satellittby, soveby og [[drabantby]] oppsto.

== Referanser ==
<references />

==Se også==
* [[NB!-registeret]]

==Eksterne lenker==
* [http://www.planlegging.no Planlegging etter plan- og bygningsloven, Miljøverndepartementet]
* Master i by- og regionplanlegging [https://web.archive.org/web/20141011091305/http://www.umb.no/studier-ilp/artikkel/master-i-by-og-regionplanlegging]
* Master in Human Geography, specialization in Urban Studies and Planning [https://www.uio.no/english/studies/programmes/human-geography-master/]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Byplanlegging| ]]