Redigerer Mithras-kulten

[[Fil:Fiano_Romano_mithraic_relief.jpg|thumb|350px|Tosidig Mithras-relieff fra Roma, andre til tredje århundre. [[Louvre|Museet i Louvre]].<br />
'''Først''':Mithras dreper oksen, overvåket av solguden og måneguden.<br />
'''Sist''': Mithras sitter med solguden.]]'''Mithras-kulten''' var en [[Hellenisme|hellenistisk]] [[mysteriereligion]] som ble praktisert i [[Romerriket]], dokumentert i [[Roma]] og [[Ostia Antica]], i [[Mauretania]], [[Storbritannia (øy)|Britannia]] og i en del provinser langs grensen [[Rhinen]] og [[Donau]]. Mithras-kulten kretset rundt dyrkelsen av den opprinnelig [[perserriket|persiske]] lys- og frelserguden [[Mithra]]s. Man vet ikke med sikkerhet når og hvordan kulten rundt Mithras oppsto. Mithras-kulten hadde sannsynligvis sin største utbredelse og betydning i [[Det romerske keiserriket|keisertidens]] førkristne tid, det vil si fra rundt [[2. århundre|100-tallet]] til rundt [[5. århundre|400-tallet]]. I møtet med [[kristendom]]men bukket kulten under og forsvant, men påvirket sannsynligvis både kristendommen og den [[Norrøn mytologi|norrøne mytologien]].

== Innledning ==
[[Fil:Mithras.JPG|thumb|Hodet av en statue av den romerske guden Mithras fra [[Sindelfingen]] i [[Tyskland]].]]
[[Fil:MithraWeb.jpg|thumb|En statue av ''taurobolium'' (hellig ofring av okse) i [[Vatikanmuseene|Vatikanmuseet]]. Legg merke til at Mithras ser på oksen istedenfor å vende blikket bort, noe som er sjelden i disse avbildningene.]]
Mithras-kulten eller mithraismen dyrket som øverste gud og frelser Mithras, som ble beskrevet som «den uovervinnelige sol» &mdash; ''sol invictus Mithras''. Som i de øvrige mysteriekulter var også Mithras-kultens medlemmer underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si at [[kult]]ens [[rituale]]r og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Av samme grunn er vår kunnskap om mithraismens troslære meget begrenset.

Den eneste skriftlige vitnesmål vi har stammer fra mithraismens kristne motstandere. Ut fra deres fortellinger kan vi konkludere at kultens menneskesyn var utpreget [[Dualisme|dualistisk]] med et klart skille mellom [[sjel]] og [[materie]], godt og ondt. Videre trodde de på en nær fremtidig dom, hvor Mithras ville sitte som dommer.

Det fantes også en [[Perserriket|persisk]] Mitra. Tidligere Mithras-forskere trodde at den romerske Mithras stammet fra den persiske Mitra, men dagens forskere finner ikke denne tesen plausibel.

=== Mysteriereligion ===
Ut fra kultens portretter kan vi se at deres gudesyn gikk fra å være [[Polyteisme|polyteistisk]] (troen på flere guder) i den tidligste form til å bli [[Henoteisme|henoteistisk]] (troen på en hovedgud) i løpet av det andre/tredje århundre.

I [[antikken]] refererer tekster til «Mithras-mysteriene» eller, med tanke på tilhengerne, som «persernes mysterier». Den siste betegnelsen er betydningsfull, ikke fordi de som dyrket Mithras oppfattet gjenstanden for sin ærefrykt som en persisk guddom, men på grunn av det faktum at de anså sin  religion som grunnlagt av [[Zarathustra]].<ref>Beck, Roger (2002): [http://www.iranica.com/newsite/articles/sup/Mithraism.html «Mithraism»]. ''[[Encyclopædia Iranica]]''. Cosa Mesa: Mazda Pub</ref>

Begrepet «mysterier» betyr ikke at religionen var mystisk eller hemmelighetsfull, men heller at dens medlemmer formelt hadde blitt innvidd til ordenen eller kulten. Som ved andre mysteriereligioner er uttrykket «mysterie» avledet fra det [[Koiné|fellesgreske]] ordet ''μυστήρια'' &mdash; ''mysteria'', bokstavelig «hemmeligheter» og i denne sammenhengen «hemmelig seremoni eller doktrine».

Som nevnt over er det ikke mulig å fastslå nøyaktig når Mithras-kulten oppsto og ble utviklet. Forskeren Manfred Clauss har hevdet<ref>Clauss, Manfred (2001): i Gordon, Richard (overs.): ''The Roman cult of Mithras''. Routledge.</ref> at mysteriene ikke ble praktisert før på [[2. århundre|100-tallet]] e.Kr. Mithraismen nådde sitt høydepunkt en gang på [[3. århundre|200-]] og [[4. århundre|300-tallet]] da den var spesielt populær blant soldater over hele [[Romerriket]]. Mithraismen forsvinner som åpen praksis etter den [[Theodosius den store|theodosienske bestemmelse]] i [[391]] som forbød alle hedenske riter og ritualer, og øyensynlig forsvant kulten fullstendig deretter.

Selv om forskere er enige med de klassiske kildene som hevder at romerne lånte navnet Mithras fra [[Avestisk|det avestiske språket]]<ref>Ware, James R.; Kent, Roland G. (1924): «The Old Persian Cuneiform Inscriptions of Artaxerxs II and Artaxerxs III». ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association 55''. Sidene. 52-61.</ref>, er opprinnelsen til den romerske religionen i seg selv uklar, og det er ingen forskningsenighet om dette spørsmålet (for et sammendrag om de ulike teoriene, se ''Historie'' nedenfor). I tillegg er det ingen enighet om hva «persisk» betyr, som i en klassisk kontekst ikke er en spesifikk referanse til den [[iran]]ske provinsen [[Pars]], men til det persisk riket, det vil si [[Akamenide-dynastiet]], og til de som generelt snakket [[iranske språk]].

