Redigerer Antonio Gramsci

{{Infoboks biografi
| navn = Antonio Gramsci
| fsted = {{Flagg|Italia}} [[Ales]] på [[Sardinia]] i [[Italia]] 
| dsted = {{Flagg|Italia}} [[Roma]]
| ektefelle = 
| beskjeftigelse = Politiker, journalist og filosof
}}
'''Antonio Gramsci''' (født [[22. januar]] [[1891]] i [[Ales]] på [[Sardinia]] i [[Italia]], død [[27. april]] [[1937]] i [[Roma]]) var en av de viktigste [[sosialist]]iske, politiske filosofene på [[1900-tallet]]. Gramsci ble født på [[Sardinia]] i [[Italia]]. Han studerte ved [[universitet]]et i [[Torino]], den ledende [[industri]]byen i landet, der han ble kjent med blant andre den senere [[kommunist]]lederen [[Palmiro Togliatti]]. 

== Bakgrunn ==
Antonio Gramsci ble født i Ales, 22. januar 1891, den fjerde av 7 barn til Francesco Gramsci og Giuseppa Marcias (det har ikke vært vanlig at konene tar mannens etternavn på Sardinia). Faren var fra Gatea, og var sjef på et offentlig kontor, mens moren var fra Ghilarza. De ble overført til Sorgono og ble der til 1898 når de dro tilbake til Ghilarza, hvor unge Antonio gikk på grunnskole.

Etter at han hadde fullført grunnskolen i 1903, tvang den vanskelige økonomiske situasjonen familien var i Gramsci til å jobbe i to år i et offentlig kontor, mens han fortsatte å studere på egen hånd. I 1905 startet han på de siste to årene ungdomsskole i Santulussurgi og begynte å lese den sosialistiske avisen broren Gennario sendte ham fra Torino. Fra 1908 til 1911 tok han videregående utdanning ved Dettori-skolen i Cagliari, hvor hans bror, Gennaro, bodde. Han begynte å delta i aktivitetene til den sosialistiske bevegelsen, og tok aktivt del i ungdomsgrupper og diskusjoner om økonomiske og sosiale problemer på øya, og han begynte å lese Marx.

I 1911 flyttet han til Torino. Etter å ha fått et stipend begynner han ved Litteraturavdelingen ved universitetet. Her ble han venner med Togliatti som han senere skulle drive forskning med om de sosiale forholdene på Sardinia. Han jobbet i denne perioden også med avisene Il grido del popolo (Folkets stemme), og Avanti (Fremover). I 1917 ble han en av lederne av Torino-avdelingen av sosialistpartiet. Sammen med Taca, Terracini og Togliatti startet han ukeavisen L’Ordine Nouvo (Den nye orden)i [[1919]].

Gramsci arbeidet som journalist i en avis som tilhørte det italienske sosialistpartiet PSI, samtidig som han fra [[1920]] ble redaktør for «Ordine Nuovo», som gikk inn for et [[arbeiderråd]]ssystem med ''direkte'' [[demokrati]]. I [[1921]] gikk Gramsci med i det italienske kommunistpartiet [[Partito Comunista Italiano|PCI]] som ble dannet samme året, og satt i partiets første sentralkomité. Han stod i motsetning til lederen, [[Amadeo Bordiga]], som han mente førte en [[sekt]]erisk politikk. 

Fra sommeren 1922 til slutten av 1923 var han i Moskva som representant for Internasjonalen. Senere ble han sendt til et pleiehjem i utenfor byen, hvor han møtte, og ble forelsket i Giulia Schucht. 

Fra 1924 til 1926 var han i Wien som politisk leder. Avisa L’Unita kom ut i Milano og Gramsci var redaktør. Han ble valgt til parlamentsmedlem i distriktet Veneto, og til generalsekretær av partiet.

I august ble sønnen Delio født i Moskva, og mor og barn kom til Gramsci i Roma, høsten 1925. I 1926, på den femte kongressen til Kommunistpartiet, holdt i Lyon, ble de politiske arbeidene til Gramsci og Togliatti godkjent. I mellomtiden hadde Giulia dratt tilbake til Moskva, og var nå gravid med deres andre barn, Giuliano (1926), som Gramsci aldri skulle få se. 

I [[1926]] vant han frem på det nå illegale partiets kongress i [[Lyon]] i [[Frankrike]], men samme år ble han arrestert, og satt fengslet i [[Benito Mussolini]] sine [[fascist]]iske fengsler, først i Ustica.

Det er derfor ikke som praktisk-politisk leder Gramsci er blitt kjent, men snarere som politisk filosof. 

Fra 20. januar 1927, over 19 dager, med håndjern, krysset han Den italienske halvøya, med korte overnattingsstopp i forskjellige fengsel, til han nådde San Vittore-fengselet i Milano, 7. februar. Etter rettssaken og dommen, ble han overført til fengselet i Turi i Bari-provinsen, hvor han begynte å skrive sine mest kjente verker ”Quaderni dal Carcere” – Fengselsnotatbøkene. 

Trass sykdom og forskjellige problemer, skrev han til sammen 32 notatbøker der han blant annet skisserte en sosialistisk strategi for utviklede land, som måtte være helt forskjellig fra [[bolsjevik]]enes [[revolusjon]] i [[1917]] i det tilbakeliggende [[Russland]]. Tjue av disse ble skrevet i Turi, hvor Gramsci satt fra juli 1928 til august 1935. Disse verkene var fruktene av de studiene og refleksjonene han gjorde mens han var sperret inne i fengselet. 