=== Kulten som sosialt bindemiddel ===
Mithraismen er kun dokumentert i den form den hadde i Romerriket hvor den øyensynlig hadde en [[synkretisme|synkretisk]] utvikling (religionsblanding), med trekk fra ulike praksiser fra flere forskjellige kulturer, og det kan spores elementer fra såvel [[persisk mytologi]] som fra [[Mesopotamisk mytologi|babylonisk mytologi]] og [[astrologi]] og [[gresk filosofi]] og tenkning. Den var en opptakelseskult som passerte fra innvidde til innvidde som i de [[de eleusinske mysterier|eleusinske mysterier]]. Den var ikke basert på et hemmelig skrift, og derfor er det meget lite skriftlig materiale om mithraismen som har blitt bevart. Soldater og lavadelen synes å ha vært de som i hovedsak ble tiltrukket av kulten, skjønt det er mulig at også høyere aristokrati praktiserte den i det private. Antagelig hadde ikke kvinner tilgang, men det er også indikasjoner som tyder på at dette også skjedde.<ref>''Porphyry's De abstinentia ab esu animalium'', Jean Bouffartigue, M. Patillon, og Alain-Philippe Segonds, edd., 3 vols., Budé (Paris, 1979-1995). Det er også gjort referanser til verkene av [[Tertullianus]].</ref>

Den største appellen hadde Mithras-kulten på [[Romersk legion|legionærene]]. Disse følte seg tiltrukket av kultens eksklusivitet ved at den var forbeholdt menn, men også av dens prinsipper som ære, stolthet og uovervinnelighet. Takket være soldatene nådde kulten ut til alle avkroker av Romerriket, like fra [[Palestina (område)|Palestina]] til [[Nord-Afrika]], gjennom hele [[Sentral-Europa]] og helt ut til [[De britiske øyer]].

Utbredelsen viser at det var den militære utviklingen som bidro til å skape Mithras-kulten. Det synes som om de fleste militære garnisoner hadde et eller flere mithraisiske templer for legionærene. [[Britt-Mari Näsström]], professor i [[religionsvitenskap]] ved [[Göteborgs universitet]], har sett på kulten som en praktisk måte å overbygge menneskelige motsetninger i hæren på, tilsvarende som [[Ptolemeerdynastiet|det ptolemeiske dynastiet]] i [[Egypt]] utformet mysteriene om [[Isis]] og [[Serapis]] for å understøtte den egyptiske herskerkulten. Romerrikets hær besto av soldater fra alle kanter av [[Europa]] med ulik kultur og språk.

Mithras-kulten ble det sosiale kittet som holdt den romerske hæren sammen. Lojalitet og trøst var ingredienser i de religiøse ritualene. [[Soldyrkelse]] inngikk på en eller annen måte i de fleste religioner, enten soldatene var [[germanere]] eller fra [[Afrika]]. Innvielsene i mysteriene krevde mot, modenhet og god oppførsel. Disse egenskapene, samt lojalitet, var viktige for hæren: kulten var et [[teologi]]sk rammeverk som støttet keiseren. Mithras’ mysterier fikk hurtig statens anerkjennelse som en godt likt kult, ''religio licita'', og det var ikke noe som andre orientalske kulter oppnådde.<ref>Britt-Mari Näsström: ''Mithras – kulten som höll ihop den romerska armén''. Side 46-51. Forskning & Framsteg 5/2006.</ref>

== Dyrkelse og ritualer ==
Ingen mithraiske skrifter eller førstehåndsopptegnelser har blitt bevart for ettertiden om de meget hemmelige ritualene, med det mulige unntaket i form av en [[liturgi]]sk tekst på en [[papyrus]] fra 300-tallet som man antar er en atypisk representasjon av kulten.<ref>Meyer, Marvin W. (1976): [http://www.hermetic.com/pgm/mithras-liturgy.html The «Mithras Liturgy»].</ref> Vår kunnskap om mysteriene er bortimot utelukkende begrenset til hva man kan dedusere fra [[ikonografi]]en fra de ''mithræum'' som har overlevd.

=== Mithræum ===
[[Fil:Ostia Antica Mithraeum.jpg|thumb|280px|En mithræum funnet i ruinene av havnebyen Ostia Antica utenfor Roma.]]Tilbedelsen av Mithras foregikk i noen små underjordiske templer som ble kalt for mithræum. Disse hulelignende [[Tempel|templer]] eller [[katakombe]]r skulle forestille den klippehule hvor Mithras ifølge overlevningen var blitt født. Mithræumene var dekket av [[Malerkunst|maleri]]er av forskjellige scener fra Mithras' liv, eksempelvis Mithras og oksen.

Religiøs praksis var sentrert rundt mithræum, [[latin]] fra [[gresk]]e ''mithraion'', enten i en tilpasset naturlig hule eller [[grotte]], eller i kunstig bygning som etterlignet en hule. Mithræumer var mørke og uten vindu, selv om de ikke lå under bakken eller i en naturlig hule. Om mulig var mithræumene konstruert innenfor en eksisterende bygning. En mithræum kan også bli identifisert ved dens atskilte inngang eller forhall. Selve «hulen» ble kalt for ''spelæum'' eller ''spelunca'', med benker langs begge veggene for rituelle måltider og med en helligdom i den ene enden, ofte i en fordypning hvor en form for sokkel-lignende [[alter]] sto på. Mange mithræumer som fulgte den grunnleggende planen var spredt over det meste av Romerriket, spesielt der hvor det var samlet soldater og legionærer langs grensene, eksempelvis i Britannia og i [[Germania]]. Andre mithræumer kan bli gjenkjent ved deres karakteristiske formgivning, selv om de i ettertid er blitt forandret til en [[krypt]] under kristne [[kirke]]r.

Fra mithræumens struktur er det mulig å formode at dyrkerne ville bli samlet for et felles måltid langs veggene i halvt liggende stilling. De fleste templer ville kunne samle rundt 30 eller 40 mennesker.

Mithræumen selv ble arrangert som en form for «et bilde av universet». En del forskere har lagt merke til at denne bevegelsen, spesielt i sammenheng med kultens ikonografi (se nedenfor), synes å bygge på et [[Nyplatonisme|nyplatonisk]] konsept, der [[sol (kulturelt)|sol]]ens ferd fra solverv til solverv er en parallell til sjelens ferd gjennom [[universet]], fra dens preeksistens til den kommer inn i kroppen, og derfra hinsides den fysiske kroppen og til etterlivet.

=== Mithras-kultens grader ===
Medlemmene av mithræumen ble delt i syv grader. Alle medlemmene ble forventet å stige opp gjennom de fire første gradene, mens kun noen få utvalgte kunne gå videre til de siste tre gradene. De første fire gradene representerte åndelige vekst – den nyinnvidde ble en ''Corax'' – en [[ravn]], mens ''Leo'' – [[løve]]n var mester. De syv gradene var:

* ''Corax'' (ravn)
* ''Nymphus'' (brudgom)
* ''Miles'' (soldat)
* ''Leo'' (løve)
* ''Perses'' (perser)
* ''Heliodromus'' (solreisende)
* ''Pater'' (far)

Titlene på de fire første gradene antyder at forfremmelse gjennom gradene var basert på selviakttagelse og åndelig vekst.

=== ''Taurobolium'' – oksens blod ===
{| cellpadding="0" cellspacing="0" style="float:right;width:290px"
|-
|colspan="2" | [[Fil:BritishMuseumMithras.jpg|thumb|280px|Taurobolium av Mithras hos [[British Museum]], [[London]].]]
|-
|[[Fil:BritMusMithrasDog.JPG|thumb|140px|Detalj fra figuren ovenfor, som viser hund og slange som drikker oksens blod.]]
|[[Fil:BritMusMithrasScorpion.jpg|thumb|140px|Detalj fra figuren ovenfor, som viser en skorpion som angriper oksens testikler.]]
|}
I hvert eneste mithræum var hedersplassen dekket av en representasjon av Mithras som dreper en hellig [[tamfe|okse]] som ble assosiert med våren, ''taurobolium''. I avbildingen slakter Mithras, kledd i [[frygisk lue]] og [[Frygia|frygisk]] kappe og benklær, oksen ovenifra mens han (vanligvis) vender blikket bort. En [[slanger|slange]] (representerer jorden) og en [[tamhund|hund]] drikker fra oksens åpne sår, og en [[skorpioner|skorpion]] ([[symbol]]et for [[høst]]en) angriper oksens testikler og suger oksens kraft. Stundom er en ravn eller en [[kråke]] også tilstede, og noen ganger også et beger og en liten løve. [[Kautes og Kautopates]], de himmelske tvillingene av lys og mørke, er fakkelbærere og står på hver sin side med kryssede ben. Kautes med sitt merke pekende oppover og Kautopates med sitt pekende nedover. Over Mithras er symbolene for solen og månen synlig på en stjernehimmel.

Scenen synes å være [[astrologi]]sk i sin natur. Det har blitt foreslått av David Ulansey at ''taurobolium'' er en representasjon av konstellasjoner heller enn en opprinnelig dyreofferscene med iransk presedens. Oksen er stjernebildet [[Tyren|Taurus]], slangen [[Vannslangen|Hydra]], hunden [[Store hund|Canis Major]] eller [[Den lille hund|Minor]], kråken eller ravnen [[Ravnen|Corvus]], begeret [[Begeret|Crater]], løven [[Løven|Leo]], og blodet er stjernen [[Spica]]. Fakkelbærerne kan representere de to jevndøgn, men det er mindre opplagt. Mithras selv kan bli assosiert med [[Persevs]], og dennes konstellasjon er synlig over oksen.

=== Annen ikonografi ===
Beskrivelser viser Mithras (eller den som man antar representerte Mithras) bærende en kappe som i noen eksempler har en stjernehimmel på innsiden av kappen. Et bronsebilde av Mithras som kommer ut fra en eggformet ring med [[dyrekretsen]], assosiert med mithræumen, ble funnet langs [[Hadrians mur]] i det nordlige [[England]]. I dag oppbevares den ved [[Universitetet i Newcastle]].

En inskripsjon fra byen [[Roma]] antyder at Mithras kan ha bli sett på som den [[Orfeus|orfeiske]] skaperguden [[Fanes (mytologi)|Fanes]], som kom fra [[verdensegget]] ved tidens begynnelse og således skaper universet og verden. Dette synet er blitt forsterket av et basrelieff ved Estense Museum i [[Modena]] i [[Italia]] som viser Fanes som kommer fra et egg, omgitt av dyrekretsens tolv tegn, et bilde tilsvarende det i Newcastle.

Muligens  ble Mithras dyrket som en formidler mellom mennesket og den øverst gud i den øvre og nederste verden. James Frazer har betegnet Mithras-kulten som en mysteriereligion med en liv-død-gjenfødsel-guddom, sammenlignbar med [[Isis]] eller [[Persefone]]/[[Demeter]]-kulten i de eleusiske mysterier.

Relieffer på en kopp som er funnet i [[Mainz]] i Tyskland<ref>Beck, Roger (2000): «Ritual, Myth, Doctrine, and Initiation in the Mysteries of Mithras: New Evidence from a Cult Vessel». ''The Journal of Roman Studies'' (90): 145-180.</ref> synes å avbilde en innvielse i Mithras-kulten. Innvielsen viser en som blir ledet til et sted hvor en ''Pater'' representerer Mithras med en strukket bue. Ledsagende til innvielsen er en ''mystagogue'' (den som innvier andre, en lærer, en prest o.l.) som forklarer symbolismen og teologien til den innviede. Ritualet er tenkt som en iscenesettelse av hva som kom til å bli kalt «Vannmirakelet», der Mithras slår en nagle inn i fjellet og hvor vann så spruter ut.

==Historie og utvikling ==
=== Teorier om opprinnelse ===

==== Cumonts hypotese ====
[[Fil:Fresque_Mithraeum_Marino.jpg|thumb|280px|Mithras og oksen: Dette frescomaleriet fra en mithræum i Marino i Italia (tredje århundre) viser den hellige slaktingen av oksen, og stjernehimmel på innsiden av Mithras' kappe.]]«Mithras» var knapt mer enn et navn inntil den [[Belgia|belgiske]] arkeologen, historikeren og filologen [[Franz Cumont]] kom med sin massive dokumentasjonen, ''Texts and Illustrated Monuments Relating to the Mysteries of Mithra'', utgitt i [[1894]]–[[1900]], den første engelske utgaven tre år senere. Cumonts [[hypotese]], som han gir et sammendrag av i de første 32 sidene av boken, er at den romerske religionen var en utviklingen av den [[Zoroastrisme|zoroastristiske]] kulten om Mithra (som Cumont antar er en utvikling fra en indoiransk kult om ''*mitra''), og som gjennom støtte fra staten og [[synkretisme|synkretisk]] påvirkning ble spredt fra Det nære østen og Midtøsten, ble absorbert av [[Antikkens Hellas|grekerne]] og deretter videreført til romerne.

Cumonts teorier fikk et gjennombrudd i sin tid, spesielt siden den var adressert til et generelt, ikke-akademisk publikum, som på den tiden var fascinert av [[Orienten]] og dens kultur, som da ikke var kartlagt i større detalj. Dette var en tid da store skritt ble tatt i studiene av det historiske Egypt og Iran, demonstrert ved Max Müllers bokserie «Sacred Books of the East» (''Østens hellige bøker'') som viste at [[sivilisasjon]]en ikke begynte eller sluttet med Hellas og Romerriket, heller med ikke [[Assyria]] og [[Babylon]], som inntil da ble vanligvis betraktet som menneskehetens vugge. Cumonts bok var et produkt av sin tid og påvirket generasjoner av akademikere, slik at hans påvirkning er nærværende selv et århundre senere.