Fra 1935 var Gramsci alvorlig syk, og han tilbrakte de siste årene av sitt liv mellom klinikken i Formia, og en i Roma hvor han til slutt fikk et anfall i løpet av natten mellom 26. og 27. april 1937, som viste seg å være dødelig. Svigersøsteren Tatiana hadde blitt hos ham i 11 år, gjennom fengsling og sykdom, og hadde vært hans store trøst i denne vanskelige tiden.

Gramscis notatbøker, som først ble kjent etter hans død, la mye av grunnlaget for det italienske kommunistpartiets politiske frigjøring fra [[Sovjetunionen|sovjetisk]] dominans etter [[andre verdenskrig]]. Det italienske og delvis også de spanske og franske kommunistpartienes lite bokstavtro forhold til Sovjetunionen og sovjetisk marxistisk teori, fikk på 1970-tallet tilnavnet [[Eurokommunisme]], og Gramsci blir gjerne omtalt som denne teoretiske retningens far.

== Teoretiske bidrag ==
Gramsci mente at man på venstresiden måtte slutte å tenke ''før'' eller ''etter'' «revolusjonen». [[Sosialisme]]n må være en prosess «i kontinuerlig utvikling i et styre der friheten er organisert og kontrollert av folkeflertallet». Spesielt viktig er arbeiderklassens egne demokratiske organ, [[fagforening]]ene og arbeiderrådene. Disse må ligge til grunn for et virkelig arbeiderdemokrati, ifølge Gramsci. 

I Russland hadde [[tsar]]-staten vært alt og det sivile samfunnet ingenting, men slik er det ikke i utviklede land, mente Gramsci. Det «nasjonale terrenget» er helt annlerledes i for eksempel Italia. Derfor kunne ikke endring skje ved et frontalangrep på en statsmakt som nesten bare bygget på vold, som i det gamle Russland. I [[Vest-Europa]] har den bestående staten et massegrunnlag i det sivile samfunnet, og bygger normalt mer på ideologisk ''hegemoni'' enn direkte vold, og sikrer seg samtykke fra folk gjennom de «hegemoniske apparatene» sine, blant annet [[massemedier|massemediene]]. Sosialistene må derfor føre en langvarig «stillingskrig» for at en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk fra venstre skal avløse den rådende [[borgerlig]]e maktblokken. Alliansespørsmålet blir avgjørende, og all [[sekterisme]] negativt. 

Gramscis [[hegemoni|hegemoni-begrep]] gjorde uvilkårlig at han ble sterkt kritisk til det mekaniske bildet som [[Sovjetunionen]] og tradisjonelle marxister brukte, og som gikk ut på at forholdet mellom kapitaleiere og arbeidere - nærmest like sikkert som en slags naturlovmessighet - ville bli tilskjerpet, og at arbeiderne derfor ville gjøre revolusjon og ta makten. Gramsci mente at dette var en feilslutning. En herskende klasse ville ha makt og ressurser nok til å påvirke hvordan arbeiderne oppfattet forholdene i samfunnet, og ved å påvirke denne oppfatningen kunne den herskende klassen redusere eller fjerne mulighetene for en revolusjon. Sett i henhold til et marxistisk begrepsskjema økte dermed Gramsci betydningen av samfunnets «overbygning» og reduserte tilsvarende betydningen som samfunnets «basis», når det gjaldt utsiktene for revolusjon og dannelse av et sosialistisk samfunn. I det dogmatiske marxistiske miljøet i Sovjetunionen og i kommunistiske kretser i Europa på 30-tallet og helt fram til 1970-tallet, var denne argumentasjonen ansett som kjetterisk.

== Innflytelse ==
[[Fil:Antonio Gramsci Grave in Rome01.jpg|thumb|right|Graven til Antonio Gramsci i Roma]]
Gramscis tanker rundt sosialistisk strategi spilte en stor rolle for utviklingen av en uavhengig og demokratisk linje i det italienske og senere det [[Spania|spanske]] og franske kommunistpartiet, den såkalte [[Eurokommunisme]]n. Siden rundt 1975 har imidlertid flere kritikere hevdet at den italienske kommunistlederen [[Palmiro Togliatti]] vel så mye lanserte sine egne ideer gjennom sin fortolkning av Gramsci. Det er med andre ord ikke full enighet om hvorvidt Gramsci sine teorier reelt sett har fått gjennomslag i eurokommunismen. 

I dag er Gramscis teorier også i stor grad til stede i kritisk akademia, innenfor så vidt ulike disipliner som [[statsvitenskap]], [[økonomi]], [[medievitenskap]], [[sosiologi]], [[sosialantropologi]], [[historie]] og [[språkvitenskap]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Gramsci, Antonio: ''Politisk teori. Utdrag fra'' Fengselsopptegnelsene. Utvalg, innledning og oversettelse ved Geir Lima. Etterord av Helge Hiram Jensen. Cappelen, 2020
*Gramsci, Antonio: ''Utvalgte tekster 1916-1926''. Utvalg, innledning og oversettelse ved Geir Lima. Cappelen, 2019
* Gramsci, Antonio (1932/1975) «Letters from prison: Antonio Gramsci», Harper Colophon.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{språkikon|en}} [http://www.marxists.org/archive/gramsci/index.htm Marxist Internet Archive om Antonio Gramsci]
* {{språkikon|no}} [http://www.akp.no/roedt/2005/01/roger-simon.php3 Roger Simon: ''Om Gramscis hegemonibegrep'']


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Gramschi, Antonio}}
[[Kategori:Kommunister|Gramsci, Antonio]]
[[Kategori:Italienske filosofer|Gramsci, Antonio]]
[[Kategori:Personer fra provinsen Oristano]]