Selv om Cumonys ideer i mange tilfeller fortsatt er gjeldende, hadde de imidlertid et alvorlig problem med forfatterens teori om Mithras-kultens opprinnelse: om den romerske religionen vokste ut av en iransk ville det ha vært bevis på Mithras-lignende praksis i det iranske området (Stor-Iran). Det er imidlertid ikke avdekket: ingen mithræum er funnet der og den mithranske myten om ''taurobolium'' (sakral okseslakting) er ikke sammenfallende med den zoroastristiske legenden om slaktingen av [[Gayomart]], hvor Mithra ikke spiller en rolle i det hele tatt. Antikkens historikere, som ellers er rause i deres beskrivelse av de iranske religionspraksiser, nevner knapt Mithra i det hele tatt, unntaksvis [[Herodot]] (i.131) som assosierer Mithra med andre guddommer av morgenstjernen (planeten [[Venus]]). Ingen særskilt Mithra- eller *mitra-religion har noen gang blitt etablert. [[Mary Boyce]], en ledende ekspert på [[zoroastrisme]], skriver «intet tilfredsstillende bevis har ennå blitt fremført som viser at før Zarathustra, iranernes konseptet om en øverste gud, eller blant dem som dyrket Mithra, eller en hvilken som helst guddom, noen gang vært en egen kult utenfor enten deres antikke eller deres zoroastrismiske panteoner eller templer».<ref>Boyce, Mary (2001): «Mithra the King and Varuna the Master». Festschrift für Helmut Humbach zum 80. Trier: WWT. Sidene 243,n.18</ref>

Det skal bemerkes at mens det var en «generell enighet om at Cumonts hovedfortelling om øst-vest-overføringen ikke er holdbar», er en påvirkning fra synkretisk zoroastrisme (hva enn det medførte i sin tid) en levedyktig antakelse.<ref>Beck, Roger B. (2004): ''Beck on Mithraism: Collected Works With New Essays'', Aldershot: Ashgate, side 4.</ref> Det betyr dog ikke at den religionen som romerne praktiserte var den samme som ble praktisert andre steder; synkretisme var en egenskap ved romersk religion, og den religionsblanding som ble kjent som Mithras’ mysterier er et produkt av romersk kultur i seg selv. «Med unntak av navnet på guden synes Mithras-kulten å ha utviklet seg stort sett i og er derfor best forstått fra en kontekst av romersk kultur»<ref>Martin, Luther H. (2004): «Forward» i Beck, Roger B. (2004): ''Beck on Mithraism: Collected Works With New Essays'', Aldershot: Ashgate, side xiv.</ref>

==== Andre teorier ====
[[Fil:Mithras Rome.jpg|thumb|280px|Mithras dreper oksen, Museo Epigraphico (Terme Di Diocleziano) i Roma.]]Andre teorier hevder at Mithras-kulten hadde sin opprinnelse i [[Lilleasia]] i løpet av 200-tallet og var mer påvirket av [[hellenisme]]n enn av zoroastrismen. Det var her, i [[Pergamon]] ved [[Egeerhavet]], i det andre århundret f.Kr. at greske skulptører skapte det standardiserte basrelieffet av ''Mithra Tauroctonos'', okseslakteren Mithra.

Den greske [[Historiografi|historiografen]] [[Plutark]] ([[46]] – [[127]]) var overbevist om at [[pirat]]ene fra [[Kilikia]], kystprovinsen i sørøstlige [[Anatolia]], var det opprinnelige stedet og utgangspunktet for de mithraiske ritualer som ble praktisert i Roma i hans samtid: «De likeledes gjør merkelige offer, jeg mener de av Olympus, og de feirer bestemte og hemmelige mysterier, blant dem de av Mithras, den dag i dag, og som opprinnelig ble innstiftet av dem».<ref>''Livet til Pompeius'', 24.</ref>

Roger Beck har foreslått en sammenheng via de hellenistiske kongedømmer (noe Cumont allerede har nevnt) var høyst mulig: «Mithras &mdash; enn videre, en Mithras som ble identifisert med den greske solguden Helios og som var en av guddommene av den synkretiske gresk-iranske kongelige kulten grunnlagt av [[Antiokos I Soter]], konge av en liten, men velstående bufferstat i Kommagene på midten av det første århundret.».<ref>Beck, Roger (2002): «Mithraism».</ref>

En annen mulig sammenheng mellom en Mitra og Mithras, skjønt ikke foreslått av Cumont, er fra den religiøse læren til [[Mani (religionsleder)|Mani]], [[manikeisme]]n. I henhold til Werner Sundermann adopterte manikeistene navnet Mithra for en av deres egne guddommer. Sundermann sluttet at den zoroastrianske Mithra, som på mellompersisk er ''Mihr'', ikke er en variant av [[parthiansk]] og [[sogdisk språk]] som ''Mytr'' eller ''Mytrg'', skjønt en homonym av Mithra, disse navnene betyr [[Maitreya]] (navnet på den framtidige [[Siddharta Gautama|Buddha]]). I parthiansk og sogdisk ble ''Mihr'' benyttet for solen og således identifisert som Den tredje budbringer. Denne var hjelperen og frelseren av menneskeheten, og identifisert med [[Narisaf]], en annen zoroastrianske guddom.<ref>Sundermann, Werner (1979): «The Five Sons of the Manichaean God Mithra». ''Mysteria Mithrae: Proceedings of the International Seminar on the Religio-Historical Character of Roman Mithraism''. Red. Bianchi, Ugo. Leiden: [[Brill]].</ref> Ved å sitere Boyce<ref>Boyce, Mary (1962): «On Mithra in the Manichaean Pantheon». I Henning, Walter B. & Yarshater, Ehsan (red.): ''A Locust's Leg: Studies in Honour of S. H. Taqizadeh''.</ref> bemerket Sundermann at «Det var blant de parthianske manikeistene at Mithra som en solgud fikk større betydning enn Narisaf som det felles iranske bildet av Den tredje budbringer; blant det parthianske dominansen av Mithra var det slik at hans identifikasjon med Den tredje budbringer førte til en kultisk vektleggelse av mithraiske trekk i den manikeistiske gud».<ref>Sundermann, Werner (2002): «Mithra in Manicheism». [[Encyclopaedia Iranica]]. Cosa Mesa: Mazda Pub.</ref>

Ettersom Cumonts påstand om en sterk østlig assosiasjon ikke lenger er opprettholdt, må andre forklaringer finnes. Antagelig må man se mot Lilleasia som et betydningsfull område for religiøs og kulturell synkretisme mellom vestlig hellenisme og østlig [[Mesopotamia|mesopotamisk]] og persisk påvirkning. Ulike greske filosofiske skoler i Lilleasia hadde en betydelig påvirkning på religionen. [[Astrologi]] spilte en vesentlig rolle i utviklingen av Mithras-kulten.

Dette kan sammenfattes i at det er klart at kulten oppsto i provinsene på midten eller slutten av 100-tallet. Den teori som de fleste forskere i dag slutter seg til er at den ble utformet i Roma omkring en solkult som opprinnelig hadde kommet fra de østlige provinsene. Den mest merkbare parallellen mellom det romersk og det østlig er at de deler navnet på den samme guden, og at hans tilstedeværelse i romersk ikonografi beholder en del som har persisk opprinnelse, spesielt kappen. Også ofringen av oksen er delt.

=== Den tidlige periode ===
Mithraismen begynte å trekke til seg oppmerksomhet i Roma en gang på slutten av det første århundret e.Kr. [[Publius Papinius Statius|Statius]] nevner et typisk mithraisk [[relieff]] i sitt verk ''[[Thebaiden (Statius)|Thebaïde]]''<ref>Bok i. 719,720</ref>, en gang rundt år [[80]]. Det tidligste fysiske bevis på romersk dyrkelse av Mithras daterer seg fra denne perioden i en opptegnelse av romerske soldater som kom fra militærgarnisonen i Carnuntum i den romerske provinsen i Øvre [[Pannonia]] (i nærheten av elven Donau i dagens [[Østerrike]], rett ved den [[Ungarn|ungarske]] grensen). Andre legionærer kjempet mot [[partia]]nere og var involvert i å slå ned opprøret i [[Jerusalem]] fra år [[60]] til omtrent år [[70]]. Da de kom tilbake til Roma gjorde de mithraiske dedikasjoner, sannsynligvis i året [[71]] eller [[72]].

Ved år [[200]] hadde Mithras-kulten spredt seg bredt i hele den romerske hæren, men også handelsmenn og slaver var del av den. Under av festivaler ble innviede like, også slavene. Grensen mot de germanske stammene har avslørt de fleste [[arkeologi]]ske bevis på kultens fremgang: små kultobjekter som er forbundet til Mithras har blitt gravd fram av arkeologer fra [[Romania]] til [[Hadrians mur]].

=== Utbredelse over hele Romerriket ===
[[Fil:Antoninianus Victorinus-s3165.2.jpg|thumb|300px|''Sol Invictus'' på den motsatte siden av denne mynten av tronrøveren [[Victorinus]].  Mithras (foruten også [[Elagabalus Sol Invictus|Elagabalus]] og [[Solen]]) var på enkelte tider referert til som [[Sol Invictus]].]]I løpet av det tredje århundret var Mithras-kulten offisielt godkjent av de romerske keiserne. I henhold til ''Historia Augusta'' fra [[5. århundre|400-tallet]] deltok keiser [[Commodus]] i dets mysterier: ''«Sacra Mithriaca homicidio vero polluit, cum illic aliquid ad speciem timoris vel dici vel fingi soleat»'' &mdash; «Han skjendet Mithras’ ritualer med faktisk mord, skjønt det var vanlig hos dem å kun si eller late som noe som det ville gi et inntrykk av redsel».<ref>Sundermann, Werner (2002): «Mithra in Manicheism». Encyclopaedia Iranica. Cosa Mesa: Mazda Pub.</ref>

Flere av de romerske keiserne var innvidd i mysteriene, blant annet «filosofkeiseren» [[Marcus Aurelius]] på 100-tallet. Hans sønn [[Commodus]] var den første som lot seg avbilde med Mithras' epitet ''Imvictus'' &mdash; ''Den ubeseirede''. Sitt høydepunkt synes kulten å ha hatt under [[Diokletian|Diocletianus]] på slutten av 200-tallet. I år 308 kaller hans ettertreder [[Galerius]] Mithras for «imperiets beskytter». [[Konstantin den store]]s nevø [[Julian den frafalne|Julianus]], keiser mellom [[361]] og [[363]] og som ettertiden nedlatende har kalt for «Julian den frafalne», bekjente seg åpent til Mithras-kulten etter å ha tatt avstand fra sin kristne oppvekst. Han hadde gjennomgått alle gradene og kunne titulere seg som ''Pater''.<ref>Britt-Mari Näsström: ''Mithras – kulten'', side  49</ref>

Konsentrasjoner av Mithras-kultens templer har blitt funnet i utkanten av hele Romerriket: langs Hadrians mur i nordlige [[England]], i ([[Housesteads]], [[Carrawburgh]] og [[Rudchester]]) har tre mithræumer blitt identifisert. Funnene er nå i [[Universitetet i Newcastle]]s Oldsaksmuseum hvor et mithræum er gjenskapt. Nylige utgravninger i [[London]] har avdekket restene av et mithræum i nærheten av en tidligere romersk bosetning ved bredden av [[Walbrook]]. Mithræumer har også blitt funnet langs grenseelvene [[Donau]] og [[Rhinen]], i provinsen [[Dakia]] (dagens [[Romania]] og [[Moldova]]), hvor man i [[2003]] avdekket et tempel i [[Alba Iulia]], og så langt unna som [[Numidia]] i nordlige Afrika.

Som man vil anta ble det også funnet mithraiske ruiner i havnebyen [[Ostia Antica|Ostia]] og i hovedstaden Roma, hvor så mange som syv hundre mithræumer kan ha eksistert (et dusin har blitt påvist). Kultens betydning i Roma kan bli bedømt ut fra overfloden av monumentale rester: mer enn 75 skulpturstykker, 100 mithraiske inskripsjoner og [[ruiner]] av templer og helligdommer over hele byen og dens utkant. Et velbevart mithræum er funnet i Roma fra slutten av 200-tallet, med dets alter og steinbenker bevart i krypten, opprinnelig bygget under et romersk hus (noe som var vanlig), etter at det siden ble bygget en [[basilika]] på stedet, [[San Clemente|Basilica di San Clemente]].

Hvis man skal danne seg et kart over Mithras-kultens utbredelse er den tettest i Roma og området rundt, men mindre i den sørlige delen av [[Italia]], og spredt i den nordligste delen. Fra dagens [[Tunis]] og oppover [[Spania]] er den spredt, også i England. Kulten er tett i og rundt havnebyen [[Marseille]] i sørlige [[Frankrike]], hyppig i Frankrike, men meget tett langs grensen mot [[Germania]] langs elvene Rhinen og Donau. Hyppige forekomster mot [[Alpene]], i [[Balkan]], [[Romania]] og [[Østerrike]]. Den er mindre spredt i [[Hellas]] og [[Lilleasia]], noen få steder rundt [[Jerusalem]] og ingen i [[Egypt]].

=== Tilbakegang og bortgang ===
Det finnes svært lite informasjon om religionens tilbakegang. Keiser [[Theodosius den store]]s forordning i år [[394]] gjorde hedenskap ulovlig. Den offisielle anerkjennelsen av Mithras-kulten i hæren opphørte på samme tid, men det er ingen annen informasjon om hvilken effekt forordningen hadde. Mithras-kulten kan ha overlevd i enkelte fjerne steder i Romerriket, som eksempelvis i [[Alpene]] og i [[Vogesene]] i [[Gallia]] og andre steder til langt ut på [[6. århundre|500-tallet]].<ref>Cumont, Franz (1903). i McCormack, Thomas J. (overs.): ''The Mysteries of Mithra''. Chicago: Open Court. Side 206.</ref>

== Etterlevninger ==
Interessante steder i forhold til Mithras-kulten er blant andre:

* '''[[Italia]]:''' [[San Clemente|Basilica di San Clemente]] i [[Roma]] har en bevart mithræum med alteret, fortsatt intakt ved utgravningene under den moderne kirken.
* '''Italia:''' Castra Peregrinorum-mithræum i Roma som ligger under [[basilika]]en til [[Santo Stefano Rotondo]], og ble utgravd på [[20. århundre|1900-tallet]].
* '''Italia:''' Ostia Antica, en havneby til Roma hvor man hittil har funnet restene av 17 mithræumer, en av dem er betydningsfull.
* '''[[Tyskland]]:''' Museet i [[Dieburg]] ([[Hessen]]) viser funn fra et mithræum, blant annet [[keramikk]] som ble brukt i ritualene.
* '''Tyskland:''' Museet i [[Hanau]] (Hessen) viser en rekonstruksjon av en mithræum.
* '''[[England]]:''' Oldtidsmuseet ved Universitetet i Newcastle viser funn fra tre steder langs [[Hadrians mur]] og en rekonstruksjon av en mithræum.
* '''[[Sveits]]:''' Byen [[Martigny]] (antikkens Octodurus) i Alpene viser en rekonstruksjon av en mithræum<ref>[http://www.martigny.ch/pagetype.cfm?page=pages/en/culture_archeologie.cfm&sousmenuId=32&section=5 A la découverte de Martigny-la-Romaine (Forvm Clavdii Vallensivm)]   {{Wayback|url=http://www.martigny.ch/pagetype.cfm?page=pages%2Fen%2Fculture_archeologie.cfm&sousmenuId=32&section=5 |date=20080619154417 }} &mdash; fransk tekst</ref>
* '''[[Slovenia]]:''' Museet i byen [[Ptuj]] og den nærliggende byen [[Hajdina]].
* '''[[Amerikas forente stater|USA]]:''' [[Cincinnati Art Museum|Kunstmuseumet i Cincinnati]] viser en relieff fra en mithræum i Roma, som viser Mithras slakte en okse.

== Forholdet til andre religioner ==
=== Mithras-kulten og kristendommen ===
Undersøkelsen av forholdet mellom Mithras-kulten og den tidlige kristendommen har tradisjonelt blitt basert på polemiske vitnesbyrd fra kirkefedrene på 200-tallet, som [[Justin Martyr|Justinus martyrens]] beskyldninger om at kultens medlemmer etterlignet de kristne på en diabolsk måte (''Apologier'')<ref>Martin (1989), side 2.</ref>: «...dette overleverte de onde demoner skulle finne også sted i Mithras’ hemmelige kult i det de etterligner det. For et brød og et beger med vann stilles fram i innvielseseremoniene for den som skal innvies i forbindelse med noen ledsagende ord, det vet dere, eller også kan dere få vite det».

Det har blitt gitt en oppfatning av bitter rivalisering mellom de to nye religionene rundt [[Middelhavet]], som [[Ernest Renan]] gjorde en sammenfatning av i sin ''Origins of Christianity'' ([[1882]]), ved å si at «om kristendommens vekst hadde blitt stoppet av en form for moralsk sykdom hadde verden (i dag) vært mithraisk».<ref>Renan (1882), side 579.</ref> Denne karakteriseringen av Mithras-kulten og kristendommen som bitre motstandere ble allmenn tidlig på 1900-tallet med Cumonts bekreftelse. Martin ([[1989]]) karakteriserte rivalisering mellom Mithras-kulten og kristendommen i Roma på 300-tallet som hovedsakelig en strid om eiendommer i Romas offentlige områder.<ref>Martin (1989), side 4f.</ref> Mithras-kulten var sannsynligvis uten sammenligning den største trusselen og konkurrenten til den tidlige kirke. De kristne kirkefedre og filosofer kjørte en massiv [[propaganda]] mot kulten, ikke kun fordi den var en umiddelbar trussel, men også fordi likhetene mellom Mithras og [[Jesus Kristus|Jesus]] var slående (se nedenfor).

=== Ikonografiske likheter med kristendommen ===
Franz Cumont var den første forskeren som foreslo at kristendommen hadde lånt [[ikonografi]]ske trekk og temaer fra Mithras-kulten. Han pekte på at mithraiske bilder av himmelen, jorden, havet, solen, månen, planetene, dyrekretsen, vindene, sesongene og elementene er funnet i kristne [[sarkofag]]er, [[mosaikk]]er, og miniatyrer fra det tredje til det femte århundrene. I henhold til Cumont motsatte kirken seg den hedenske praksis med å dyrke kosmiske sykluser, men disse bildene ble uansett opptatt og blandet i kristne kunstverk hvor «noen få endringer i kostymer og holdninger omformet en hedensk scene til et kristent bilde». Tidlige kristne avbildninger av [[Moses]] som slår på klippen, det vil si fjellet Horeb ([[Sinai (fjell)|Sinai]]), med stokken og det flyter vann (''2. Mos 17,5-6'') var i henhold til Cumont inspirert av tidligere mithraiske referanser til Mithras som skyter piler mot fjellet og får vannkilder til å springe opp.<ref>Cumont, Franz (1956): i McCormack, Thomas K. (overs.): ''The Mysteries of Mithras''. Dover Publications. Side 227-8.</ref>

M. J. Vermaseren har hevdet at scenen hvor Mithras stiger opp til himmelen var tilsvarende tatt opp i kristen avbildning: etter at Mithras hadde utført en rekke mirakuløse handlinger steg han opp til himmelen i en vogn som i ulike avbildninger er en vogn i flammer som tilhører [[Helios]] og ført til vann, omgitt av guden [[Okeanos]] og sjønymfer. Vermaseren argumenterer at kristne portrett på sarkofager av sjelens oppsigelse til himmelen, selv om det er tilsynelatende en referanse til den bibelske scene hvor profeten [[Elia]] blir ført til himmelen av flammende vogn og hester, faktisk var inspirert av representasjoner av Mithras' oppstigning i Helios’ vogn. Solguden, hevder Vermaseren, ga inspirasjon til flammene på Elias vogn og elven [[Jordan (elv)|Jordan]] er personifisert av en figur som faktisk ligner på guden Okeanos.<ref>Vermaseren, M.J (1963). ''Mithras: The Secret God''. Chatto & Windus. Side 104-6.</ref>

Heller enn å forsøke å finne individuelle referanser fra mithraisk kunst i kristen ikonografi, som Cumont gjør med solen og månen, kan man se etter større mønstre å sammenligne med: «med denne metoden kan ikke lenger rene tilfeldigheter bli benyttet og gjenkjennelsen av Mithras som den privilegerte hedenske inspirasjon for middelalderens kristne ikonografi blir presset på oss». Forskeren Deman sammenligner hva han kaller «kreativ ofring» av Mithras med den kreative ofringen av Kristus. I begge ikonografiske scener er vårlige ofringer det sentrale i bildet og med solen og månen begge symmetrisk arrangert over. Under ofringen er to andre figurer symmetrisk arrangert. I mithraiske scener er disse Kautes og Kautopates, og i den kristne scenene, som dateres fra 300-tallet og framover, er figurene typisk [[jomfru Maria]] og [[evangelisten Johannes]]. I andre kristne innslag er disse to andre figurer og løfter en hevet og en senket gjenstand som minner om de reiste og de senkede faklene til Kautes og Kautopates. Slike figurer kan være to romerske soldater med lanser, eller [[Sankt Longinus|Longinus]] som holder et spyd og [[Stephaton]] som tilbyr Jesus [[eddik]] fra en [[svamper|svamp]]. I noen tilfeller er klærne på disse figurene tilsvarende dem som Kautes og Kautopates bar i tidlige avbildninger. Derman har også sammenlignet [[jesu apostler|de tolv apostlene]] som er vist i kristne korstfestelsescener, med de tolv tegnene i [[dyrekretsen]] som er vanlig i mithraiske scener, foruten å identifisere korslagte posituren i figurene i begges ikonografi<ref>Derman, A. (1971) i Hinnells, John R.: «Mithras and Christ: Some Iconographical Similarities», i ''Mithraic Studies'', vol. 2. Manchester University Press.  Side 510-7.</ref>

=== Likheter mellom Mithras og Jesus === 
Likheter mellom Mithras og Jesus kan derimot også ses direkte. Eksempelvis var Mithras en lysgud og Jesus beskriver seg selv som «verdens lys» (''Joh 8, 12''). Mithras ble beskrevet som den uovervinnelige sol. De tidlige kristne hadde også en forestilling om at Jesus var identisk med solen. Han ble betraktet som å være «den rettferdige sol» (''mal. Kap3,v.20'') og som «soloppgangen fra det høye» (''luk.kap 1,v.78''). Enn videre hadde begge religionene retning mot øst, kristne for at det var der de forventet at Jesus ville oppstå som soloppgangen. Ifølge den kristne filosof og teolog [[Tertullianus]] (ca. [[160]] – [[225]]) ble de kristne også feilaktig forvekslet med soldyrkere: «(noen hedninger) anser solen for den kristne gud ettersom det er blitt kjent at vi ber i den oppadgående sols retning og hengir oss til glede på solens dag (søndag)...»

På flere bilder kan man se Mithras bli født ut av en klippestein og ifølge flere inskripsjoner ble han betraktet som guden fra klippen ''theos ek petras''. En parallell kan trekkes til den måte [[Apostelen Paulus|Paulus]] fremstiller Jesus på «de drakk av en åndelig klippe som fulgte med, og den klippe var Kristus» (''1 kor. kap.10 v.4''). Ifølge overleveringen ble Mithras født i en hule. I [[Jacobs forevangelium]], som kanskje var det eldste av evangeliene, fortelles det om Jesu fødsel og at Jesus likeledes ble født i en hule. Jacobs forevangelium var ett av de mest utbredte [[Apokryfer|apokryfe skrifter]], noe som indikerer at en del kristne delte denne oppfatningen.

Mithras' fødselsdag ble feiret den [[25. desember]]. Det var normalt akseptert i oldtiden at alle solguder hadde fødselsdag på denne dagen, da det var denne dag solen begynte å tilta i styrke ([[vintersolverv]]). I [[Det nye testamente]]t fortelles det ikke om hvilken dag Jesus ble født. I den vestlige kristendom har Jesus’ fødselsdag tradisjonelt blitt feiret den 25. desember, men denne datoen kan bli sporet tilbake til tidlig på [[330-årene|330-tallet]] blant romerske kristne. Før denne tiden ble fødselsdagen gjerne feiret den [[6. januar]], som en del av en [[teofani]]sk fest<ref>Erwin Fahlbusch and Geoffrey William Bromiley, ''The Encyclopedia of Christianity''. Grand Rapids, Mich.; Leiden, Netherlands: Wm. B. Eerdmans; Brill, 1999–2003, 1:454–55</ref>, også kjent som [[Helligtrekongersdag]]. At kristne endret oppfatning om Jesus fødselsdag på omtrent samme tid som Mithras-kulten var på sitt høyeste, er et besnærende faktum, men ikke et avgjørende bevis.

Mithras-kulten fikk sin avslutning i slutten av det fjerde århundre under keiser [[Theodosius den store]] ([[347]] – [[395]]), da kristendommen ble statsreligion og enhver form for avgudsdyrkelse ble forbudt ved dødsstraff. Kristne begynte da en innbitt kamp for å slette alle bevis på kultens eksistens, blant annet ble det bygget kirker over alle mithræumer. Faktisk er de best bevarte mithræumer i dag de som ligger begravd under kirkebygninger, og likeledes er de eneste skriftlige vitnesbyrd, bortsett fra inskripsjoner, på kultens eksistens fra kristne motstandere.

=== Påvirkning på norrøn mytologi ===
Den [[Sverige|svenske]] arkeologen [[Anders Kaliff]], dosent ved [[Uppsala universitet]], og religionshistorikeren [[Olof Sundqvist]], dosent ved Högskolan i Gävle,<ref>''Oden och Mithraskulten: Religiös ackultration under romersk järnålder och folkvandringstid''. 2004</ref> har argumentert for muligheten av at den [[norrøn]]e guden [[Odin]] ble påvirket og endret i møtet mellom germansk og romersk religion.<ref>[http://hum.gu.se/organisation/kalendarium/forelasningar/forelasningar-2005/medeltidskommitten/view Mithras och Oden] {{Wayback|url=http://hum.gu.se/organisation/kalendarium/forelasningar/forelasningar-2005/medeltidskommitten/view |date=20071020200050 }}</ref>

Da Mithras-kulten var populær i den romerske hæren i de germanske områdene, kom den opprinnelige orientalske guden til å påvirke de germanske Odindyrkerne i den romerske hæren. Da de germanske soldatene forlot hæren, tok de med seg noen trekk fra romersk religion tilbake. Romerne påvirket språk, matvaner og kampteknikk, noe som viser at kommunikasjonen mellom germanere og romere var aktiv. De respektive kultene om Odin og Mithras har likhetspunkter. Begge var krigsguder og ble koblet til en mannlig, militær ideologi som idealiserte den uredde krigeren i et hierarkisk kollektiv. Det fornnordiske militære broderskap av berserker, som en form for elitesoldater og med innvielsesritualer i form av dyremasker, minner om Mithras-kultens tilsvarende ritualer, hvor den innvidde ble symbolsk drept og hedret. Både Odin og Mithras førte den døde opp til himmelen i en vogn. Også billedspråket har likheter ved at begge gudene omgis av hunder/ulver og ravner.

Det betyr ikke at Odin og Mithras var identiske, men at det skjedde et kulturmøte i [[Rhinland|Rhindalen]] på 200- og 300-tallet som påvirket den germanske og norrøne religionsoppfatningen. Det finnes en underlig passasje hos den [[Danmark|danske]] krønikeskriveren [[Saxo Grammaticus]], hvor han i ''[[Gesta Danorum]]'' (bok 1.7.2) forteller at Odin en gang forlot Danmark. I hans sted ble en trollmann ved «Mithothyn» gud og forandret offerritualene. Det er flere teorier om navnet Mithothyn, eksempelvis som «Mid-Odin» eller «Mellem-Odin», men Kaliff og Sundqvist foreslår at det kan henge sammen med det norrøne ordet ''mithu'' i betydning «falsk», som i den falske Odin.<ref>Forsking & Framsteg, side 51. 5/2006.</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
*Legge, Francis: ''Forerunners and the Rivals of Christianity'' (1915)
*Beck, Roger: «The Mysteries of Mithras: A New Account of Their Genesis», ''Journal of Roman Studies'', Vol. 88, 1998 (1998) , side 115-128.
* Burkert, Walter: ''Ancient Mystery Cults'', Harvard University Press, 1987.
* Christensen, Torben: ''En kulturkamp, romermagt,hedenskab og kristendom'' (1970)
* Minnels (red.), ''Proceedings of The First International Congress of Mithraic Studies'', Manchester University Press (1975).
* Rehn, A.: ''The Relation Between Mithraism and Christianity'', University of Chicago, Divinity School (1921).
* Salahi, H.: ''Mithraism and Its Similarities to Christianity'', California State University, (1979).
* Wells, R. H.: ''A Study of Mithraism and of Its Effects on Christianity'', Duke University (1946).
* Robinson-Campos, K. P.: ''Mithraism and Christianity: Myths and Origins'', University of New Mexico (2006).
* Morse, D. R.: ''Mithraism and Christianity: How Are They Related'', Journal of Religion and Psychical Research (1999)
* Winter, E.: ''Mithraism and Christianity in Late Antiquity – Ethnicity and culture in Late Antiquity'', London/Swansea, 2000
* Hoffmann, J. J.: ''Mithraism and Early Christianity'', Northwestern University (1923)
* Whitman, M. S.: ''Similarities in the Content and Practices of Early Christianity and the Mithra Cult'',  University of Idaho,  (1933).
* Beck, R.: ''The Mysteries of Mithras: A New Account of Their Genesis'', The Journal of Roman Studies (1998).
* Martin, Luther H.: ''Roman Mithraism and Christianity'', Numen (1989).

==Eksterne lenker==
* Cumonts ''The Mysteries Of Mithra'' er nå offentlig tilgjengelig: [http://englishatheist.org/mithra/mom02.htm Nettsted en] og [http://www.sacred-texts.com/cla/mom/mom00.htm Nettsted to]
* [http://www2.evansville.edu/ecoleweb/articles/mithraism.html L'Ecole Initiative: Alison Griffith, 1996. «Mithraism»] {{Wayback|url=http://www2.evansville.edu/ecoleweb/articles/mithraism.html |date=20040427151813 }} En kort oversikt med bibliografi.
* [http://www.tertullian.org/rpearse/mithras/ Kryssreferanser til Mithras i klassiske verker]
* [https://web.archive.org/web/20071023055316/http://www.mithraism.org/ Mithraism in History and Archaeology]
* [https://web.archive.org/web/20070226114621/http://www.underome.com/eng/sub/260.php Third-century mithraeum in the Circus Maximus, Rome]: Illustrert introduksjonsartikkel.
* [https://web.archive.org/web/20071013220929/http://museums.ncl.ac.uk/archive/mithras/frames.htm The mithraeum at Carrawburgh] (Universtiet i Newcastles nettsted for Mithras)
* [https://web.archive.org/web/20071013220800/http://archeographe.net/article.php3?id_article=16 Mithræum i Riegel, Baden-Wurtemburg]: plan og fotoer (Franskspråklig).
* [https://web.archive.org/web/20080415120329/http://www.uib.no/info/dr_grad/2007/Bjornebye_Jonas.html UiB – Doktorgrad: Mithraskulten i det senantikke Roma]

{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romersk mytologi]]
[[Kategori:Esoterisme]]
[[Kategori:Mysteriereligioner]]